Søndag for 4 uker siden tok jeg en liten tur i parken med hunden, og plutselig var hele sommeren forandret. Forandret for meg, for familien min, for gode venner og til en viss grad for enkelte av mine kollegaer.
For i parken var det en liten flekk med våt leire, og i den flekken måtte jo jeg sette min utslitte sko, og vips lå jeg på ryggkulen og kjente noe skje i høyre kne. Et lite skritt, et lite fall, og så var alt helt forandret.
Det ble ikke å sitte hjemme søndag ettermiddag for å ta i mot datterens flyttelass, i stedet ble det legevakt, besøke kollegaene på røntgen og akuttmottak. Kneet hadde fått en alvorlig skade. Øverste del av leggen, flaten mot kneet var knust i 11 biter.
Dagen etter ble det ingen tur til Gardemoen for å hente datteren når hun kom flyttende hjem, men i stedet å ligge rolig i en sykehusseng og vente på opperasjon.
Tirsdagen måtte noen andre kjøre Mamma til øyelegen og ta vakta mipå jobb mens jeg tilbrakte 5 timer på oprasjonsstua.
Dagene gikk, og ble til en uke på sykehuset, jeg som skulle kost meg med lange frokoster med hjemvendt datter, hagearbeid og kanskje litt oppussing. Sommerturnusen jeg har slitt med å få så bra som mulig for alle de siste ukene hadde fått xen sykmeldinga den ikke trengte, og kollegaer på ferie fikk sms om ekstra vakter de ble pålagt når ferien deres var over. Jeg hadde vondt, var trist og forbanna på meg selv og fortvilet på kollegene mine sine vegne.
Etter en uke på sykehus ventet to uker på rehabilitering. Realiteten4e begynnte å synke inn. Dette kom til å ta tid. Somerferien til Italia måtte avlyses, for meg, for Gamle Gubben Grå, for to tennåringssønner og for ei vennine og hennes tennåringsdatter. Fortvilelsen over at venninne og datteren som skulle være med oss ikke fikk den Italiaturen de har drømt om siden i vinter på grunn av meg var stor. Hvorfor måtte jeg ramle og ødelegge for så mange?
Nå har det gått 4 uker siden fallet. Jeg er hjemme med krykker og rullestol Alt fra å gå på do til å smøre seg mat er et slit. Heimen bæærer preg av at far og tenåringer ikke har den samme gløden for husarbeid som meg. Vanskelig og å huske at jeg trenger hjelp til så mye, og vanskelig for meg å be om hjelp. Jeg vil jo helst klare meg selv. Men jeg er hjemme. Kneet gror -om to uker kan jeg forhåpentligvis snart begynne å trå forsiktig på benet. Om en måned kan jeg starte med litt kontorarbeid på jobben. Og Italia ligger der neste sommer og.
