En ambulansearbeider på jobb kjører fort i dårlig sikt. Han kjører så fort han bare tør i de vanskelige forholdene. Jobben hans er å bringe syke passienter raskest frem til kvalifisert hjelp. Denne passienten trenger hjelp av ekspertisen i Oslo raskt. Så går det galt. Han kjører i fjellveggen. Passienten dør, kollegaene blir skadet og ambulansen blir pinneved.
I ettertid blir det tatt ut tiltale. Politiet mener han har opptrådt uaktsomt. Han har kjørt alt for fort under de vanskelige forholdene. Det må føles tungt. Her gjør han jobben sin. Forsøker alt han kan og kjøre passienten raskest mulig til Oslo. Forsøker alt han kan og gjøre det han er ansatt for – å redde passientenes liv.
Etter et halvt år kommer saken opp for retten. Et halvt år som sikkert har vært tøff for ambulansearbeideren. Kjørte han virkelig for fort? Tåka var så tett. Fjellveggen kom så brått. Men var det en ulykke, en tragisk hendelse, eller var det hans feil.?
Så på rettssakens siste dag er ikke veivesenet så sikkre lengre. De kunne ikke fastslå hvor fort ambulansen hadde kjørt. Skråsikkerheten de hadde for ett halvt år siden er borte. Aktoratet har ingen annen mulighet De må trekke saken.
– Vi har bygget saken på at det var for høy hastighet i tykk tåke. Hastighetstallene vi har lagt til grunn bygger på vegvesen og ambulansegruppa sin vurdering. Vårt inntrykk har hele tiden vært at farten lå i øvre sjikt, opp mot 100 km/t. Når det viser seg at det er gjort feil i oppmålingene, kan ikke vi legge disse tallene til grunn. Det er ikke tilstrekkelig bevist at han har kjørt så fort. Vi kan ikke si at han har opptrådt uaktsomt, sier Omholt
Det er flott at ambulansearbeideren ikke blir dømt for å gjøre jobben sin.
Det er en skandale at man bygger en tiltale på beregninger som ikke er entydige. En skandale at man gir ett menneske den merbelastning det må være å bli stillt for retten for nettopp å ha gjort jobben sin. når bevisene ikke er sterke nok til å holde i retten.
