Jeg var på loppemarked I dag. Der ble jeg stående å prate litt med et par damer jeg kjenner sånn passe fra før. Under samtalen var en av kommentarene fra en av de: Men bryr du deg om hva andre måtte mene om deg og ditt du da Brit? Det var ikke en slem kommentar. Overhode ikke ondsinnet ment på noen som helst måte. Jeg forsikret vedkommende om at selvsagt brydde jeg meg ikke en døyt om hva andre måtte mene. Jeg er kjerringa som går mine egne vegne og gjør det jeg selv finner for godt. Det er slik jeg ønsker å fremstå.
Når helgeutfordringen hos Margrethe er Skiller seg ut gikk tankene umiddelbart til meg selv. Jeg har alltid hatt følelsen av å skille meg ut.
På barneskolen var jeg den som løp saktest. Den som ikke drev med idrett, men satt inne og leste bøker. Eller sto blåfrossen og stille et sted ute i snøen hvis Mamma eller lærerne hadde “jaget” meg ut. Jeg mislikte vinteren allerede da.
På ungdomsskolen skulle alle ha mørkeblå boblejakke med rødt for, og Isoa støvler med syltestrikk i stedet for skolisser. Ikke jeg, jeg hadde rød boblejakke og selskinnstøvler. Ikke fordi foreldrene mine påla meg det. Søsteren min er 13 måneder eldre enn meg og hadde alltid de riktige klærne. Vi fikk velge de klærne vi ville innenfor den prissammenligning Mamma satte. Hadde jeg ønsket det hadde nok både Ispastøvlene og syltestrikken vært på plass.
Jeg tror ikke jeg hadde et bevisst ønske om å skille meg ut, om å være annerledes. Jeg bare var det. Jeg var meg, og passet ikke helt inn. Og ja, jeg fikk høre det rimelig ofte. Sikkert minst en gang hver eneste skoledag på ungdomsskolen så vel som videregåend
Gud så godt det var da jeg som 21 åring flyttet til Oslo. Der var ikke folk så uniformerte. Det var mange ulike klesstilen, og ingen kom med kommentarer om du skilte deg ut eller var litt annerledes. Hvem skilte seg ut i den smeltedigelen Oslo var på 80-tallet? Der var alt fra punkere fra Blitz-miljø til sossete vestkant-ungdom, og tusenvis av folk midt mellom.
Jeg nøt det og ble utrolig mye tryggere på hvem jeg var. Kunne ha rimelig radikale meninger, men gikk kledd i blondebluser og side skjørt. Vet at folk jeg jobbet med da jeg jobbet på Samvirkelaget trodde jeg var medlem av Smiths venner eller en tilsvarende sekt.
Gamle Gubben Grå har fortalt at jeg var det merkeligste vesenet han hadde møtt. Jeg tror han mente det som et kompliment.
Jeg skiller meg vel fremdeles ut fra den grå massen. Ikke har jeg den typiske radikale klesstilen heller. Har aldri eid et palestinaskjerf eller store militærstøvler. Liker meg fremdeles godt i kjoler og ikke minst røde blazere og kan godt stikke på en kirkekonsert rett etter en Palestina-demonstrasjon.
Jeg er kort sagt et menneske som et vanskelig å sette i bås. Jeg er bare meg. Ei kjerring som har sterke meninger og av og til litt sære interesser. Hun jeg traff på loppemarked I dag har helt rett. Jeg bryr meg ikke lenger om at jeg skiller meg ut. Jeg er den jeg er og trives med det. Hva andre måtte mene om meg er deres problem.
Det er jo helt perfekt å bare være seg selv. 🙂
Ja uten å sjekke hva som er forventet av en.
Ja, man bør være seg selv. Skiller man seg da ut så er det helt fint, bare man er seg 🙂
Det er vel det som er viktig. Å være seg selv. Enten det er som blåkopi av alle andre, eller den mest fargerike i gata
Jeg kjenner meg igjen, og tenker at de som skiller seg ut ikke er redde for å stå i seg selv. 👏 På ungdomsskolen der junior går, har ihvertfall 90% av alle elevene Db-sekker (helst svarte). Jeg blir så glad når jeg ser de få som har andre sekker, – tenker at de har en egen identitet og tør noe annet/ikke følger saueflokken.😀👍
Så dum er jeg at jeg ikke vet hva en Db sekk er. Eller jeg skjønner jo at det er en skolesekk…
Godt og bare være seg selv. Vet heller ikke hva en Db sekk er..
Men det er jeg sikker på at Hanne Beate vil fortelle meg ved anledning.
Befriende å lese. Være den man er. Med både meninger og klesstil. Tro på det og stå i det.
Det var i det minste befriende da jeg i Oslo-perioden fant ut at jeg er meg, så får andre være den de vil.
Eller kanskje kom den tanken allerede på videregående. Jeg vet at det sto “Bare jeg er meg, se opp for etterligninger” på russekortet mitt. Men det var nok og litt ironisk tenkt av meg. Hvem ville forsøke å etterligne meg, den mest mobbede jenta på skolen?
Et fint innlegg om det å “bare være seg selv ” 😊 midt i blinken for utfordringen 👍
Takk!
Mm… jeg kjenner meg igjen i mye! Jeg er jo en som ikke er like “de andre” sjøl…. mine interesser er annerledes, jeg er ikke sååå sosial som andre, jeg er bare meg! Takk for at du tok utfordringa, og fortalte alt dette…. til ettertanke for noen og enhver! 👌🥰
Gøy med utfordringene dine. “En får væra som en ble når en ikke ble som en sku” sa noen til meg en gang. Tror og det var positivt ment.