I går ettermiddag fikk jeg en sms med spørsmål om jeg hadde tid til lunsj i dag. Jeg hadde egentlig ikke det. Jeg skulle handle for Høvdingen og hadde noen andre ærend, men jeg bestemte meg raskt for å rydde plass. Hun som spurte er ikke på disse kanter hver dag, såret kan ikke bare forskyves til neste dag eller neste uke. I tillegg er hun en av svært få jeg kan bruke som klagemur. Ei som lytter og viser forståelse men som kjenner meg godt nok til å vite at det er ikke gode råd eller løsninger jeg er ute etter. At jeg bare trenger noen som lytter, og som får meg til å le.
Hvor mange ganger har ikke vi møtt hverandre til en matbit, øst ut av oss alke utfordringer vi har med alt fra unger, via partnere til samfunnet generelt, ledd litt sammen ig så reist hjem i langt bedre humør enn da vi kom. Det er ikke få ganger. Synd hun ikke lenger bor her
Så i dag har jeg vært effektiv Har både rukket å handle fir Høvdingen, drikke kaffe med han og spise lunsj og skravle med venninna mi.
Og du hvor godt det gjorde med den lunsjen! Livet ble plutselig mye bedre. Humøret på denne kjerringa og. Gode venner du virkelig kan snakke med er gull verdt.
Kan noen være så snill å fortelle meg hvorfor et menneske med vett og forstand i behold velger å løpe rundt og rundt på forsvarets løpebane på artilleri-sletta på Setermoen i kne-dyp nysnø. Nei, vi snakker ikke om unge soldater som må gjøre slike idiotiske ting som en del av sin førstegangstjeneste. De gjør det fordi et befal med litt for stort ego står og brøler at de skal gjøre det. Lystrer de ikke blir det armhevinger og vasking av latrina som straff. Vi snakker om en kommunalt ansatt fyr som har bikka 50 som velger å bruke en tirsdags kveld etter jobb på å løpe rundt og rundt på en snødekket løpebane mens han kikker engstelig på klokka hvert femte minutt.
Det er stakkars Allan det har rabla for. Under 50 messer han mens han løper rundt og rundt i snøen uten at han fatter at samme hvor mange runder han løper på den løpebanen vil han aldri klare å bli under 50 år igjen.
Vi snakker selvsagt om et ekstremt utslag av den mannlige overgangsalderen. Dere vet, når testosteronnivået går ned, det legger seg fett rundt magen, det blir vanskeligere å bygge muskler, det begynner å bli litt tynt med hyssing på toppen og mannfolkene begynner å føle panikken trenge seg på.
Slapp av Allan. Det er bare naturlige aldersforandringer, ingen grunn til panikk. Evig ungdom er da ikke noe å strebe etter. Har du egentlig lyst til å være en kvisete fjortis livet ut?
Før var de eldre de vise. De som bestemte. Gerousia («de eldres råd») var det spartanske senatet som bestod av 28 medlemmer samt de to kongene. Medlemmer måtte være over 60 år og var valgt på livstid. De gamles råd er den fjerne forløperen til det som i dag er Frankrikes senat. Direktoriets forfatning trådte i kraft 22. september 1795. Statssjefer ble fem direktører, ledet av en overdirektør. Deres stilling gikk på skift og de stod for den utøvende makt. Parlamentet bestod av to råd: de gamles råd på 250 mann, alle over 40 år (svarte til et senat eller et overhus), og de femhundres råd (svarte til et underhus) alle over 30 år. Direktørene ble utpekt av de gamles råd.
Nå higer alle etter å forbli unge lengst mulig. Alle tegn på helt normal aldring fører til panikk og/eller behandling. Alt fra rynker til hengepupper blir sett på som frastøtende og vi ønsker å forlate denne verden med den samme myke baby-huden som vi hadde da vi ble født. Folk løper rundt og rundt på snødekte løpebaner på leting etter den fysiske utholdenheten de hadde da de var i tjueårene, og vi tror at de vise, de kloke er de som er et sted mellom 30 og 50 år. Eller helst yngre.
