Ja, jeg vet at jeg er sutrete.
Ja, jeg vet at jeg er heldig i forhold til mange andre. Krykker og rullestol er bare midlertidige hjelpemidler for meg. Noen er avhengige av slike hjelpemidler bestandig. Dere har min største medfølelse. Jeg vet jeg sutrer over bagateller, jeg skammer meg over det. Men akkurat nå savner jeg det gode, gamle livet mitt så enormt. Akkurat nå er det selvmedlidenhet og frustrasjon som plager hodet mit og må ut. Ved å sette ord på følelsene mine, så kanskje jeg får lagt de dumme og vonde tankene bak meg.
Jeg har ikke vært på jobb på fem uker. I dag skulle jeg begynt ferie. I fem uker har andre mått tatt vaktene mine, gjort jobben min. Vi har ingen vikarer. Noen av mine kollegaer har måttet ta av sin sommer-fritid for å dekke opp fir meg. Det er vondt. De hadde trengt all den frien de kunne få. Det har vært en lang og arbeidsom vinter og vår. Vi er alle slitne. Den andre jobben, der ingen dekker opp for meg, inboksen er sikkert overfyllt. For håpentligvis er det ikke vært noen drøftninger i sommer som jeg burde vært med på. Men bare det å site her å ikke vite…
Løsning. Jeg må ta en tur på jobben en ettermiddag, få lest mail, og kanskje snakka litt med folk.
Hjemme, Malingsverksted har merkelig nok forlatt stua, og det samme gjorde det ihjelbitte saueskinnet. nå i ettermiddag. Men jeg har ikke sett noen ta i ei vaskefille eller støvsuger de to ukene jeg har vært hjemme. Og jeg tror at jeg er den eneste av de som bor her som ser at det virkelig trengs. Jeg skulle så gjerne ha svingt meg rundt med vaskebøtta og støvsugeren i stedet ligger jeg på sofaen og forsøker å kommandere døve tennåringer og vrange Gamle Gubben Grå. Selvsagt blir de sure av gneldringa og masinga mi, men forstår de ikke at jeg blir slik av å se at de ikke løfter en finger? Datteren sa at hun hadde vasket hele stua til jeg kom hjem for to uker siden. Til og med dratt frem de tunge sofaene og sjenkene og skuret under dem. (Noe som helt sikkert trengtes.) og lurte på om ikke det å vite at det var gjort gjorde meg litt gladere. Joda, jenta mi. Det er flott at du gjorde det, men det hjelper så lite når gjester banker på døra. “Beklager at stua ser ut som et malerverksted, og det ser ut som om noen har slaktet en sau i gangen, men vet dere hva? Det var helt rent bak sjenken og under sofaene for et par uker siden…”
Løsning, de andre må se at de må ta i et tak og ikke bare la alt suse å gå til jeg er på beina igjenn.
Det er alltid jeg som drar i gang alle aktivitetene vi gjør i familien. Skal vi på stranda, padle kajakk, dra på skogstur, lkøre go-kart eller hva som helst er det jeg som må ha ideen. Mase på Gamle Gubben Grå eller ta med meg ungdommene alene. I sommer, eller de siste fem ukene siden jeg skadet benet så har guttene knapt gjort noen verdens ting uten å jobbe og spille data og se på TV: (Med untak av en kajakktur som jeg fikk mast og organisert forrige helg.) Egemtlig har jeg nok med å trene ben og syns synd på meg selv. Men syns synd på guttene som har en kjedelig ferie.
Alle hadde vi gledet oss til Italiaturen. Vi hadde trengt den pausa. De inpulsene.Og selv om venninna mi og datteren hennes nå drar på en annen tur, er jeg trist for at jeg ødla turen for min familie. Jeg og de andre hadde gledet oss så…
Jeg får ikke kjørt bil alene, Gamle Gubben Grå må kjøre meg til lege og fysioterapeut. Han er lett å be, men han må sukke og stønne litt. Og når vi er ute å kjører, er det så mange erend han må gjøre. Jeg orker ikke ut i rullestol på alle småstoppene og tilbringer timevis i bil med å vente på han i løpet av de to ukene. Et godt råd. Ikke etterlat hunder, barn eller gretne gamle kjerringer i varme biler.
Ikke får jeg tatt med meg kjøteren og rømt til skogs når frustrasjonen og surheten tar overhånd.
Jeg vil ha tilbake livet mitt. Sette benene pent og rolig forran hverandre og spassere ut i livet. Svinge meg rundt og få orden i kåken – og i hagen. Tatt med ungdommene på spennende aktiviteter. Tatt meg en shoppingtur når jeg følte for det. Tatt en kopp kaffe med ei venninne eller besøkt foreldrene mine. Tatt en kjapp tur i matbutikken når jeg hadde glemt noe, uten å måtte mase eller ha med følge. Alippe å være avhengig av andre for å komme meg til lege og fysioterapeut. Dra på møter. Være med i det pulserende livet. Gjøre jobben min. Dra til Italia.
JEG VIL HA TILBAKE LIVET MITT.
