Jeg har skrevet før om min kjære Mamma som har blitt telefonterrorist på sine gamle dager, og i går slo hun til igjenn.
Pappa skulle ha med seg Tennåringsguttene i går, og tradisjonstro ringte Mamma når Pappa dro hjemmefra slik at guttene er klare når Pappa kommer hit. Men enten ringte Mamma en stund etter at Pappa hadde dratt, hun hadde besøk av Storesøster som skulle pusse vinduer, så det er jo mulig, ellers så har Pappa blitt racerbilfører på sine gamle dager. (noe som er lite trolig, da ryktene skal ha det til at Mamma i blant heller vil gå enn å sitte på med Pappa, fordi det går raskere å gå..)For da jeg la på røret etter å ha snakket med Mamma var Pappa her alt.
Vanligvis pleier jeg å ringe Mamma når pappa og guttene drar herfra, men i og med at jeg akkurat hadde snakket med henne, og hun var optatt med vindusvasken og jeg med maling, gjorde jeg ikke det. Jeg fortsatte med malinga mi, litt annet husarbeid, og så snek jeg meg til en liten strekk på sofaen. Benet var vondt etter fire aktive dager og jeg ville benytte meg av en liten strekk mens jeg var alene. Hadde ikke før lukket øynene og Ole Lukkøye hadde så vidt kommet, da begynte mobilen å synge ute på kjøkkenet. Stiv og maroder hinket jeg inn på kjøkkent. Men da hadde den sluttet å ringe. Et par tastetrykk avslørte det jeg visste, det var Mamma. Da var det bare å vente de obligatoriske par minuttene mens hun la igjen den vanlige talebeskjeden på svareren, og ringe opp igjenn før hun fikk tid til å ringe fattelefon. Fpr sikkerhets skyld haltet jeg meg bort til fasttelefonen. Når jeg ringte opp igjenn, fikk jeg til svar “Har han reist?” Du har ikke ringt.” Jada de reiste for en drø time siden “JA jeg trodde det, men jeg har ikke tid til å snakke med deg nå. Jeg må seervere te til Storesøster.” Det var DU som ringte, sa jeg lavt, men da hadde hun alt lagt på.
Jeg tok med meg telefonene og bega meg sakte mot sofaen igjenn. Slukte en smertestillende på veien, og nådde nesten frem til sofaen. Da ringte det på døra. da var det bare å snu og halte i retning inngangsdøra. Åpne. Det sto to ukjente mennesker utenfor. Den ene var en mann pent kledd i dress og pen jakke. Den andre var en liten gutt. De smilte overstrømmende og mannen ga meg en brosjyre han ba meg lese, så ville de komme tilbake om noen dager. Jeg lukket døra og så på brosjyren. “Er de døde borte for alltid? ” og de umisskjennelige harmoniske tegningene til Jehovas Vitner. Jeg rev brosjyren i to og slengte en i avissøpla før jeg bega meg mot sofaen. Tabletten hadde gjort sitt, og jeg sovnet raskt.
Etter wn time våknet je av at det ringte på døra. Kom Jehovas rå raskt tilbake? Jeg haltet på ny mot inngangsdøra. Utenfor sto Mamma og to tennåringssønner. “Kommer du; det var hyggelig” sier jeg glad og overrasket over å se min mor. Hun har ikke kjørt bil hit på over ett år. “Nei, jeg har ikke tid til å være her. Pappa venter i bilen” sier hun. Snur rundt og går tilbake rundt hjørnet og til den ventende bilen de vil hjem før det blir mørkt. Vel, Mamma. du fikk meg i hvertfall opp fra sofaen to ganger i dag.
Å slappe av, det er farlig det.
