Det er sjelden kampånden slukkes i meg. 
Men på mandag kveld, sånn rundt klokka 20.30 i 18. etasje i KPMG bygningen sluktes kampånden. 
Det er kanskje like greit. 
UNIO og Spekter signerte en protokoll, og det er fredsplikt.  Om kampånden hadde vært aldri så mye til stede hadde jeg ikke hatt lov til å kjempe. 
Helt tom  tok jeg heisen ned sammen med de andre.  Alle var like dystre som meg, men følte alle seg like tomme?

Sliten, usigelig sliten, tom og sur sto jeg på Majorstuen T-banestasjon og ventet på banen ned til Nasjonalteateret hvor jeg skulle ta tog hjemover mot der bilen sto og ventet. Da kjente jeg noe vått treffe nakken min og langsomt gli nedover huden på ryggen.  En måke hadde fra stor høyde, kanskje på nivå med Spekter sitt hovedkvarter der i toppetasjen på KPMG bygningen, sluppet en drit ned i den åpne kjoleryggen min.  
Akkurat der og da føltes det som om livet ikke kunne bli verre.

På mange måter symboliserte den måka, dritten og den halvgamle feite kjerringa på Majorstua T-banestasjon så utrolig godt hvordan jeg har følt årets lønnsoppgjør.  Jeg og radiografene jeg representerer er noe arbeidsgiver, Spekter og alle de høye fruer og herrer som tror at det er dere som driver Norge, rett og slett bare driter i. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg er gammel i gamet.  Jeg har drevet med lønnsforhandlinger i mange år.  Man er alltid sliten og litt tom når forhandlingene er over. Ofte har jeg ikke vært helt fornøyd.  Men en hjemtur, en dusj og en kald øl på trammen sammen med Gamle Gubben Grå så har jeg ristet av meg det verste mismotet. 
Dagen etter har jeg som regel vært klar til å kjempe nye kamper, arbeide dag, kveld og helg  og hilse blidt på arbeidsgiver. 

Men ikke i år.
Det har snart gått en uke, og jeg er like tom som da jeg forlot Spekter sitt hovedkvarter. Jeg føler meg like nedverdiget som på Majorstuen T-banestasjon da måka fløy videre mens måkeskrikene hørtes ut som hes latter der den forsvant i retning toppen av den 18 etasje høye bygningen. hvor de som bestemmer holder hus..  

De som bestemmer…..
En gang trodde jeg på det som er sagt, at arbeidsgiver og arbeidstaker sine representanter møtes til forhandlinger som likeverdige parter.  Men det er ikke noe likeverd i at en part sitter på pengesekken og ikke evner eller har mulighet til å gå utenfor for lengst besluttede økonomiske rammer mens den andre parten må stå med lua i handa og be om almisser.

OK: Jeg kjenner til og forstår frontfagsmodellen.
Men frontfagsmodellen er ikke tenkt slik at alle andre fag og tariffområder skal få frontfagsramma og ikke et tusendels prosentpoeng mer. 
For noen har fått mer.  Det viser alle tenkelige regnestykker

Vi viste muskler. Vi dro mannsterke til Oslo for å møte de som bestemmer, de som holder hus i 18. etasje, arbeidsgiverforeningen Spekter, høyt hevet over alle oss som hver dag, kveld og natt tar på oss de hvite klærne og går på jobb blant CT maskiner, konvensjonell røntgen, ultralyd og MR.  
Men hva hjalp det med en gjeng kampvillige radiografer? 
Vi hadde fått ramma – og da måtte vi være fornøyd.
Sa de som bestemmer, UNIO og Spekter.
Vi kom fra hele landet for å kjempe og argumentere – men til ingen nytte. For ingen kom for å lytte.
Vi viste muskler, men hva hjalp det? 
Vi hadde fått ramma, hvordan kunne vi finne på å be om mer?  Selv om andre … glem det. 

Vi  rydda pent etter oss, tok glassheisen ned og med 4 esker med kalde pizzarester gikk vi ut i juni-kvelden. Ut til måka som dreit meg i nakken og den lange veien hjem.

Det er fredsplikt.
Så vi drar hjem til sykehusene våre, tar på oss hvitt og kommer springende med mobilt røntgenapparat når traumealarmen går.  Sammen med kollegaene våre står vi klare ved CTn når trombolysealarmen har gått,og vi  snakker rolig til han lille pjokken som skada kneet i fotballturneringa.
Ja skulle en Spekterdirektør tråkke over i en sandal med litt for høye hæler  en sen lørdag kveld, hadde vi også tatt imot henne med kjærlig hånd og omtanke.  

Det er fredsplikt:
Vi fortsetter å jobbe doble vakter og annen hver helg i sommerferieperioden.  For noen må holde hjulene i gang, noen må sikre beredskapen. 
Hvordan skal man få stilt riktige diagnoser hvis ikke radiografene er der?

Slapp av. Det er fredstid.  Vi er på plass.