Gryende tar feil….

I går skrev Gry i et innlegg hun kalte Nå er det pinlig å være menneske

Det er påske, og som seg hør og bør valfarter fremdeles horder av mennesker i vårt angivelig opplyste samfunn til kirken i de kommende høytidsdager.

Jeg lurer på hvordan hun har fått for seg at det valfarter horder av mennesker til kirken. De lange køene av bilen som slynger seg oppover Hallingdal, Valdres eller andre fjellstrøk er ikke enn kø av mennesker på åndelig søken mot kirken. Det er til fjells de skal. Det er hytter, lammelår og påskekrim som kaller, ikke kirkeklokker.

I dag, på selveste Palmesøndag tok jeg turen til Hval kirke for å kunne bevise min påstand om at det ikke er horder av mennesker som valfarter til kirken. Bildet over er tatt midt under høymessen. Synes du ser horder av mennesker? Vi var totalt med presten 12 i kirkerommet pluss organisten oppe på galleriet. På bildet er presten gjemt bak søylen. Vi var så få i kirkerommet at det var nesten pinlig å ta frem telefon for å dokumentere.

Hval kirke er kirken på Hallingby, 6 minutters kjøring fra Drømmehuset. Jeg har aldri vært inne i denne kirken før. Det var og en god grunn for å dra dit. Jeg er, som rn del av leserne mine har forstått, veldig glad i kirker.

Kirken ble oppført etter de samme tegninger som arkitekt Chr. H. Grosch hadde utarbeidet 1854 for ny kirke i Begndalen, som sto ferdig 1859. Nes kirke i Ådal ble også bygget etter de samme tegninger og innviet 1860. Hval kirke ble innviet l. okt. 1862.

Opprinnelig hadde kirken rosa tømmervegger. I 1924 ble den panelt innvendig og trukket med maskinpapir som ble malt av Torvald Olsen Søhol.

Altertavle med maleri av oppstandelsen, kopi etter Adolph Tidemand malt av C. Brun i 1879. Altertavlen er gitt av stortingsmann David Swensen, Skollerud.

Orgelet sies i «Norges kirker» å være bygget av Jørgen Filtvedt i 1890 og skal være det eneste Filtvedt-orgelet som er bevart og i bruk uten endringer. Det er i så fall bemerkelsesverdig gammelt.

Klokkene er støpt av J. Warner &; Sons, London. De er fra kirken var ny.

En ganske så vanlig norsk bygde-kirke med andre ord, uten den mest spennende historien. Ble selvsagt litt nysgjerrig på han stortingsmannen..

 

Litt religion på en dag som denne….

Samme hva man mener om kristendommen er det liksom ikke til å komme utenom at kristendom og påske henger sammen. Ingen kristendom, ingen påske.  Enten det er flukten fra Egypt, Jesus død på korset eller slaget ved Nesjar man ønsker å markere så har påsken noe med kristendommen å gjøre. Det er kanskje litt å tenke på der du sitter i solveggen på hytta og tenker at påsketradisjon handler om Kvikk-Lunsj, appelsin og Påskekrim.
Så er det jo selvsagt opp til den enkelte hvor mye vekt man legger på det religiøse.

Vi skal ha lammelår til middag i dag. Lam i påsken er også en tradisjon. Akkurat som Kvikk-Lunsjen.
Påskelam har lange tradisjoner- Helt fra offerlammet som jødene ifølge 2. Mosebok ble pålagt å slakte og spise rett før flukten fra Egypt. De skulle også smøre litt av blodet dørstolpene sine. Slik ville Gud  kunne se hvor det bodde israelitter, og spare dem, når han gikk gjennom landet for å straffe egypterne for hvordan de hadde behandlet israelittene. Denne offerskikken skulle gjentas hvert år, og til alle tider, til minne om disse hendelsene (2. Mosebok 12, 21–28).

