En mann bærer sine plager med stoisk ro. Biter i seg smertene og går på. Holder sine problemer og utfordringer for seg selv. Tar grep, og løser de. Et skikkelig mannfolk sitter ikke og sutrer!
Jeg leser det jeg har skrevet en gang til. Skildringen av et tradisjonelt syn på en mann, i det minste da jeg vokste opp. Jeg synes det er helt greit at menn gir uttrykk for smerter, og jeg mener helt klart ikke at menn eller kvinner skal gå å grunne på store problemer uten å snakke med noen, uten å få hjelp.
Når tankekjøret blir for stort trenger vi alle hjelp til å sortere tanker, eller bare noen å tømme det ut over. Det å søke hjelp er ikke tegn på svakhet. Det er tegn på at man handler, tar grep, søker hjelp og forhåpentligvis klarer å få løst opp i flokene. Det er handling. og vi liker alle en handlingens mann!
Det å søke hjelp for de store utfordringene, og hva som er store utfordringer må enhver definere selv, det å skrike høyt AUUU!! i smerte går helt greit. Men jeg tror jeg har vært klagemur for litt for mange i litt for mange år. Jeg klarer ikke sutring. Men sutring mer jeg evinnelig mas over smått og stort, det samme om og om igjen på en endeløs repeat.
Kokkejævel sutrer der oppe på bloggtoppen. Jeg er bare på en 45. plass, og det er muligens denne kjerriga ikke alltid er like blid når hu skriver blogginnlegg. Men jeg håper jeg ikke blir oppfattet som sutrete. Rasende og forbanna, ja. Men ikke sutrete.
Kokkejævel er som vi alle har fått med oss nyoperert i skulderen, og har av den grunn vært litt hjelpeløs et par dager. Den deilige følelsen av å bli dullet med er deilig, men går raskt over i irritasjon over alt man ikke klarer, alt man må ha hjelp til. Jeg vet hvordan den følelsen er. Jeg har vært der selv. Det kan du lese om i dette innlegget. Jeg vil knekke krykkene og parkere rullestolen – FOR GODT!!!!!
Det er ydmykende og frustrerende. Men for meg og Kokkejævel er denne hjelpeløsheten bare midlertidig. Tenk på de som har det slik hele tiden, og vet at de vil ha det slik hele livet. Tenk så frustrerende det må være Tankene mine går til en annen blogger sikkert mange av dere kjenner. Mamma på hjul. Kokken har liksom litt lite å sutre over selv om han må ha hatt hjelp til å feste sikkerhetsbeltet, knyte skoa og ta på seg skjorte. Mamma på hjul måtte ha fire sterke bærere for å komme seg på hytta. Å få hjelp til slike småting som å feste setebelte, knytte sko og ta på seg en bluse er så dagligdags at hun ikke skriver om det. Men det er like ydmykende og frustrerende for henne å ikke være selvhjulpen som det er for Kokkejævel. Likevel sutrer hun langt mindre enn han.
Kokkejævel innser heldigvis at han sutrer.” Det finnes ferdig skjært ost. Skjorta kan sitte på hele tiden, og sko trengs ikke å knytes.” sier han og viser at han er en mann. Bare et godt tips; Kokkejævel. Hvis du ikke har tenkt å knyte skoa, velg sko som ikke trenger knyting. Å snuble fordi man tråkker i sine egne skolisser, kan fort bli svært smertefullt når man har den ene armen i fatle og liksom ikke noe å ta seg for med.
Jeg tar meg i å sende noe medfølende tanker til Kjærest og Datter, for Kokkejævel innrømmer at han i tillegg til å sutre, er han og irritert hele tiden, Med andre ord overhode ikke lett å være i hus med. Jeg var nok heller ikke den enkleste å være i hus med da jeg hadde ødelagt kneet. Ja, så ille var jeg at Gamle Gubben Grå og guttene emigrerte på hytta til Svigermor. Nye utfordringer i kø…
I tillegg til hjelpeløshet, og smerter plages nok Kokkejævel i likhet med meg av litt mye tankekjør for tiden. Man blir liksom ikke noe lettere å ha med å gjøre av den grunn. Tankekjøret mitt har jeg tenkt å holde for meg selv. Det ville ikke bli noe mindre, heller tvert i mot, om jeg delte det på bloggen. Det finnes folk som leser bloggen min kun for å finne ting de kan bruke mot meg. (Og nei, du ser dem ikke i kommentarfeltet. De har andre måter å forfølge meg på.)
