Eldreomsorg er et tema som opptar meg. teksten under er et leserbrev jeg har skrevet til lokalavisa som svar på et leserbrev fra en politisk motstander.
Jeg er redd for å bli gammel på Ringerike, Runar Johansen, og ditt leserinnlegg gjorde meg enda mer engstelig.
Den taksameter-eldreomsorgen som du skisserer skremmer meg virkelig.
Man skal få en “basis-pakke” og alt ut over det må den eldre eller dens pårørende betale mer for. Jeg føler jeg får frysninger langt nedover ryggen av en slik kynisk og menneskefiendtlig tankegang.
“Fylle opp vannglass 2 kr”
“Trøste engstelig beboer 50 kr”
“Ekstra toalettbesøk 30 kr – pluss ev. smusstillegg ”
Er det en slik prisliste du tenker deg?
For å snakke et språk du forstår, blåruss-språket. Er du klar over hvor mye ressurser vi måtte bruke på å administrere et slikt system? Hvor mye ressurser som kunne vært brukt til ren konkret omsorg som du med din taksameter-eldreomsorg ville kaste bort på rene administrative kostnader?
Jeg forstår at du ønsker private tilbydere – velferdsprofitører- inn på markedet, men tror du det blir mindre administrasjon av den grunn? Og for fortsatt å holde oss til blåruss-språket, om det er privat aktører eller det offentlige som utøver tjenesten er det fremdeles “kunden” som betaler for de administrative kostnadene.
Du er blåruss, jeg har arbeidet 30 år i helsesektoren. De 30 årene har gjort meg mer og mer overbevist om at er det en sektor hvor markedsøkonomisk tankegang og New Public Management virkelig er feil, så er det helse- og omsorgssektoren. Pleie og omsorg bør deles ut etter behov, ikke etter størrelsen på lommeboka eller hvor mye “kunden” er villig til å betale.
Du sier vi må tenke nytt i eldreomsorgen, jeg foreslår at vi tenker nytt når det gjelder kommunepolitikken. Politikk handler om prioriteringer. For meg er flere sykehjemsplasser og økt grunnbemanning i hjemmetjenesten viktigere enn økte politikerhonorar og sponsing av snø på Ringkollen.
Hvis vi som politikere gjør de riktige prioriteringene nå, kan jeg gå alderdommen trygt i møte. Da slipper jeg som gammel og pleietrengende å være redd for at jeg må be en av ungene vipse over en hundrings før jeg trekker i ringesnora og bestiller et ekstra toalett-besøk.
Jeg har alltid sagt det og kommer alltid til å holde ved det. Jeg skal aldri på noe gamlehjem, da skal jeg før krabbe meg til elva. Det er helt tragisk hvordan gamle folk blir stuet sammen som dyr på vei til slakteriet. Dødens venteværelse skal jeg ikke innta.
Lillian: Jeg arbeidet på to forskjellige sykehjem i to forskjellige kommuner i studietida på 1980 tallet. Det var ting jeg stilte spørsmål ved da og fant alarmerende. Men, når jeg nå vanker en del på et sykehjem fordi Mamma bor der, så er jeg virkelig skremt. Redd for å bli gammel og pleietrengende.
For meg handler det å drive med poltikk å prøve å forandre samfunnsutviklingen til å bli et samfinn litt mer i tråd med slik jeg menr det skal være. Og for meg er det å ta vare på de svakeste i samfunnet, barn, eldre og andre som trenger vår omsorg den viktigste oppgaven til det offentlige.
For meg er det og en selvfølge at hva slags omsorg du får avhenger av hva du trenger, ikke hvor mye penger du har eller hvem du er.
Jeg var også utplassert ved Norderhovshjemmet i forbindelse med skoleutplassering 90/91 eller noe der omkring. Da skjønte jeg at de bare så på dem som brikker å flytte på når de var på jobb. De hadde liksom ikke noe “følelser” for de gamle. Vi var tilbake der i slutten av skoleåret. Skulle sette pris på de gamle så vi hadde med oss vafler. Halvparten av de vi “kjente” var ikke der lenger… de hadde dødd. Det var da jeg bestemte meg for at på et slikt sted skulle aldri jeg bo.
Lillian: Jeg vet at kulturen på en arbeidsplass har mye å si på personalets holdninger. Det sitter liksom i veggene og de nye “lærer” av de gamle. Jeg hadde praksis i 87 på et sykehjem i Oslo. Alt var ikke fryd og gammen, og jeg som helt ny i helsesektoren så mye jeg reagerte på. Blant annet urolige pasienter som ble bundet fast i sengene.
Men der var det masse aktivisering på dagligstua, og også av de sengeliggende. Beboerne på sykehjem var friskere da enn nå.
Det var liksom ikke god kotyme og sitte på vaktrommet hvis en hadde ledig tid, en skulle være ute blant de gamle og aktivisere dem – ta de med ut, lese avisen for dem, eller andre ting. En kinesisk student fikk i oppdrag å snakke med en beboer som hadde vært 50 år som misjonær i Kina, du kan tro hun lysnet opp når han satte seg ned en liten stund hver vakt og snakket kinesisk med henne. Det ble liksom konkuranse i å finne ut hva som kunne glede den enkelte beboer..
Da sommeren kom hadde jeg sommerjobb på Hønefoss sykehjem. Det var stor forskjell på pleierne. En gjeng satt seg på vaktrommet så fortde hadde mulighet, om beboerne trakk i klokkesnora måtte de trekke både to og tre ganger før noen reagerte. En del andre ansatte var som de i Oslo. Og vi fant på mye gøy. En mann som satt i rullestol til vanlig fortalte pårørende stolt at han hadde gått ut i dagligstua på egne bein når han fikk spørsmål om hvorfor han satt i en vanlig stol. Sannheten var at han hadde gått med høy prekestol mens to av oss pleierne støttet han, hjalp til å holde han oppreist, og den tredje pleieren krabbet på alle fire bak mannen og flyttet føttene forsiktig steg for steg. Men mannen var fornøyd – og hadde mestringsfølelse, og opptrinnet skapte liv og underholdning også for de andre beboerne.
jeg vet hvem jeg syntes det var mest morsomt å være på jobb med.