Jeg vet det.
Jeg burde ikke meldt avbud til det møtet.  Det er et viktig fora, flere kunne tenke seg plassen min, og så melder jeg bare avbud.  Det er problemet med meg jeg prioriterer ikke det som er viktig.  
Men før du fortsetter din tirade bak ryggen min, vet du hva jeg prioriterte som viktigere enn møtet ditt?

Jeg vet det.
Jeg skulle vært der sammen med dere. Vi hadde jo avtalt det.  Men som vanlig skyldte jeg på jobben og overlot det til dere.   Ja, jeg kjenner på den dårlige samvittigheten. Ja, jeg hadde tatt grep for å få det til.Men det er ikke alltid hverdagen blir slik jeg ønsker.  Noen ganger må man velge vekk det man selv ser på som viktigst av alt.

Jeg vet det.
Jeg burde ikke sittet med nesa ned i mobilen på møtet i dag.  Greit at du irettesatte meg foran alle de andre, høyt og tydelig. Men jeg skulle ønske du visste hva slags sms jeg svarte på – og hvorfor jeg valgte å skrive akkurat den SMSen ferdig selv om møtet så vidt hadde begynt.  

Jeg vet det.
Jeg vet hvorfor jeg valgte som jeg gjorde.  Det gjør ikke du.  
Likevel er du klar på at jeg valgte feil.  
Jeg mente jeg valgte riktig.  
Hvem av oss er best i stand til å bedømme det?