Nå hørte jeg i nyhetene i helga at USA og Russland hadde spurt Norge om ikke de kunne tenke seg å destruere – ødelegge en del av de kjemiske våpnene til Syria her i Norge. Jeg satte morgenteen i halsen i ren forskrekkelse. Enda mer bekymret ble jeg da jeg hørte avtroppende statsminister Jens uttale seg bortimot positiv til ideen, før han raskt sa at det var nok opp til den påtroppende Erna å avgjøre det. Hadde trodd og håpet at Jern Erna kunne vise muskler og sagt at Kjemiske våpen på norsk jord; Nei takk. Men hun svarte bare politikerunvikende at det måtte nøye vurderes…vanskelig sak etdc..
Sannheten er at både Erna og Jens føler det som en fjær i hatten at de to supermaktene Russland og USA har spurt lille Norge. Vi kan jo ikke si nei til de store gutta…. Men hvorfor har USA og Russland spurt akkurat oss (og et land til) ? Er det fordi vi har flotte anlegg til slik destruksjon? Nei, det har vi ikke. Det må i såfall bygges opp. Det eneste fortrinnet jeg hørte ekspertene sa var at vi hadde mye vann. Vel kjemiske våpenrester er ikke noe jeg har lyst til å finne rester av hverken i badevannet mitt, i drikkevannet mitt eller i fisken jeg skal spise. I tillegg er det vel en del andre land jeg kan nevne som også har tilgang til litt vann – og som kanskje ligger litt nærmere Syria. Tror og det er en del vann både i USA og Russland….
Jeg tror heller at de spurte oss fordi vi har så stor tro på egen ekspertise og egne evner til å håndtere farlig avfall, og så har vi ikke nok mot og selvfølelse til å si NEI når vi blir spurt av de “store gutta”: Vi fokuserer kun på æren ved å bli spurt og ikke på alle de rissikomomentene som finnes ved en slik destruksjon. Kjemiske våpen kan komme på avveier også her – under transport eller på lager. Det kan komme lekkasjer under transport eller under destruksjon. Jeg forstår ikke hvorfor vi skal ta den rissikoen bare for å få en fjær i hatten hos supermaktene.
(bilder lånt fra Google)