Det jeg lurer enda mer på enn hvorfor noen vil seg så vondt som å løpe rundt og rundt i snødrevet er hvorfor lot vi som er voksne i dag denne strebingen etter evig ungdom bli en del av vår hverdag. Hvorfor har vi latt det skje? Har vi så liten selvtillit til hvem vi er og hva vi står for at vi gjør alt vi kan for å se ut og oppføre oss som våre egne barn eller barnebarn?
I førindustrielle samfunn i nyere tid døde en tredjedel av alle levende fødte barn før de ble ett år gamle. Halvparten nådde fem-årsalderen. De som hadde overlevd første delen av barneårene kunne forvente å leve til 30-årene, men bare én av tjue nådde 70. Den forventete levealderen har aldri vært høyere enn nå. Gjennomsnittlig levealder har økt fra snaue 40 år på slutten av 1700-tallet, via 60 år på 1910-tallet, til dagens 84,9 år for kvinner og 81,5 år for menn. Så når dagens mennesker bikker 40 år har de ennå ikke nådd halvveis i livet etter hva som er forventet levealder. Likevel er det flere og flere som føler på panikken over at livet snart er over og de kommer i 40 åra, eller enda verre 50 åra.
Det er absolutt ingen grunn å sette seg ned i gyngestolen og vente på døden når man når 50, 60 eller 70 år. Statistisk sett har man fremdeles mange år igjen. Jeg, for eksempel har planer om å leve til jeg er 100 år. Men jeg har ingen planer om å bruke de siste 41 åra på å løpe rundt og rundt på en løpebane og lete etter ungdomskilden. Jeg har tenkt å eldes med både stil og verdighet.
Rynkene skal få komme. Det har de alt gjort. Puppene skal få henge og slenge uten at noen plastikkirurg skal trenge å bry seg om de. Leddene kommer til å fortsette å knirke. Muligens vil det tilkomme mer titan i skjelettdeler etter hvert, uten at jeg egentlig ønsker det.
Det gjelder å holde seg sånn noenlunde i form. Holde maskineriet i gang. Det ruster fort hvis man er for mye i ro. Men jeg har ingen trang til å sette ny pers på 60-meteren, gå Birkebeineren til merke eller løpe mila på under 50 minutter.
Jeg har ingen trang til å fremstå som yngre eller sprekere enn jeg er. Hvorfor skulle jeg det? Ungdomstiden var ikke så bra at jeg ønsker meg tilbake dit. Derimot kunne jeg godt tenke meg å bli sett på som klok. En del av Gerousia. Den vise mannen i hulen, eller den kloke kjerringa som gjerne deler både visdom og livserfaring.
Jeg vil heller bli verdsatt på grunn av mitt intellekt enn for at jeg har et utseende som oser av plastikk-fantastikk og evig ungdom. Jeg bærer mine rynker og skavanker med stolthet. De er bevis på at jeg har levd. De er bevis på at jeg har erfart. Jeg har ingen trang til å se ut som om jeg er plettfri og ubrukt når jeg mett av dage går til ro i en alder av 105 år.
Jeg så denne hullete mannen på Nasjonalmuseet i helga og syntes det var noe kjent med han. Han der, eller kanskje snarere storebroren hans hadde jeg møtt før. Nærmere bestemt på Bærums verk. Skulpturen har gjort inntrykk på meg. Jeg føler meg relativt ofte som en hullete mann, eller hullete kjerring, da.
Litt søking og jeg fant ut at joda. Det er samme kunstner som har laget mannen på Nasjonalmuseet og mannen på Bærums verk. Kunstneren er Bjarne Melgaard og skulpturene heter Light Bulb Man.
Figuren har fulgt Melgaard siden han slo igjennom internasjonalt i 1997, og har gått igjen i store deler av hans kunstnerskap både i form av tegnede figurer og skulpturer. I en auksjon på Blomqvist i 2023 hvor en av disse mennene blir auksjonert ut står det at den originale «Light Bulb Man» er støpt i et opplag av totalt 15 skulpturer, én i jasmonite/gips og fjorten i bronse. Alle er støpt av Mark Richards i London.
