Ja ikke et sånt skikkelig høyt fjell, altså.  Ikke Glittertind, Galdhøpiggen eller Gaustatoppen. (Forresten, Gaustatoppen hadde vært “Peace of cake” der går det jo bane inne i fjellet).  

Nei, jeg sleit meg opp bakkene til Barlindåsen.  Har du ikke hørt om Barlindåsen, sier du? Hm.  Barlindåsen er Oslos 28. høyeste fjell.  (Og før du får latterkrampe, husk at store deler av Nordmarka ligger i Oslo kommune, og det er mange høye topper der.)  Barlindåsen er 407 meter over havet og ligger i Lillomarka.

I følge ut.no skulle turen være “En enkel spasertur på rundt 7 km”.  Vi kjørte til Maridalen og fant Sandermosen stasjon, satte fra oss bilen og trasket i vei.  Vi skulle følge stien mot Lilloseter til vi kom opp på toppen av åsen.  Det var bratt, til tider glatt og vått. Men mest bratt.  Både jeg og Kjøteren, vår 15 år gamle Australske Sheppard,, syntes stigningene var i bratteste laget – og Kjøteren forsøkte å snu flere ganger. 

Oppe på toppen skulle vi følge stien som gikk langs eggen over åsen til vi kom ned på grusveien..  Her var det lettere å gå, stigningen var over og jeg slapp å pese som en flodhest.  Det var nydelig høstvær og flotte høstfarger.  Her skulle det også være flere flotte utsiktspunkt. 

A du for en utsikt!!! Eller flere flotte utsiktspunkter.  Det var, som det sto i turbeskrivelsen på Ut.no, bare å nyte….

Vi så Maridalsvannet under oss, deler av Oslo og langt ut over Oslofjorden.  Det klare været og de flotte høstfargene gjorde dette til en helt fantastisk opplevelse.  

Det ga meg en helt egen mestringsfølelse å stå oppe på eggen på Barlindåsen å se ut over. Langt der ute i fjorden så jeg helt klart Danskebåten på vei ut fjorden.  Adrenalin-kick!!!  Jeg er ei diger dundre på godt over hundre, det er lenge mellom hver topptur. Men dette ga mersmak.  Glemt var de bratte stigningene. Glemt var at jeg stinket svette som en flodhest.    

Vi fortsatte over eggen, ned noen bratte kneiker hvor fjellet nesten var blankskurt og det var nok like bratt som veien opp.  Men vi kom heldigvis ned med alle armer og bein i behold.  
Mans skumringen senket seg fulgte vi grusveien tilbake til bilen.

Det var en flott tur.  Jeg vil kanskje ikke kalle det en “enkel spasertur” slik det sto på ut.no, Turen var estimert til to timer, vi brukte neste tre, men det er forståelig.  Denne dama har nok en lavere gjennomsnittsfart enn folk flest, med alle mine skavanker og kilo klarer jeg nok ikke holde tempoet til en gjennomsnitts trimmer. Det er greit.   Anbefaler gjerne turen for andre. Husk gode sko, og velg en dag med klarvær for liksom å kunne nyte den flotte utsikten.

God tur.