Barbeint gjennom sikkerhetskontrollen…

Så er dagene i Amsterdam over, bare hjemreisen gjenstår.   Og la oss slå fast med en gang, jeg hater å fly.

Først er det redselen for å komme for seint. Reisedagen er jeg superstressa. Ja, i dag går det greit. Vi reiser jo som en gruppe med leid buss fra hotellet. Hvis den skulle ankomme flyplassen for seint, er det noen som har ansvaret og må ordne opp.
Det er ikke meg.

Men da jeg skulle hit for eksempel. Holder det med bussen som er på Gardemoen 1 time og 50 minutter før flyet går, eller skal jeg ta bussen 04.30 og være på Gardemoen mens det fremdeles er natt, tre og en halv time før flyet går så jeg er sikker på at jeg har god tid?
En gang familien skulle på ferie til Italia forsov jeg meg, og vi våknet en time etter at jeg hadde planlagt at vi skulle dra. Vi rakk flyet, men jeg hadde nesten hjerteinfarkt av stress før vi kom frem til Gaten.
Det tror jeg samtlige andre familiemedlemmer hadde og. Så stressa var jeg.

Så er det den elektroniske innsjekkingen, jeg hater slike elektroniske greier selv om det sparer meg for køståing – som jeg forøvrig også hater.
Jeg trykker på feil knapper, låser maskinen så jeg må begynne på nytt gang på gang. En gang klarte jeg å sjekke inn bagasjen til hele reisefølge på 4 på meg.

Når du har sjekket inn er det å få avgårde bagasjen . Jeg og de elektroniske innsjekkingene er ikke venner. Som regel går det ikke å få lest av strekkoden før på 1015 forsøk. Da er jeg alltid redd for at “systemet” på pur faenskap skal sende bagasjen min til Alaska fordi jeg er en slik håpløs turist.
Skal bagasjen sjekkes inn over skranke, er det selvsagt greiere.  Men da trer “terrorist” syndromet til. Min bagasje må dobbelsjekkes og undersøkes. Og sånn var det lenge før jeg ble en “radikalisert rød kommunist”.

Passet er jo og en utfordring. Jeg sjekker hvert 5 minutt at jeg har passet.  Gjorde det akkurat nå, og kjente pulsen stige da det ikke lå i lomma si.. Fant det etter 3 sekunder, så pulsen sank raskt. Men en gang radiografene var i Talin, var passet putt borte da jeg skulle inn på flyet. De andre gikk på flyet en etter en i en lang kø mens jeg febrilsk endevendt veska mi,  og fant det heldigvis i en bortgjemt glidelåslomme. Hadde lagt det på et lurt sted…

Sikkerhetssjekken er et kapittel for seg.   Den har som regel gått greit, men jeg er engstelig for at det skal pipe på titan i kneet, metall i underbuksa eller det flotte kjedet mitt.
I dag ble jeg stoppet for kroppsbeføling og måtte gå barbeint gjennom metalldetektoren.  Jeg hadde tatt med meg litt for få sokkepar til Amsterdam, og i dag morges sto valget mellom svette, brukte sokker, eller å gå barbeint i skolettene.  Jeg valgte det siste.  Hadde jo helt glemt muligheten for at noen skulle beordre meg til å ta av skoene før jeg kom hjem. Men full sikkerhetssjekk fordrer at skoletter kjøres gjennom gjennomlysning.  Så derfor måtte jeg traske barbeint gjennom metalldetektor, stå bredbent og med armene over hodet mens en hanskebekledd  dame lot trenede fingre beføle lemmene mine.  Og mine slitte skoletter fra Eurosko måtte to ganger gjennom røntgenapparatet. Sikkert noen løse steiner som har trengt seg inn i hælen.  Vel tilslutt fikk jeg skolettene tilbake og kunne fortsette ferden mot Gate36.

