Historien om Karoline, 18 åringen som skolen og klassekammeratene “glemte” å fortelle om skoleturen har forståelig nok fått god plass i mediene. Folk har følt urettferdigheten, og skolen har kommet til en løsning som begge parter syns er ok. Happy ending.
Hvor mange andre Karoliner finnes det der ute?
Forhåpentligvis ikke mange som ikke får greie på at klassen planlegger klassetur. Men hva med klassefester og bursdagsfeiringer?
Integrering er bra. Men hvor integrert er en elev hvis navnet blir hoppet over på klasselista når det kommer til utsending av informasjon om klasseturer, klassefester og bursdagsinvitasjoner? hvor integrert føler disse barna og ungdommene seg når de hver dag føler at de ikke er en del av gruppa, at de ikke hører til der – egentlig?
Man skal ikke skille seg mye ut for egemtlig ikke å høre til.
For 33 år siden satt jeg på et toalett på ungdomsskolen og hørte to av mine klassevenner snakke om den forestående 9. klasseturen til Geilo. De var redde for at de skulle havne på rom med meg. De ville gå til klasseforstansderen å si at de ikke ville dele rom med meg. De visste ikke at jeg satt der inne i en av toalettbåsene og hørte dem. De ville aldri sagt dette så jeg hørte dem.
Det gjorde så utrolig vondt å høre disse jentene, som jeg så på som mine beste venner i klassen si det. Jeg fikk vondt langt inne i sjelen og torde ikke gå ut fra toalettrommet før lenge etter at det hadde ringt inn til time. Det var dagen jeg fikk min første for-sent-anmerkning. Jeg hadde ikke Downs, jeg hadde ingen andre diagnoser, jeg passet bare ikke helt inn.
Det er ikke alltid lett å være den som er anderledes. Den som skiller seg ut. Men tenk så kjedelig verden ville vært om vi alle var like, om vi alle marsjerte i takt, tenkte de samme tankene og hadde de samme ideene, drømmene og målene. Ville det bringe verden fremmover?
På mitt russekort for 29 år siden sto det: “Bare jeg er meg, se opp for etterlikninger.” Som usikker 18 åring levde jeg nok ikke helt opp til det mottoet, men i årene som har gått siden har jeg sannelig gjort det. Jeg har tord å gå mine egne veier, gjøre ting på min egne måter og stort sett nådd de mål jeg har satt meg. Jeg kan fremdeles føle at jeg skiller meg ut, at jeg ikke paser inn, men samtidig vet jeg at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag, nådd de mål jeg har nådd, hvis jeg ike hadde gjort ting på min måte. Jeg merker og at jeg får respekt for at jeg er den jeg er. Og til og med at enkelte ser opp til meg.
(bilder fra google)
