Det er søndag ettermiddag.  Etter å ha arbeidet dagvakt på sykehuset, og vært innom den søndagsåpne butikken og handlet ankommer jeg heimen.

“Hallo” roper jeg i det jeg kommer inn i entreen. Ikke noe svar.  Jeg setter matposen på kjøkkenet, henger fra meg jakka og tar av meg støvlene. “Hallo” sier jeg blidt igjenn. Fremdeles ingen svar. Jeg titter inn i stua. Der ligger Gamle Gubben Grå under slumrepleddet og sover.   Jeg hører TVn stå på nede i TV stua. Da er vel minst en Tennåringssønn der nede. Det viser seg å stemme. En sønn forran TVn og en oppe i loftstua, sovende forran dataen.  Det er iskaldt i heimen. Ikke fyr i noen av ovnene. Ikke så rart. Begge vedbuttene er tomme.

På kjøkkenet står oppvasken akkurat slik jeg forlot den i dag tidlig.  Jeg sukker. Tar søndagsavisene ut av matposen og setter meg ned og leser dem.  Ingen reagerer. Etter en time er jeg fremdeles like sulten og like kald. Det er jeg sikkert ikke alene om. Kald begynner jeg og å bli…. 

Gamle Gubben Grå våkner etter en times tid. Går ut i døråpningen og tar en røyk. Den åpne døra hjelper ikke på varmen inne i huset. Så henter han søndagsavisene og setter seg godt til rette under pleddet i sofaen ighjenn. Jeg hører han humrer for seg selv over noe han leser. Fyre i ovnen, bære ved eller lage middag er tydelig ikke hans ansvar.

Hva er egentlig hans ansvar?

Tennåringssønner. Har hatt fri i hele dag. Kun vært hjemme og sløva. Er det for mye forlangt når jeg syns de kunne ha fyrt i ovnen, bært ved og laget middag til jeg og Gamle Gubben grå kom fra jobb. (Gubben har og arbeidshelg denne helga.)

“Du er alltid sur” sier yngste sønn ofte. Det er sikkert sant. Men  jeg er og alltid sliten.  Kan de ikke hjelpe meg litt? Er alt som skal gjøres her mitt ansvar mens de bare skal ligge til lading?  Er vi ikke en familie, et team? Skal vi ikke sammarbeide om de oppgavene som skal løses?

Jeg har som nyttårsforsett og ikke bli så sint. Ikke kjefte så felt. Men kjenner at det holder hardt.  Hvorfor kan de ikke bare hjelpe meg litt?