De fem første bronseskulpturene ble støpt i 1995-97, én av disse ble montert med lysarmatur (Astrup Fearnley Museet). De neste seks ble støpt i 2006, alle uten lysinstallasjon, og de tre siste, montert med lysarmatur, ble støpt i 2013-14. Den første skulpturen med lys har glødepærer, men til de siste tre ble disse byttet ut med LED-lys, da den første skulpturen sprakk som følge av varmen fra glødelampene.
Følgende offentlige samlinger eier ett eksemplar: Astrup-Fearnley Museet Oslo, Nasjonalmuseet Oslo, Stedelijk Museum Amsterdam og Equinor.
Men det er blitt laget flere. Høsten 2023 kunne Magasinet Kunst melde at
Nå er Melgaard klar med et opplag på hundre Lightbulb Man-skulpturer som skal stilles ut på Fineart Oslo. Etter det vil ikke kunstneren produsere flere av denne skulpturen.
Skulpturen som var til salgs på auksjonen på Blomquist hadde en anslått pris på mellom 2.500.000 og 3.000.000. Litt i dyreste laget for denne kjerringa, men kanskje prisen har sunket noe etter at de 100 stykkene til Fine Art kom vandrende inn på markedet? Det er lov å håpe.
Et søk på finn.no viser en rekke trykk av Lightbulb Man signert Melgaard. De koster fra 15.000 til 20.000 kr stykke. Fremdeles ikke min prisklasse, og i tillegg ga de meg ikke det samme som skulpturene.
Vi har jo en stor, fin skulpturpark like ved oss. På Kistefos. Jeg tar og sjekker raskt om Melgaard har noen skulpturer der. Det har han. Octopus eller blekkspruten. Jeg tror ikke jeg har noen bilder av den. Den har vært der lenge, og gjør ikke så mye av seg, men jeg kjenner jo skulpturen godt av utseende. Snart blir jeg en virkelig kunst-kjenner. Skrev jo om Søkende i død sebra tidligere i dag.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg festet meg med dette bildet da jeg var på Nasjonalmuseet. Søkende i død sebra. Hvor har kunstneren Bjørn Carlsen fått den ideen fra? Eller kanskje jeg ikke vil vite svaret på det spørsmålet. Folk har så mange rare tanker og fantasier… Men hva er det han vil formidle med bildet? Jeg vet ikke. Er det noen som har noen ideer? Jeg kunne helt klart ikke tenke meg å ha det på veggen i stua. Det er ikke all kunst jeg finner interessant som jeg mener bør ha en plass på en vegg i Drømmehuset. Søkende i død sebra en vel mer et kunstverk som provoserer enn jeg finner det verdt å ha på veggen. Men god kunst kan gjerne provosere. Eller provoserer er å ta litt hardt i. Jeg vil heller si det vekker undring. Hva er vitsen. liksom.
Jeg mener, hvorfor skulle noen ha interesse av å male motivet død sebra, langt mer undersøke den nærmere innvendig med å stikke hodet inn i det døde dyret. Bare ideen til motivet får meg til å riste oppgitt på hodet. Hva rører seg egentlig i hodet på slike folk? Likevel… Bildet fikk meg både til å fotografere det og skrive denne teksten, ikke sant. Det påvirket meg på en eller annen måte.
Bjørn Carlsen var født i 1945 og døde i 2024. Bildet av sebraen malte han i 1981. Og når jeg studerer eksempler på kunsten hans finner jeg mye rart. Helt klart ikke min stil, men dog interessant nok. Her er verker med titler som Død hund, Selvmord, Kadaveret suges, Seksualsex og Konstruksjon for tilgivelse av Adolf Hitler. Kanskje ikke de lystigste titlene.
Vel, jeg lærte noe nytt også nå. Kanskje ikke minst at Bjørn Carlsen ikke er en kunstner som lokker meg til leting på galleri og museum. Jeg får holde meg til Peder Odnes, Eilif Petersen og Yayoi Kusama.
Jeg fikk ladet batteriene i går. Det trengtes virkelig. Slik sett i etterkant var jo helga bra. Veldig bra! Selv om det kanskje ikke virket slik i dette innlegget.Stand på torget på lørdag, Oslotur med Gamle Gubben grå og besøk hos Datteren på søndag. Kan helga egentlig bli bedre? Fint vær har det og vært, selv om snoa kanskje var litt vel kald på torget på lørdag.
Jeg elsker Oslo. Vi snakket om det i går. Gamle Gubben Grå og jeg, hvor hyggelig det er bare å labbe rundt i Oslo og nyte bylivet. Se på forandringene i byen vi bodde i for 35 år siden og forandringene som har vært siden den gang. I disse 35 årene har vi jo stort sett vært hos Svigermor når vi har besøkt byen, Det har vært liten tid til å labbe rundt og nyte bylivet. Jeg sa at jeg har lyst på en ordentlig Oslo-helg. Ta oss ei natt på hotell i byen, og bare gjøre Oslo i fred og ro. Jeg har faktisk mer lyst til det enn å ta en helg i Stockholm. Paris eller annen storby akkurat nå. Det burde være overkommelig å få til i løpet av året.
Hjemme har terrassedøra stått oppe store deler av dagen den siste uka, og vi begynner å gjøre oss klar for sesongen der ute. Møblene er fremme og vi har tatt noen kaffekopper der ute. Et par skravle-pauser i kurvstolene på trammen har det og blitt, men de trenger utskifting. Er virkelig ikke pene lenger. Skal litt til å erstatte de. Gamle kurvstoler med stopping og skai som vi kjøpte på loppemarked for 70 kr. stykke for mange, mange år siden.
Hagearbeidet har vi og kommet så vidt i gang med. Det er tidlig, men man kan jo renske opp litt i bedene. Klippe ned litt kvister. Se på alt som spirer så smått. Og nyte fuksia som begynte å blomstre nå i helga. Blomstrende busker i hagen før påske. Det er tidlig!
Vi har sådd masse frø, og håper å fylle opp bed og krukker med en god del selvdyrka blomster i år. Litt supplering på hagesenter etter hvert blir det sikkert, men enn så lenge har vi bare kjøpt stemor, påskeliljer, jord og frø. Det er en fin tid vi går inn i.
Vi var en tur på Nasjonalmuseet i går. Selv om dagen ikke ble akkurat slik vi tenkte, ble det jo en fin dag. Vi koste oss på museet når ting fikk roet seg. Jeg fikk sett de tingene jeg hadde bestemt meg for å se, og mye mer. At jeg her jeg sitter nå ikke aner hvem som har laget denne statuen eller hva den heter er uvesentlig. Bildet tok jeg fordi jeg likte den, og så at det ble et fint motiv med soldaten eller hva han er han i bakgrunnen. Jeg skal garantert tilbake til Nasjonalmuseet ved en senere anledning.
Jeg hadde på lista over ting jeg hadde tenkt å se Yayoi Kusamas «Narcissus Garden». Det fikk jeg og ble gledelig overrasket.
Narcissus Garden som Kusama lagde i 1966 refererer direkte til den greske mytologiske figuren Narcissus, en slående vakker ung mann som forelsker seg i sitt eget speilbilde og kaster bort livet ved å stirre besatt på seg selv. Myten har siden fungert som en advarsel mot farene ved forfengelighet og selvopptatthet. Med sine 1300 speilkuler inviterer verket oss inn i et uendelig hav av refleksjoner, hvor vi aldri kan unnslippe vårt eget speilbilde. Slik skapes en fascinerende dialog mellom kunst og mytologi, selvbilde og selvbevissthet.
Jeg hadde jo lest dette, og har jo blitt veldig glad i kunsten til denne kunstneren som jeg synes sprer glede ved skulpturene og installasjonene sine. Så også denne gangen.
For de 1.300 speilkulene lå ikke pent dandert bak sperringer. De lå i et rom som hadde et tykt grønt vegg-til-vegg-teppe, og midt blant ballene stabbet små barn rundt og trillet ballene til foreldre eller over i neste klynge av spelballer. Jeg fikk ikke tatt noe fint bilde av installasjonen eller rommet. Jeg fotograferer ikke andres barn, men hele rommet gjorde meg glad.