Plutselig ble jeg usikker på om det er politisk ukorrekt å spise lam denne påsken.
Det kan jo ses på som en støtte til Israel. Jeg mener israelittene smørte jo lammeblodet på dørstolpene og unngikk derved at deres førstefødte sønner ble drept, mens Guds utsendte engler eller hvem det var drepte alle førstefødte Egyptere.
Jeg tror jeg må lage Maqluba med lammekjøtt senere i påsken. Det er en palestinsk rett.

Jeg har ingen palmer. Så det blir ikke pyntet med palmeblader i Drømmehuset i dag. Ikke med så mye annen påskepynt heller, antakeligvis. Påskepynten er fremdeles på loftet. Kanskje kommer den ned i løpet av dagen.
Det er lite med palmeblader i esken med påskepynt. Mest kyllinger, påskehøna og noen egg. Og påskekrus. Jeg vil gjerne ha ned den store gule påskekoppen min.

Grunnen til at jeg nevner palmer er selvsagt at det er palmesøndag i dag. Da pynter man med palmeblader eller andre vintergrønne busker. Jeg gidder ikke dra inn kvister fra tujaen. Det minner meg mer om jul enn påske.
Palmesøndag var da Jesus red inn i Jerusalem søndagen før han ble korsfestet. Det sies at folket hilste han ved å legge palmeblader foran han der han kom ridende på eselet sitt.

Bildet over er ikke fra Jerusalem. Det er fra Mølen i Vestfold.
Likevel har det noe med kristendommen og Palmesøndag å gjøre.
Slaget ved Nesjar var et slag mellom Olav Haraldsson (Olav den hellige) og allierte norske stormenn under ledelse av jarlen Svein Håkonsson. Slaget fant sted palmesøndag 25. mars 1016 ved Mølen.
Skalden Sigvat Tordsson var til stede og forfattet Nesjarvisene kort tid etter slaget. I Sigvats dikt nevnes en ukedag for første gang i norsk historie. Slaget skjedde palmesøndag til tross for at kirkelederne på den tiden mente at fyrstene skulle innstille krigføringen på kirkens festdager.

I følge Snorre var det Olav Haraldsson som først gikk til angrep på Svein jarl, Erling Skjalgson, Einar Tambarskjelve og de andre høvdingene.
Mulig jeg tolker litt vidt her, men det kan jo tyde på at selveste Olav den hellige ikke tok det der med helligdagsfreden så nøye. Sikkert greit å få med seg til alle de som har tenkt å bruke påsken på å stelle i hagen eller snekre platting.

Nyt fridagene, folkens. Men husk at uten kristendommen ingen påskeferie.

 

 

 

 

 

 

 

Dampede blåskjell med rotfrukt-fritter og aioli.

Vi må kose oss litt nå som det er påske.

Skalldyr er jo godt, og her i huset er vi spesielt glade i blåskjell. Ja, Gamle Gubben Grå og jeg da. De unge er ikke like begeistret.

Denne versjonen som vi fant oppskrift på i Magasinet for 29. mars 2025 serverte blåskjellene med rotfrukt-fritter, altså “pommes-friittes” laget av pastinakk, søtpotet, gulrøtter og rødbeter.

Jeg surret litt finhakket løk og hvitløk i litt smør, tilsatte hvitvin og fløte og dampet blåskjellene under lokk til de åpnet seg.

Serverte så blåskjellene sammen med frittene og aioli.  Virkelig snaddermat som passer godt på vår og sommer.  Gjerne mat å nyte ute på terrassen.

Påskeskirenn

Jeg trakk hønelua godt nedover hodet, tok på meg den påskegule boblejakka fra Sparkjøp, vottene med elg på og stappa føttene ned i piggstøvlene. Så kjørte vi ned til Eldste Sønn, spente et par ski fast på taket av bilen, Eldste Sønn krabba inn I baksetet, og så fortsatte ferden. Da vi passerte temperaturmåleren i Hønengata viste den 13 varmegrader. Det var tid for storfamilien sitt årlige påskeskirenn.

