Har skrevet før om at jeg har det med å snuble i tide og utide. Jeg har knekt en albu da jeg trodde jeg var nede ei trapp, men det viste seg at jeg hadde et trinn igjen. Jeg knakk den andre albuen på en asfaltert rullestolsti da jeg gikk tur med ungene på en campingplass. Jeg knakk den første albuen en gang til da jeg ramlet ned fra en fortauskant og slik kunne jeg fortsatt. Det står i sykejournalen min at jeg er allergisk mot fortauskanter etter en mengde fall med forstuelser og andre mindre skader.
Den største skaden til nå fikk jeg i fjor sommer da jeg klarte å knuse øverste delen av leggen i 13 biter etter å ha sklidd i en liten flekk med leire. Resultatet av det er at jeg har beinet fullt av metall, og kan glede meg til kneprotese om få år hvis ortopeden får rett i sin dystre spådom.
I løpet av det året som har gått siden jeg ødela kneet, eller øverste delen av leggen hvis du skal være pirkete, har jeg hatt flere fall som har gått ut over kneet, men fremdeles tror jeg det er like helt.
Her om dagen gjorde jeg på nytt et hederlig forsøk. Var på jobb, og det var full fart som vanlig. Hadde med meg en nyutdannet kollega på traumestue så hun skulle få litt opplæring og trening. Der fant mine rosa crocs en vanndam, og da var det ned på kne så kneskåla smalt i betonggulvet. Jeg trenger sikkert ikke fortelle hvilket kne…
Nå er kneet blått, vondt og hovent og jeg vurderer å kjøpe meg nye arbeidssko….
Huff, snakk om å være uheldig!
Christine: snuble har jeg alltid gjort, og kneet blir nok bra igjen (vel metallet må jo bli der, men jeg er i full aktivitet.)