Jeg satt i mørket på parkeringsplassen ved jobben. Sliten etter en lang og ganske så strevsom kveldsvakt. Det har blitt høst, og mørket slutter seg rundt bilen. Mobilen har jeg ikke hatt tid til å sjekke i løpet av den lange vakta. Nå svarer jeg på meldinger, sjekker sosiale medier, har mitt lille friminutt.
Da tikker det inn en melding.
Bildet til en mann med briller lyser opp på displayet. Jeg smiler for meg selv, og trykker på bildet av brille-mannen. “Takk for at du sa fra. Stå på. Jeg er glad i deg.” lød den korte beskjeden. Jeg smiler for meg selv, der i mørket og kjenner jeg blir litt ekstra glad i hjertet.
Jeg er heldig.
Jeg har venner og bekjente som tør å si “Jeg er glad i deg” uten å være engstelig for at ordene skal misforståes.
For det var ikke Gamle Gubben Grå som sendte meldingen.
Det var heller ikke en hemmeligbeundrer, eller en hemmelig elsker jeg leste meldinger fra på den mørklagte parkeringsplassen.
Meldingen var fra en tidligere kollega som nå er pensjonist. En mann jeg er utrolig glad i, har stor respekt for og bryr meg om.
Det betyr så utrolig mye for et menneske å føle seg verdsatt.
Jeg skulle ønske vi mennesker var flinkere til å vise å gi uttrykk for at vi er glade i hverandre
