I Ringerike kommune bygger vi nå et stort nytt omsorgssenter. 64 nye omsorgsboliger, dagsenter og lokaler for hjemmetjenesten reiser seg på tomta der ærverdige Norderhovhjemmet en gang lå.
I går var prosjektet kommet så langt at vi i Hovedutvalget ble orientert om alt fra fargevalg til lampekunst. Ja om grunnbemanning, velferdsteknologi og materialvalg også. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om.
Det er jo så inn i tiden og gi avdelinger rom og bygninger fancye navn. Å kalle fløyene fløy A og Fløy B , og avdelingene for eksempel første etasje og andre etasje, er liksom noe man gjorde på 1900 tallet. Og det mest moderne for tiden er å gi slike hus og bygningsdeler geografiske navn. Jeg kjenner det igjen fra arbeidsplassen min hvor jeg i dag skal ha et møte på “Glitre”, andre møterom hos oss heter “Tyrifjord” “Kolsås” eller “Johnsknuten” (alle disse møterommene ligger i Drammen, hvis du trodde de geografiske navnene hadde noe som helst med hvor i terrenget du skulle lete etter møterommene.)
Men nå tilbake til det nye omsorgssenteret. Der skulle de forskjellige bygningsdelene få navn etter forskjellige steder i kommunen. Som Storøya, Ringkollen eller Vikerfjell. Mulig litt mer koselig å få rom på Ringerudkollen enn på B2.
Men så begynte jeg å tenke litt mer, og det er ikke alltid lurt. De som skal flytte inn i disse omsorgsboligene har ofte en form for kognitiv svikt, kan være demente eller på andre måter pleietrengende. Jeg vet ikke da hvordan dette høres ut: “Nei, Mor. Dette går ikke lenger! Nå skal du til Vikerfjell!” Eller “Du skjønner, Far. Nå som du ikke klarer deg selv er det ingen annen råd. Vi får ta deg med til Storelva. Ja, det er trist. Men sånn er det bare.” Jeg tror ikke stedsnavn i en slik sammenheng alltid kan bidra til å roe ned og trygge urolige, pleietrengende mennesker. Man skal i såfall tenke seg godt om når man velger navn.
Jeg synes det gode, gamle ordet aldershjem burde komme tilbake. Det sier på en pen og informativ måte hva det dreier seg om, istedet for moderne navn som bo-og-servicesenter, omsorgsbolig, helse-og-velferdssenter, som ofte kan gi feil assosiasjoner. Hehe, første gang jeg hørte begrepet bo-og-servicesenter trodde jeg det var et sted man kunne få hjelp og tips når man skulle kjøpe eller pusse opp en bolig. Helse-og-velferdssenter gir meg fortsatt assosiasjoner til kafe, frisør, forpleie og den slags.
Det er ofte unge mennesker som gir nye bygg fancy navn. Det de burde tenke over er at de som skal bo der må kunne kjenne seg igjen i navnene, og den eldre generasjonen har et helt greit forhold til navn som avdeling 1, 2, osv. Likeså at stedsnavn, om de er aldri så lokale og koselige, gir den gamle garde assosiasjoner til steder de har gått på tur, fisket, falt i elven og nesten druknet, plukket blåbær osv.
Min mor er dement, og bor på et helse-og velferdssenter. Når hun er urolig og spør hvor hun er blir hun bare mer engstelig av å høre at hun er på XX helse-og velferdssenter; hun forstår ikke hva det er. Svarer vi at hun er på aldershjem, svarer hun “Åja, da forstår jeg”, og så har hun roet seg.
Ja. Jeg ar og hatt demente familiemedlemmer. Hensikten med navnene er vel å gjøre det koseligere. Mer gjenkjennbart, fjerne institusjonspreget. Det er bra. Men jeg tror man oppnår slikt bedre med andre virkemidler. Jeg vet ikke om de som glir inn og ut av demensen blir mindre forvirra om du sier at de er på Ringkollen, når de da selv ville anta at de er i en korridor på en institusjon i Heradsbygda.