Kokkejævels tankekjør dreier seg om fremtiden til den ene delen av bedriften hans. Jeg kan forstå at slikt tankekjør er en belastning. Han vil gjerne vite når man kan forvente og åpne buffetservering igjen.
Jeg vet ikke når det blir tillatt. Danskene har åpnet for buffetservering. Det kan jo gi håp om at det ikke er så lenge til at det åpner for det her i Norge og. Håper det kan gi kokken et lys i mørke, tenne en gnist av håp om snarlig løsning.
Etter tiraden om buffetservering går Kokkejævel tilbake til å sutre over smertene igjen. Han sa til svigermoren sin at smertene var mindre, men det var de ikke. Han bare prøvde å spille tøff. Så nå skriver han det på bloggen slik at Svigermor skal forstå at han har det vondt fremdeles. Svigermor leser bloggen og kommenterer ofte.
Når Kokkejævel leser gjennom innlegget sitt innser han at han sutrer.
Datter er med venner. Kjærest har stukket av, orket ikke mer. Han sitter inne og irriterer seg og synes synd på seg selv. Orker ikke gå ut på verandaen selv om sola skinner og det sikkert er mye bedre å sitte ute i sola en inne på sofaen. Men han vil ikke ha det bra. Han vil sitte inne og sutre:
Slik sutring har jeg lite til overs for. Og den går alltid mest ut over en selv.
Han innser at han kanskje ikke burde ha skrevet noen blogginnlegg i det hele tatt disse dagene. DET kan jeg være enig i….
Ikke godt å føle seg hjelpeløs nei. Jeg blir også lei å høre på folk som prater seg ned i en avgrunn hele tida. Man MÅ dra seg opp igjen. MEN jeg tenker også at man ikke kan sammenlikne sorg, tristhet, depresjon, sykdom. Alle kan vi sammenlikne med barna i Afrika osv, men alle har “rett” på å være LITT lei seg over egne bekymringer, selv om noen andre har det verre. Ja…jeg sa LITT 😉 Greit å dra seg fort ut av det..
En gang på sykehuset hadde jeg vært oppe og tatt røntgenbilde av en ung nygift kvinne i respirator. Alvorlig skadet. Neste pasient var en voksen mann som hadde slått fingeren sin med en hammer. Han sutret og skrek, og klagde veldig. Han forsto nok at jeg syntes det var litt mye syt, for han sa: “Du synes sikkert jeg klager over en filleting. Men det er MIN finger. Og det er den jeg fokuserer på.
Den mannen lærte meg en lekse.
Litt sutring er lov. Men ta den ikke for mange ganger i preparat.
Det er også stooor forskjell på å ha smerter fordi noe er galt enn å ha smertene fordi noe har blitt fixet som i Kokkejævelen sin tilfellet. Ja, eg vil tro han er operert for å bli bra? Vel, da er smerte greit for da blir det jo bedre og mest sannsynlig helt bra. Men, å ha smerter fordi noe er ødelagt og da også vite at de smertene aldri kommer til å bli bedre eller gå bort, ja da blir det noe annet. MEN!! (mye men her, men men) De som lever med kroniske smerter er de som faktisk klager minst i det daglige 🙂 Lever selv sammen med en mann som tydelig gir uttrykk for smerter som er forbigående…*humrer*
Vibbedille 🙂
Jeg ødela et kne som legene fikset etter beste evne. Det ble bra. Jeg kan bruke det. Men jeg har mye vondt som jeg har lært meg å leve med. Det er sjelden, få minutter om gangen, jeg ikke har vondt eller ubehag noe sted. Jeg kan ikke fokusere på smerte. Slik tror jeg du har det og.
Vi er alle forskjellige, heldigvis. Og kanskje kokken synes det gjør godt å skrive ut sin frustrasjon også. Jeg bruker i alle fall bloggen litt til det. Ofte setter det mine egne tanker litt i perspektiv, og jeg ser selv løsninger etterpå. Selv om det kanskje for noen kan fortone seg som sutring eller klaging, så kan det for meg hjelpe til å endre på ting 🙂
Så blogging er terapi, og man får vist at man har både oppturer og nedturer 🙂
Men ja, en operasjon for å fikse på noe, er noe helt annet enn en kronisk tilstand. Og for menn er det utrolig viktig å få lov til å synes synd på seg selv, hehehe 😀
Kos. Mye terapi i å lette ut frustrasjonen på blogg.