Tredje fridag går mot slutten. Da arbeidsuka var slutt sist fredag verket beinet konstant. Kneskaden fra i sommer vil aldri bli bra, men kneet har vært bedre enn det var i slutten av denne uka. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje kom det av han gamle mannen som fikk et illebefinnende på kveldsvakta på mandag, og som jeg måtte ta i mot å få lagt kontrolert ned på gulvet. Jeg fikk litt strekk i kneet da. Kanskje var det tre dager på rad på skadelabben. Det var mye trråkking, og jeg var sliten når kvelden kom. Jeg vet ikke. Samme kan det være. Jeg vet bare at jeg var sliten, trøtt og hadde veldig vondt. Så planen min var at jeg skulle bruke disse tre fridagene til å ligge med benet høyt. Strekke og tøye lit, men stort sett holde benet rolig. På den måten tenkte jeg å få sjekket at kneet bare er overbelastet, og at ingen pinner, plater eller skruer har flytt på seg.
Da arbeidsdagen slutta klokka 15.30 var det en kjapp times shopping (leses tråkking rundt på kjøpesenteret.) Jeg har arbeidet så mye i det siste og vasket så lite klær, så hvis jeg skulle ha noe å ha på meg senere på fredagskvelden når vi skulle ut måtte det shopping til. Så var det en halv time med sjåførvirksomhet for datteren. Hjem en rask dusj og så på Beertasting med slekta. Kjempekoselig. Men det ble lite sitting med benet høyt. Benet verket som besatt gjennom hele natta og jeg var langt fra uthvilt da morgnen rannt.
Skal ikke påstå at jeg var tidlig oppe. Lang frokost ble det og tid til. Men så var det frem med vaskebøtte og annet husarbeid. Heimen bar preg av at det hadde vært me jobbing i det siste. Gamle Gubben Grå var på jobb, men Tenåringssønnene ble pisket rundt med mer eller mindre hell. Så bar det til byen og mer tråkking på kjøpesenter. Vi skal i brylupp i februar, og begge gutta trengte dress.Da er det lurt å passe på mens det er salg. De vokser jo ut av klærne før jeg fårtid til å betale dem, så konfirmasjonsdressene er for lengst for små. (Hadde man ikke de livet ut i gode gamle dager?) Hjem, og lørdagskveld og endelig fikk benet litt hvile. Men det var fremdeles vondt da natta kom.
Søndag, I dag skal jeg være egoistisk og bare tenke på meg selv. Men så var det Kjøteren da. Ingen har tatt han på en skikkelig langtur siden sist søndag. Stakkar. Han må få komme seg på skogen og få løpt litt. Eldste sønn ble kommandert med, og så bar det til skogs. En drøy times spasertur innover skogsveien. Godt å være ute, men benet skrek i smerte da jeg nærmet meg bilen. Og bedre ble det ikke av at Kjøteen stakk av da han fikk ferten av ei tispe med løpetid. Det tok Eldste Tennåringssønn en time å få tak i han, og i mens ventet jeg i bilen. Vel hjemme var sofaen god å finne. Benet var nesten dobbelt så stort som det andre. Jeg hadde så vift slengt bena opp i sofaen da Mamma ringte. “Var det i morgen eller tirsdag du kunne kjøre?” Mamma skal til lege, og jeg har jo fri. Jeg kan kjøre bege dager. Bare hyggelig det Mamma.,,,,
I dag. Stresse og få ut både meg og to tennåringssønner før 7.30. Hente Mamma. Kjøre til legen. Gå tre trapper opp. “Neida, vi tar trappa” når jeg hinter om heis. “Jeg er ikke dårlig til beins” Nei ikke du Mammaen min. Men kanskje jeg. Sitte i en og en halv time på legekontoret. Benet sovnet nesten. Så var det tre etasjer ned igjenn. En kjapp liten handlerunde i matbutikken mens Mamma ventet i bilen. Så kjøre Mamma hjem, kaffekopp med Mamma og Pappa, så hjem, innom butikken. Hjem. Frokost. Sette på en oppvaskmaskin. Klokka er snart 14.00 En liten strekk nå før heimen igjenn fylles med folk. Men Kjøteren vil det anderledes. Etter å ha mast en stund til ingen ntte, tok han saken i egne poter og åpnet døra og borte var han., Så var det ut å lete etter hund. (Som forøvrig var hjemme igjenn før jmeg…)
Jeg gir opp. Kneet får bare være så vondt det vill, for det harjeg overhode ikke tid til å ta hensyn til….
