Vi haster av sted. Det er alltid noe eller noen som venter. Alltid noe vi burde ha gjort. Alt for mye vi ikke har rukket. Så vi stresser videre.
Tar oss ikke tid til å nyte dagen, minuttet eller nuet.
Tar oss ikke tid til å stoppe opp, se på solen som skinner, på den flotte gamle bygningen vi passerer, på tiggeren under broa på livet vi har rundt oss -her og nå.
Hva er det vi stresser mot?
Hva er målet?
Hva skal vi gjøre når alt det vi burde ha gjort er gjort?
Er det da, først da, vi skal ha tid til å leve?
0 kommentarer