En annen del av utstillingen jeg hadde bestemt meg for å få med meg var kjolene til Dronningene Maud og Sonja. Det var mange fine kjoler, slik som denne røde.
Noen jeg fant litt vel fargerike til en dronning. Og så var det sko. Det synes jeg var gøy. Skomoten har jo og endret seg opp gjennom årene, selv om det kanskje går litt i sykluser. Kanskje burde jeg ta med Datteren hit en gang. Hun arbeider i skobutikk og har sikkert meninger om de fleste av skoene.
Ellers var det mye å se. Jeg fant bilder av Eilif Petersen, av Peder Aadnes og av mange andre jeg har hørt om men kanskje ikke har fordypet meg så mye i som Petersen og Aadnes. Hvorfor jeg ikke tok noen skikkelig bilder av verkene deres i går vet jeg ikke. Jeg hadde liksom bare gått lei. Kanskje skal man nyte kunsten der og da, og ikke være så opptatt av å fotografere den?
Joda. Jeg tok bilder nok. Men altså ikke av verkene til disse billedkunstnerne.
Bildet heter Søkende i død sebra, og er malt av Bjørn Carlson. Jeg sier ikke at jeg likte bilde, men det varnoe ved det som trakk til seg min oppmerksomhet. Kanskje må jeg lese meg litt opp på denne Carlsen.
Jeg fant og en ny hullete mann. Langt mindre enn han jeg fant på Bærums verk i fjor høst og som jeg har brukt bilde av på blogg flere ganger. Regner med at de er laget av samme kunstner. Ved å søke litt finner jeg ut at denne fyren heter Light Bulb Man og er laget av Bjarne Melgaard. Litt mer søking og ja, det stemmer. Det er Melgaard som også har laget mannen på Bærums Verk. Den heter og Light Bulb Man, selv om den er betydelig større.
Den gjennomhullede mannsfiguren «Light Bulb Man» ble først presentert som et verk allerede i 1997, og er som sådan et av motivene kunstneren har arbeidet med lengst.
leser jeg når jeg forsøker å bli klokere. Det finnes nok flere hullete menn der ute. Jeg sæler litt, og ja det gjør det. Men jeg skal ikke utbrodere det her. Kanskje i et annet blogginnlegg. Vi får se.
Kunsten på Nasjonalmuseet dekker et vidt spekter. Jeg avslutter min runde der med et bilde av en dåpsengel Dere vet jeg er jo vldig glad i kirker og kirkekunst.
Hovedstaden viste seg fra sin beste side i går. Det var bra, for ellers synes jeg mye av dagen viste seg fra en litt vrangere side.
Vi har jo gitt Svoger en opplevelse sammen med oss i måneden i julegave dette året. Hyggelig for både oss og han. Egentlig skulle vi vært sammen på Nasjonalmuseet forrige helg, men da var Svoger plutselig i Spania. Denne uka var han tilbake på norsk jord, og ringte og lurte på om vi kanskje kunne ta turen denne søndagen i stedet. Det kunne vi jo.
Vi avtalte å møtes utenfor museets hovedinngang klokka 12. Jeg tenkte da at det passet bra med 11 bussen innover. Det tar ca en time med buss fra Hønefoss til Oslo, og det går buss en gang i timen. En gang i timen, bortsett fra på søndager viste det seg da jeg sjekket rutetabellen lørdag kveld. Det gikk ingen buss klokka 11. Vi måtte ta bussen klokka 10.
For meg er det ikke noe problem med avreise Drømmehuset klokka 09.30. Men det er litt tidlig for Gamle Gubben Grå på en søndag. Han vil gjerne ha frokost med varme rundstykker og kose seg litt med papiravisene fra lørdag før han stresser ut døra på søndager. Jeg følte også at avreise 09.30 var litt tidlig denne søndagen. Hunder må jo luftes, man skal kle seg ordentlig før man haster av sted. Blir fort litt stress. Så jeg ba Gamle Gubben Grå ringe Svoger og spørre om vi kunne utsette å møtes til klokka 13. Da kunne vi ta 12-bussen innover. Litt mindre stress på morgenen og fremdeles plenty av tid både på museet og til å være sosiale hvis han ikke hadde andre avtaler denne dagen. Det var helt greit for Svoger.
Så da ble det en rolig morgen før vi dro til Oslo. God tid til å bestille billetter til så vel buss som museum digitalt, studere kartet over museet, lese litt om utstillingene og være best mulig forberedt. For min egen del får jeg mest ut av turen på den måten.
Bussen ble forsinket innover. Det var mange som ville til hovedstaden. Jeg hater å komme for sent når folk venter på oss, og sendte melding til Svoger så han var informert om at vi var forsinket.
Da vi kom av bussen satte jeg på google map for å finne raskeste vei å gå fra busstoppet til hovedinngangen på museet. Denne kjerringa var ikke interessert i å virre rundt lenger enn nødvendig. Det gikk radig, og vi hadde ikke tid til å se på at vi gikk forbi. Dette var ingen kosetur, nå var det omgjort til en sprint. (I den grad denne kjerringa sprinter.)
Vi fant hovedinngangen raskt og effektivt, men jeg kunne ikke se Svoger. Jeg kikket på mobilen for å se om han hadde svart på meldingen min om at vi var forsinket. Da så jeg at jeg hadde to ubesvarte anrop fra Eldste Sønn. Eldste Sønn ringer aldri for å koseprate. To anrop fra han i løpet av noen få minutter tydet på at det var noe viktig. Så jeg ringte selvsagt opp til Eldste Sønn.
Du eller Pappa må straks dra ut til Bessa (Høvdingen)
Var den alarmerende meldingen fra en stresset Eldste Sønn. Jeg kjente jeg trakk pusten og pulsen begynte å stige. Jeg sto i Oslo uten bil. Det er noen mil til Høvdingen. Heldigvis var ikke fortsettelsen like dramatisk. Han får ikke skrudd på TVn.
Høvdingen sin TV tok kvelden på fredag. Eldste og Yngste Sønn var der på lørdag og ordnet med ny TV. Nå hadde Høvdingen tydeligvis problem med å få på TVn. Krise nok for Høvdingen, men ikke krise nok for meg til å gjøre retrett til Ringerike umiddelbart.
Vi fant Svoger inne i vestibylen på Nasjonamuseet. Han satt på en krakk med hodet i fanget og var tydeligvis ikke i form. Han klarte knapt og gå trappa opp fra garderoben, og hadde helt klart ikke noen trang til å vandre rundt på et kunstmuseum. Fyren er heller ikke så veldig interessert i kunst.
Så vi gikk rett til kafeen. Jeg ville sjekke helsetilstanden på Svoger før jeg avgjorde hva vi gjorde nå. Han var ikke sulten, men takket ja til en eplejuice. At han ikke hadde matlyst er bekymringsfult nok. Svoger er glad i mat, og en av de jeg liker best å lage mat til, fordi han alltid roser maten, spiser godt og viser på alle måter at han setter pris på måltidet. Nå ville han ikke ha mat.
Mens vi satt der tok jeg opp telefonen for å sende melding til andre familiemedlemmer som kanskje kan dra til Høvdingen og fikse TV. Da ser jeg at Datter har ringt. Hun ringer ofte for å skravle litt på søndagene så dette vekker ingen alarmklokker hos meg, men jeg ringer opp igjen. Hun ville bare skravle, så vi prater litt, jeg sier at vi er i Oslo og spør om vi kanskje kan ta en tur oppom de senere på dagen. Hun bor i Oslo, og jeg har ikke vært hos dem siden hun og samboeren fikk ny leilighet tidligere i år. De tok gjerne i mot besøk.
Svoger ble sendt hjem etter at vi hadde skravlet litt og fått i han litt drikke. Han var enig i at det ikke fristet med kunstmuseum i går. Vi spurte om han ville ha følge hjem, men det gikk trikk fra museet og rett hjem uten noe bytte, så det gikk helt greit sa han.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en runde på museet, vi hadde jo kjøpt billetter og tatt turen til Oslo. Jeg koste meg med museet. Det var utrolig my å se på. Jeg fikk med meg det meste av det jeg hadde planlagt og mye jeg ikke hadde planlagt. Men jeg må nok tilbake, for jeg var litt for ukonsentrert og sliten til at jeg virkelig fikk studert nøye alt jeg ønsket. Labbet mer rundt og bare tok inn.