Selv når jeg har en evighet av tid kan jeg ikke stoppe opp før jeg har funnet Gaten. Man kan anta at Gate B36 ligger rett ved Gate B34 og B35, men man kan jo ikke være sikker. Tenk om noen for morroskyld har plassert den mellom Gate C12 og C13!  Ikke godt å vite før man faktisk har sjekket. Det betyr, ingen tax-free, kaffe eller cola på meg før jeg har funnet Gaten. Da, hvis jeg har god tid, kan jeg eventuelt gå tilbake og handle, men helst bare hvis jeg samtidig kan ha øyekontakt med Gaten så den ikke forsvinner eller starter innsjekking når jeg snur ryggen til.
En gang vi dro til Frankrike og var ute i god tid, fikk Gamle Gubben Grå lurt meg til å ta en rask kaffekopp ved kaffen rett ved Gaten.  Og hva tror du skjedde?  Jo de smuglet alle de andre passasjerene raskt og effektivt inn på flyet når vi snudde ryggen til. Og når jeg satt med buksa på knea inne på dametoalettet hørte jeg navnet mitt, og Gubbens bli ropt opp over høyttaleren.  Det var så vidt jeg ikke kom løpende inn på et fullt fly med buksa på knea.
Det er ikke den eneste gangen navnet mitt har blitt ropt opp på en flyplass -høyttaler.
I en mellomlanding i Wien, Gamle Gubben Grå,  Svoger, Ei venninne og jeg skulle til Egypt., ropte de opp “Bølle, Bølle and Robølle og to gate NOW!!!” Vi hørte de rope dette tre ganger mens vi spurtet så raskt vi kunne gjennom en terminal.  Svoger er ganske sprek, men jeg og denne venninna, av flyplassmedarbeidere i Wien kalt Robølle; er ikke noen spurtere.  Jeg har jo mine skavanker, og venninna mi har og sine utfordringer med fysiske handicap som vanskeliggjør for rask forflytning.  Litt av et syn.
Hvorfor vi var så sent ute? Jo Gamle Gubben Grå hadde gått for å røyke, og vi skulle møtes på avtalt sted rett ved Gatene.  Men Gamle Gubben Grå dukket aldri opp på avtalt sted, og da han sjelden er presis ble vi stående og vente på han til vi altså ble ropt opp over høyttaleren.   Mens vi løp, snudde jeg meg gråtende flere ganger for å se om Gubben kom springende bak oss.  Han heter jo “Bølle” han i likhet med meg og Svoger.  Jeg var både redd og sint, for jeg hadde ikke lyst til å dra på drømmeferien til Egypt uten Gubben.  Men jeg hadde heller ikke lyst til å gå glipp av turen bare fordi han på død og livalltid måtte røyke.
Hvem tror du sto avslappet i flykorridoren med en kaffekopp da vi endelig kom styrtende inn på flyet? Jo, Gamle Gubben Grå.  Nei, han hadde tenkt at han like godt bare kunne gå til Gaten og videre på flyet uten å bry seg om hva vi hadde avtalt – og telefonen, den var selvsagt skrudd av. Det var utroliggreit for resten av ferien at Gubben og jeg ikke hadde setervedsiden av hverandre på strekningen Wien _ Kairo…

Når jeg først kommer opp i flyet er alt ok.  Jeg har ingen problemer med å sitte innestengt i en blikkboks som veier flere tonn mange hundre meter over bakken.
Men jeg virkelig hater flyplasser…

6 kommentarer
    1. he he ,du verden så bra dsu beskriver flyplassen hi hi ,og jeg skjønner deg meget godt,er litt sånn eg også,derfor reiser vi kun ilag med noen som kan ta ansvaret hi hi ,ellers trives jeg aller best i bobilen vår

    2. Ja, Det er greit å reise med andre som tar ansvar…Å, Bobil… DET er drømmen. Når jeg blir pensjonist har jeg lyst til å ta en lang tur i Europa med bobil. (Gamle Gubben Grå for kjøre- han er mer glad i å kjøre store biler, og jeg er bedre til å lese kart.) Da skal vi ta og snirkle oss gjennom små veier og små landsbyer i en måned eller tre tenker jeg…Greit med drømmer…

    3. Ja, tenk om man kunne gått på flyet sånn man gjør med buss! Flyturen er jo bare behagelig (bortsett fra trykk i ørene opp og ned), men alt det andre…. Jeg har ikke vært på Gardermoen siden 2005, så jeg tar ikke sjansen dit alene altså! Da havner i såfall bagasjen et sted og jeg et annet sted, om jeg i det hele tatt kommer med et fly!

    4. Som om jeg skulle ha sagt det selv. 🙂 Men jeg hater fly også jeg. Ikke flyskrekk, men litt klaustrofobi. Likevel har jeg med viten og vilje hatt flere lange flyturer på nesten døgnet .. for jeg elsker å være på ferie!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg