Når man er helt på bunn, og så langt nede psykisk og fysisk at man ligger rett ut under et pledd og knapt er, da er det bare en vei videre, og det er oppover.
Mange ganger har jeg stablet medmennesker forsiktig på beina og støttet de på den møysommelige veien oppover, veien tilbake til livet, til gleden og til dager med i det minste grad av solskinn. Jeg har ingen utdanning i psykologi. Ingen fine titler å smykke meg med. Men det er givende å se folk få tilbake livsgnisten. Det gir meg mye å få lov til å være med på turen oppover. Men det er tidkrevende arbeid, og til tider ganske frustrerende. Ikke minst når unødige hindre gjør at hele prosessen rykker tilbake til start.
Forrige fredag var en slik frustrerende dag.
Jeg så det med en gang jeg leste møtereferatet. Den ene setningen. Den utrolig uheldige kommentaren,. Få timer senere hadde jeg medmennesket jeg jobber tett med for tiden på tråden. Sinnet, frustrasjon og avmaktsfølelsen hennes var tilbake. Jeg nådde overhode ikke inn med mine argumenter, mine kommentarer. Det var umulig å helle olje på opprørt hav. Hele havet sto i brann. Siden jeg ikke nådde frem til den fornuftige delen av bevisstheten til medmennesket, og siden jeg befant meg på polet for å kjøpe vinflaska til fredagskvelden, sa jeg at jeg ringte opp igjen om to timer. Det var hverken tid eller sted for samtalen.
En liten setning, og alt arbeidet jeg og flere med meg har nedlagt i denne saken de siste tre månedene føles til liten nytte. En liten setning, seks små ord – og vi er tilbake til start.
Nå har det gått en uke. Vi har hatt mange samtaler. Vi har sagt at vi ønsker en annen formulering. Antagelig får vi det.. Feilen kan rettes opp.
MEN i en uke har den setningen kvernet inne i hodet til et medmenneske. Kvernet rundt i hodet, dag og natt.
Hun hadde tatt de første skrittene oppover den bratte bakken. Hadde langt igjen til toppen,. Enda så hun den ikke, men hun begynte å tro på at toppen fantes og at hun kanskje kunne komme dit. . Det var tent et ørlite håp i de slitne øynene.
Nå er det sofaen, pleddet og motløsheten som rår. Hun ser ikke lyset. Gardinene er dratt for slik at sola som skinner på klar februarhimmel ikke skal få nå inn.
Jeg sukker stille. Leter etter de rette ordene. Sender de rette mailene. Drar i de rette trådene. Jeg ser toppen. Jeg vet at vi skal komme dit en gang. Men jeg ser alle stup og heng på veien. Det blir en lang og strabasiøs tur.
En uheldig formulering. Seks små ord. Jeg sukker igjen. For dere makt mennesker i maktpossisjoner; Det er lov å bruke hodet.