Etter museet satte Gamle Gubben Grå og jeg oss ned på en fortauskafe og nøt en god kopp kaffe-latte og så på livet. Skuldrene senket seg , Jeg fikk litt hvile og klarte å begynne å virkelig nyte Oslo-turen.
Så gikk vi rolig ut til Tjuvholmen og tok bussen opp til Datteren. Koselig å se hvordan de bodde. De hadde en trivelig leilighet og vi hadde et par koselige timer sammen før vi tok bussen ned til Lysaker og fant bussen hjem. Var i Hønefoss igjen rundt klokka 22. Det var en lang og litt slitsom dag.
Besøket i Nasjonalmuseet får et eget innlegg. Jeg tok noen bilder og fikk noen tanker. Blant annet at hit må jeg tilbake en annen dag med mer tid og mer overskudd.
Dette innlegget bør handle om mat. Jeg ligger på plassen under en av disse evinnelige uke-meny-bloggene. Det har vært litt mange matinnlegg fra denne kjerringa i det siste. Jeg har ikke flere på lager. I går hadde jeg noe annet å bedrive tiden med enn å fotografere maten min. Det som kaltes middag ble en baconburger med pommefrittes nede på Circle K sånn rundt 22.30 i går kveld. Jeg gadd ikke fotografere den. Så her får dere et arkivbilde av en for lengst spist innbakt rett.
I dag er denne kjerringa sliten. Skikkelig sliten. Jeg som som regel er oppe før klokka 6, kreket meg ikke opp av senga før klokka hadde passert 8. Hvis man da ikke teller med den turen på do ved 5.40 tiden. Det har vært noen dager med aktivitet. Nå er det tid for å lade batteriene.
Dagen i går…. Dagen i går får få sine egne innlegg. Den ble bra – etter hvert. Men litt stressende. Jeg kjenner på at jeg som før elsket å ha mange baller i lufta på en gang nå takler stress utrolig dårlig. I går var en slik dag som jeg ved et par anledninger måtte minne meg selv på å puste med magen.
I dag gjør jeg meg utilgjengelig. Telefonen ligger på lading, og der kommer den til å bli liggende en god stund uten at jeg sjekker den. Verden får klare seg selv uten meg noen timer. Jeg tror det skal gå bra.
God morgen kjære lesere!❤️ Ikke tid til å bli syk denne helga skriver Monica på plassen over meg på topplista. Min første tanke da jeg så overskriften er Når passer det å bli syk? Når har man satt av tid til det?
Jeg skriver som regel. For det finnes selvsagt unntak. Jeg har hatt kollegaer som helt klart la sykdom inn i almanakken. Som påtok seg ekstravakter, altså overtid i helga eller på fridager i turnusen, og så ble “syke” når de hadde normal dagvakt uka etterpå. Jeg har hatt kollegaer som alltid ble syke hvis det var de som var så uheldige å ha vakter på dager det ikke er like gøy å gå på jobb, som julaften eller 17. mai. Slike mennesker finnes, men de er i mindretall, og det er ikke de dette innlegget skal handle om. De aller, aller fleste mennesker setter ikke av tid til å være syke.
Å sette av tid til rekreasjon når man alt er syk er en annen ting. Det er det en del av oss som må. Jeg var på et møte på rådhuset på fredag, sto på stand i går og skal til Oslo i dag. Jeg kommer til å trenge en rolig dag i morgen. Men det er nå. Nå etter at jeg har blitt syk. Før gikk livet i 100 med full avtalebok hver dag uke etter uke, måned etter måned. Det var sjelden jeg hadde en dag uten noen planer.
Syk, nei hvem vil vel være det? Jeg sitter her med en stiv, vond kropp og gruer meg til å reise meg opp å fylle tekoppen, men har problemer med å omtale meg selv som syk. Selv på min egen blogg.