På Damtjern, der vi tradisjon tro samles til dette rennet, var det (heldigvis) ikke snø. Eller det var snø på vannet men det virket ikke som isen under snøen var særlig trygg. Vi testet den ikke så veldig men noen kastet steiner på den og de fleste av de gikk tvers gjennom isen.

Vi var 19 stykker i aldersspennet fra 4 til 62 år som møttes. Det var null-løp, grilling og leting etter påskeegg.

Vandrehøna var det ikke jeg som vant. Kanskje ikke så rart siden jeg er tidtaker og ikke deltar i selve løpet, eller skirennet de årene det er snø for den saks skyld.

Det har vært en flott dag. Har kost meg med alle mine på skauen.

 

Litt omvendt her….

Vivian forteller i sitt innlegg om en sønn som maser på moren om påskepynt. Her i Drømmehuset er det omvendt. Her er det jeg som maser på Yngste Sønn om å få påskepynten ned fra loftet. Pymtinga skal jeg nok klare å ta meg av, og er vel ikke så veldig interessert i å overlate til noen andre. Men jeg skulle gjerne ha tak i påskepynten.

Yngste Sønn bor på loftet, og trappa er fylt opp av hans ting på mellomlagring mellom etasjene. Å bære en eske med påskepynt ned den trappa uten å tråkke i stykker noe eller snuble i noe og risikere knekte ben, armer eller nakke ser jeg på som en utfordring. Derfor maser jeg i stedet for bare å gjøre jobben selv.

Jeg tror sønnen til Vivian ser et langt større behov for å få pyntet til påske enn det Yngste Sønn har. Han mener at hvis han bærer den påskepynten kommer jeg bare til å mase om at han skal bære den opp igjen om en uke eller to. Noe han for så vidt har rett i.

Jeg tror at hvis jeg skal ha et håp om snarlig påskepynt her i Drømmehuset bør jeg satse på å vinne “Vandrehøna” på familiens påskeskirenn senere i dag.
(Nei. Jeg har ikke tenkt å gå på ski. Jeg tror knapt det er snø dit vi skal.)

 

Forsythiaen blomstrer

Forsythiaen blomstrer i solveggen i det påsken starter. Det tror jeg ikke jeg har opplevd så lenge vi har bodd her i Drømmehuset, og det har vært sein påske også tidligere år.

Jeg nyter hagens første blomstring og gleder meg over at den kom til høytiden. Vi har tre stor forsythia-busker på tomta Det er bare denne i solveggen som er i full blomst, så jeg kan nok glede meg over gule blomster i flere uker.
Når de er over starter prydeplene å blomstre og så syrinene. Vi går en fin tid i møte, og jeg gleder meg.

 

Jeg har det ok.

Dette bildet som jeg tok på Røsholmstranda for et par uker siden er jeg veldig godt fornøyd med. Det er liksom Vår med stor V!

Kan man forresten si at man er fornøyd med et bilde man ha tatt selv? Er ikke det å skryte? Å skryte av seg selv det skal Kari og Ola Normann ikke drive med. Spesielt ikke vi kvinner, og definitivt ikke vi kjerringer.
Nei vi kjerringer vi bør heller syte å klage. Det er helt innafor. Klage over  hvor grusomt livet er, hvor mye ledda knirker, håret gråner. kroppen forfaller og økonomien er skrall.  Syte ikke skryte. Det er liksom mantraet for mange føler jeg.

Blir tilværelsen noe bedre ved å ha fokus på alt som er trist og leit? For de fleste av oss har sikkert noe i livet vårt som ikke er så bra. Jeg har plenty hvis jeg skulle føle for å begynne på den lista. Gamle Gubben Grå har fått kreft og jeg har blitt ufør. Bare det burde være nok til liksom å få snøballen til å rulle. Ja lista kunne bli lang hvis det er der jeg ønsker å være. Hvis det er der jeg ønsker å ha fokuset. Men ville det å grave meg ned i egen selvmedlidenhet gjøre hverdagen min noe bedre? Jeg tror ikke det.

Jeg sier ikke at jeg er en fantastisk fotograf. Jeg sier ikke at alle bildene jeg tar er glansbilder, langt der i fra. Jeg sier bare at dette bildet er jeg fornøyd med. Det er mange bilder jeg tar som jeg ikke er det.
Jeg sier heller ikke at livet mitt er fantastisk. Men jeg liker å ha fokus på det som er bra, ikke det som er mindre bra. Jeg liker bedre å skryte av det som er positivt enn å syte over det som er negativt.

Det gjelder å ha fokuset på det man vil ha mer av har jeg hørt.
Så jeg fokuserer på det som er bra i livet mitt, gleder meg over det jeg får til. Jeg tror det gjør at jeg opplever livet mitt som ganske bra, selv om livet mitt langt fra har vært sorgløst og bekymringsfritt.

 

 

Pasta med spinatpesto

Ja, ja. Det begynte å bli noen dager siden sist, så det var vel ikke noe annet å forvente enn at det skulle dukke opp en ukemeny-blogg på plassen over meg på topplisten. Så i dag serverer jeg pasta med spinatpesto. En enkel men smakfull rett som et både vegan og rimelig.

Det er ikke jeg som har laget maten, det er det Gamle Gubben Grå som har gjort. Til min store overraskelse har han klart å lage denne vegane retten helt uten å tilsette bacon.

Spinatpestoen er laget av frisk spinat, olje, frisk basilikum, cashevnøtter, hvitløk og litt parmesan som er kjørt til pesto i en blender.

Pesten vendes så inn i den nykokte pastaen og serveres med et dryss av reven parmesanost. Godt og mettende, og ikke minst rimelig. Lekker farge var det og på pastaen.

Senior

Leser med forundring at noen virker å bli krenket av å ha kommet i kategorien senior. Det fyller meg med undring. Er vi så engstelige for å bli minnet om at vi har noen år på baken at selv det å bli kalt senior kan virke krenkende?

Senior, betyr eldre, den eldste i en krets; til forskjell fra den yngre (junior). 

Definisjonen over finner jeg fra Store Norska Leksikon. Er det virkelig krenkende hvis noen påpeker at man er eldre enn noen andre? Er det ikke bare en faktabasert opplysning?

Mannen på bildet, Jens Stoltenberg, må sies å være en senior i norsk politikk. Han har vært med lenge, har mye erfaring, Han er 66 år og nærmer seg pensjonsalderen. Men det er da ingen som mener at han har gått ut på dato, har mindre kompetanse enn forgjengeren i finansministerposten, den 19 år yngre Trygve Slagsvold Vedum. Heller tvert i mot, vil jeg si. Stoltenberg ble tatt i mot som en helt da han vendte tilbake til norsk politikk. Ikke som en gammel helt som ble hyllet for gammel storhet og tidligere bragder, men som rene frelseren som skulle komme tilbake og ordne opp.

Seniorbegrepet brukes for eksempel om en person som har en overordnet stilling i en bedrift eller organisasjon som  seniorkonsulent eller seniorrådgiver. Jeg tror de færreste føler det som første steg mot pensjonsalderen å få en stilling med en slik tittel.

Senior brukes og  om den eldste av to mannlige familiemedlemmer, som regel en far i forholdet til sin sønn. Olsen senior om far, Olsen junior om sønn. I et familiebedrift med begge disse i ledelsen. Både en junior og en senior er det vel ingen tvil om hvem som har siste ord når en sak skal bestemmes, og hvem som sitter på familieformuen. Det er senior, med mindre det er skattemessig lukrativt å forflytte junior og en del av familieformuen til for eksempel Sveits. Dog tror jeg det som regel fremdeles er senior som har råderetten på de millionene eller milliardene som befinner seg i Sveits.

I idrett er senior en konkurranseklasse for idrettsutøvere i sin beste alder. Vanligvis eldre enn 18–20 år avhengig av idretten. Det er vel ingen som ser på idrettsutøvere som knapt er ferdig med tenårene er avdanka old-boys? Det er jo de idrettsutøverne vi heier på og som unge idrettstalent drømmer om å bli som.

Vi må ikke bli så redd for egen alderdom, egen forgjengelighet at et hvert begrep som kan mnne oss om at vi ikke er nyfødte skårunger føles som en personlig fornærmelse.

Lykke er så mangt

Lykke er så mangt. Jeg har lånt overskriften og tematikken av Mamma på hjul.
Jeg har ofte tenkt at jeg er glad jeg ikke har de helt store kravene til hva som skal til for å føle lykke. At jeg ikke streber for å oppnå noe uoppnåelig med tanke på at hvis jeg bare får oppleve det da blir jeg lykkelig. For så å finne ut at så fort jeg nådde det målet, fant jeg ut at det var noe nytt jeg måtte oppnå for virkelig å føle meg lykkelig.

Lykke kan jeg like godt føle på i kurvstolen på trammen som på et eksotisk reisemål.  Eller hva med en tur på stranden en  av de første skikkelige vårdagene? Føle sola varme deg etter en lang vinter. Isen på fjorden som blinker i solskinnet og vite at det er mange, mange dager, uker og måneder til vinteren kommer tilbake. Lykke.

I dag har jeg ingen planer. Huset tømmes for andre mennesker og jeg får Drømmehuset for meg selv. Kan sitte her med tekopp og tastatur uten noen forstyrrende elementer. Også det gir meg en følelse av lykke. Pusle rundt i Drømmehuset og ikke trenge å sjekke klokke eller telefon. Selv etter flere år ute av arbeidslivet kan den følelsen fylle meg med lykke.

I helgen samles storfamilien til det årlige påske-skirennet. Mest sannsynlig uten ski. Men skiene er ikke det viktige ved dette arrangementet for meg, ikke rennet heller. Men at vi alle møtes. Det gjør meg lykkelig. Det at Datteren og samboeren hennes også tar turen gjør meg ekstra lykkelig.

På søndag var Gamle Gubben Grå og jeg i Oslo. Når alt roet seg og vi satt på fortauskafeen med en kaffe-latte, da følte jeg på lykke. For tiden drømmer jeg om en weekend i Oslo, med hotellovernatting. Den drømmen burde kunne la seg realisere i løpet av sommeren.

Nye inntrykk og nye impulser gir lykke. Den lykkefølelsen jeg følte da jeg i 2014 sto i hagen på hotellet i Kairo kommer jeg aldri til å glemme. Jeg sto der og kjente de fremmede luktene, varmen som var annerledes og visste at jeg hadde ti spennende og  uforglemmelige dager foran meg. Jeg tenkte; klyp meg i armen er det virkelig sant? Og ringte Mamma for å fortelle at vi var kommet trygt frem og dele opplevelsen med henne.
Men jeg kan og føle på lykken i egen stue. Spesielt når alle ungene er hjemme og vi ler og snakker sammen, eller bare sitter stille sammen med nesa i hver vår bok eller telefon.

Jeg har ikke så store krav som skal stilles før jeg føler på lykke. Jeg har ikke så mange krav til hva som sal til for at jeg føler at jeg har et lykkelig liv. Jeg kan ikke si at livet har vært uten sorger eller at ikke utfordringene til tider har stått i kø. Livet mitt har aldri vært en dans på roser, og mange ganger har ikke livet blitt helt som forventet.
Likevel vil jeg si at jeg har et lykkelig liv. Kanskje kommer det ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det.