Er det meningen at man skal bli så totalt utslitt etter en dag på jobb at man blir liggende under pelspleddet på sofaen hele kvelden?

Er det meningen at vi skal slite med konstant underbemanning fordi det er viktig å holde produksjonen oppe og kostnadene nede?  Jeg jobber ved et sykehus, ikke en produksjonsbedrift.  Hva er det vi produserer? Helse? DRG poeng? eller utslitte arbeidstakere?

2014 var et godt år for oss skriver Administrerende Direktør på Intranettet. I det ligger det at vi går med et solid overskudd.  Et godt år? Fordi mange pasienter har trengt hjelp fra spesialisthelsetjenesten?  Så – i et tenkt tilfelle. Hvis befolkningen holdt seg friske ett år. Ikke knakk ben og armer, fikk kreft eller kjørte ut med motorsykkel. Ville det være et dårlig år?

I dag har jeg hatt et høyt tempo på jobb.  Holdt produksjonen oppe.  Det har gått i ett, og vi hadde bare en liten matpause sånn rundt klokka 14.00.  Men allikevel kunne  produksjonen vært høyere.  Jeg sto tre minutter ute på gangen og holdt hånden til den engstelige gamle dama før portøren kom og trillet henne videre.  3 minutter hvor jeg ikke produserte noe annet enn omtanke. Slik blir det ikke DRG poeng av.  Og den andre gamle dama. Jeg hadde jo ikke trengt å legge henne på ei båre og kjøre henne i mottak bare fordi hun var så blek og klam og nesten datt ut av rullestolen.  Jeg vet jo at det gjelder å snu pasienten i døra, dreie fra dag til døgn, og ikke å lempe dem opp på bårer å kjøre de i mottak bare fordi de ser litt pjuske ut….

Sykehus burde ikke være produksjonsbedrifter. 
Sykehus burde ikke styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper.
Sykehus er kunnskapsbedrifter der medarbeiderne bruker sin kompetanse til beste for pasientene. Kompetansebedrifter der medisinskfaglig kompetanse er det som styrer valgene mer enn økonomiske betraktninger.