Ikke tid til å bli syk. Som om det er noe man velger. Likevel føler jeg at det er nettopp det mange tror om oss som er uføre eller gå på AAP. At det å være syk er noe vi har valgt, og at hvis vi bare blir straffet hardt nok med lav inntekt, kutt i sykepenger eller karensår så vil vi på mirakuløst vis bli helbredet.
Joda. Jeg er klar over at det finnes noen unnasluntrere som skulker. Jeg har nevnt eksempler på de allerede. Men de er utrolig få. Jeg tror ikke det ville gjøre store utslaget på sykefraværstatistikken om vi fikk de til å møte opp på jobb-. Forresten tror jeg det meste fraværet i den gruppen er korttidsfravær, mens det er langtidsfraværet som er bekymringsfullt. Det er det man ønsker å få ned.
Jeg brukte flere år på å bøye nakken og gå på. Forsøkte å overbevise meg selv om at jeg, jeg var frisk som en fisk. Selv om alle kunne se med et halvt øye at jeg ble mer og mer sliten, til det ikke var noe mer energi igjen.
Jeg brukte tid på å akseptere at jeg ikke hadde helse til å stå i arbeid lenger, og så noen år på å få NAV til å innse det samme. Eller, den prosessen gikk vel parallelt. Jeg tror faktisk NAV innså det før jeg helt aksepterte det selv. Jeg vil jo så gjerne være frisk, ta tilbake det hektiske engasjerende livet jeg levde. Jeg vet at det ikke går, at jeg ikke har helse til det. Å forstå det er en ting – å akseptere det noe helt annet.
Endelig etter mange år har jeg begynt å akseptere at livet mitt nå er utenfor arbeidslivet. At jeg kan ta meg tid til rekreasjon, til å hvile en sliten kropp uten dårlig samvittighet. At jeg kan gjøre det med god samvittighet uten at noen forventer at jeg tar meg sammen, bøyer nakken og går på selv om jeg er så sliten at kroppen skriker.
Ikke tid til å være syk. Eller på mange måter føler jeg fremdeles at jeg ikke har tid til å være syk. For siden jeg bare går hjemme og har all verdens tid så er det mange forventninger fra andre til hva jeg burde fylle den tiden med. Selv om jeg har innsett at jeg ikke har noe i arbeidslivet å gjøre lenger, har jeg ikke blitt merkbart flinkere til å si nei når noen spør meg om hjelp eller arbeidsoppgaver skal fordeles. Jeg har jo tid – selv om jeg ikke alltid har overskudd.
Det er ikke bare fra alle andre jeg føler forventninger til hva jeg skal bruke tiden min til. Jeg har blitt flinkere til å innse at jeg trenger rekreasjon og hvile for å fungere. At etter noen travle dager må det komme noen rolige. Likevel føler jeg på dårlig samvittighet når jeg bare ligger der under pelspleddet i stedet for å pusse vinduer, stelle i hagen eller bestige et fjell.
Jeg har ikke tid til å være syk denne helga, neste helg eller uka mellom de to helgene. Jeg har egentlig aldri tid til å være syk. Likevel må jeg ta meg den tiden. For det å være syk er ikke noe du kan sette inn i kalenderen. Sykdom kan ramme oss alle enten vi har tid til det eller ikke. Enten vi har råd til det eller ikke.
Jeg har brukt formiddagen i gågata. Stått på stand og snakket om Rødt sin kraftpolitikk. Vi må få tilbake kontrollen over krafta. Det er nødvendig infrastruktur og ikke en vare som egner seg for børs.
Jeg liker å stå på stand. Liker å snakke med folk. Både kjente og ukjente. Hilste for eksempel på en tidligere kollega jeg ikke har sett på en stund. Høyre og Arbeiderpartiet var og i gågata i dag. Det er tydelig at det er valgår.
Det er som sagt alltid trivelig å stå på stand, og i dag var det vakkert vårvær og Bondens marked som dro mye folk til byen. Men du så surt det var! Det snodde skikkelig! Vi holdt ikke ut så lenge som vi kanskje hadde tenkt, men vi var nå på torget et par, tre timer.
