Alle har vel fått med seg toåringen som fikk Iphone i adventskalenderen forrige helg.
Jeg kjenner en toåring.
Jeg er usikker på om han ville bli overlykkelig for en iphone. Jeg tror en liten leketraktor kunne gjort minst like stor lykke. En han kunne dytte bortover bordplata eller gulvet mens han lagde motorlyder.

Jeg vet ikke hvem hun med iPhone og to-åring forsøkte å imponere, men en ting er jeg sikker på det var ikke toåringen.

Jeg hadde en samtale med noen her om dagen. Vi snakket om julegaver.
Skulle vi fortsatt bytte julegaver?
Vi er voksne mennesker. Vi har alt vi trenger. Var ikke disse gavene bare stress?
Og nå som verden var som den var. Krig og strømpriser og så videre.
En skal ikke se bort fra at samtalen også var inspirert av at det er in å slutte med julegaver.

Jeg kjenner at jeg blir litt trist av slike samtaler.
Fordi man mister noe hvis man slutter å gi hverandre gaver.
Man frarøver hverandre gleden av å gi.

Ja, det er stress å løpe rundt å finne på gaver. Spesielt når man har passert 22 desember.
Jeg har vært der, på Sandvika Storsenter, ett av Norges største varehus, og kjent på panikken fordi jeg ikke finner en eneste ting der som jeg har lyst til å gi bort i julegave til de tre siste på lista Butikkene som nesten er oppe døgnet rundt i innspurten stenger om en halv time, og panikken tar meg nesten.  Det er langt fra kos, bare stress.

Men jeg har og kjent på gleden når jeg snubler over en liten skatt i en butikk i juni og tenker med en gang jeg ser tingen; DEN skal jeg gi i julegave til hen! Den er jo helt perfekt.

En toåring trenger ikke en iphone.  Det er ikke sikkert hen blir glad for den en gang.
Jeg vil heller ha en gave hvor gaven viser at giveren har tenkt akkurat på meg enn en gave hvor prislappen viser meg hvor høy pris giveren har satt på vårt vennskap.

Tenk litt etter.
Hvilke gaver husker du best?
Og selv om vi selvsagt blir glade for alle gaver, er det noen du husker rørte deg ekstra?

Et år fikk jeg to små kulepenner. Nesten umulige å skrive med, og blekket tok slutt første dagen jeg hadde de med på jobb. Men det var ikke det viktigste. jeg har de fremdeles i møteveska mi. De er formet som en ryggsøyle og en legg. De to kroppsdelene mine jeg har mest vondt i. Datteren ønsket å gi meg ny rygg og nytt bein. Sånn rører meg.

Og når ungene var små, og turen kom til pakken de hadde lagd i barnehagen. De var nesten mer ivrige med at den skulle bli pakket opp og gransket ansiktene våre for å se hvor glade vi ble. Og ja, de gavene gleder. Flere av julekulene de lagde i barnehagen må fremdeles på treet hvert år.
Selv om vi “har alt” skal vi ikke ta fra hverandre gleden ved å gi. Gleden ved å glede en annen.

Ellers er jeg enig i at gavesirkuset kan ha tatt litt vel av. At alt skal være så stort og flott, og at man nesten sitter å kalkulerer på julaften. jeg kjøpte for 200 kroner til den, denne gaven er minst verdt 250, da må jeg gi litt dyrere gave neste år. Man vil jo ikke virke gnien.

En toåring trenger ikke en iphone. Men kanskje en tegneblokk og noen tusjer vil gjøre lykke?
Venninna du  gir ei vinflaske eller en blomst hvert år mens dere snakker om at “til neste år skal dere få tid til den kaffekoppen” kan du jo be med på en tur i skauen for eksempel tredje søndag i januar, og ta med kaffe på termos.
Hjemmestrikka sokker varmer på mer enn en måte.
Hva med å gi hjemmebakte knekkebrød til studenten som bor på hybel? Eller fylle noen krukker med pasta, Müsli eller noe annet som kan være kjekt å ha i januar?

Jeg tror ikke vi skal ta fra hverandre gleden ved å gi – og gleden ved å få.
Men kanskje senke prisene på det vi gir?
En toåring trenger ikke en iphone i adventskalenderen. La oss lære noe av den historien. La den bli en vekker. La oss lære at gaver er noe man gir for å glede hverandre, ikke for å imponere. Og at det ofte er de små ting som gir de største gledene.