Eldste Sønn er en flott fyr, omtenksom og snill og med en klingende god latter når han er i det rette humøret.  Han flyttet ut av barndomshjemmet for snart to år siden, og etterlot seg et stort tomrom her hjemme.   Ikke minst fordi Yngste Sønn gikk på folkehøgskole det året og huset plutselig var tomt for ungdom.  Eldste Sønn har en diagnose innenfor autismespekteret, som det så fint heter, og det var vel med litt skrekkblandet fryd jeg så han flytte ut.  Var han moden nok til å bo for seg selv? Spørsmålet burde vel heller være om jeg var moden nok til å la han flytte.

Eldste Sønn klarer seg greit. Har jobb og leilighet, og er ikke den som tråkker dørstokkene ned i barndomshjemmet. Jeg tråkker heller ikke ned dørstokken i hans leilighet. Det er hans område, han som bestemmer, og da skal han ikke føle at jeg kommer på inspeksjon for å sjekke om det er rent og ryddig nok.  Gamle Gubben Grå er der nok oftere enn meg, Han er ikke så flink til å kommentere uvasket oppvask eller hauger med skittentøy. og er nok en mer kjærkommen gjest enn når a mor kommer med sitt skarpe blikk og sin skarpe tunge….

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Men i går hadde Yngste Sønn truet med at han og jeg skulle komme på besøk for å få han til å ta den oppryddingen som ungkarsleiligheter trenger fra tid til annen. Nå ble ikke det noe av, men jeg sendte en melding ut på ettermiddagen og sa at jeg kunne komme en tur hvis han hadde lyst til det og litt overraskende fikk jeg ja til svar.  

Så da tok jeg med meg en boks pepperkaker, en sjokoladeadventskallender og litt annet småting og dro ned til han.  Leiligheten var om ikke strøken så helt innafor.  Som jeg sa til han, jeg har sett bedre og jeg har sett verre ungkarsleiligheter.  Han varmet gløgg og te, og vi koste oss med pepperkakene.  Lenge siden det bare var han og jeg.