Det var bare et blogginnlegg på tre ord som skulle til så var Kokkejævel tilbake på bloggtoppen som en god nummer en, og jeg tusler ned og studerer hva som foregår hos Bunnbloggeren.

Jeg kjenner jeg får en liten klump i magen når jeg ser hvem det er. Nina uten filter.
Det er helt bevisst at jeg nå ikke legger ut lenke til bloggen hennes, for jeg har følelsen av at hun ikke ønsker en haug med klikk eller en plass høyt på bloggtopplista. Jeg vet ikke. Jeg har bare den følelsen. Hun har ikke skrevet noe innlegg siden 19. april, Det var den dagen jeg brakk ankelen. Det er evigheter siden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så la oss glemme Nina litt. Det er jo ikke personene jeg er så opptatt av, men mer å kommentere hverdagen, samfunnet, livet ut fra de assosiasjonene Bunnbloggerens siste innlegg gir meg.

Ut fra min egen teori skulle jeg nå sitte og kommentere båtpuss og nye hagemøbler.  Men jeg blir sittende å tenke på Nina og andre mennesker fra bloggverden som bare forsvinner.
Du går inn og leser små snutter fra livet deres, kanskje nesten daglig.  Eller de er inne og kommenterer innlegget ditt jevnlig. Og så plutselig – blir det stilt.

Det kan være tusen gode grunner til at en blogger slutter og blogge. Ingen av oss skylder leserne våre en forklaring på hvorfor vi ikke blogger på en dag, en uke, en måned eller aldri mer.
Det kan være tusen gode grunner til hvorfor folk slutter å lese og kommentere din blogg.
I de fleste tilfeller tipper jeg det har noe med prioriteringer av egen tid å gjøre.

Bloggverden er en fin verden. De fleste her inne vil hverandre vell. Og gjennom bloggen og blogglesing har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Da jeg brakk ankelen ble jeg møtt med en omtanke som var så overveldende og rørende at det satte meg helt ut. Omtanke fra mennesker som egentlig var “helt ukjente”
På samme måte har jeg forsøkt å vise omtanke og medmenneskelighet når noen av de bloggerne jeg følger har møtt motgang eller har trengt litt hjelp.

Når det så plutselig blir stilt fra de du følger så blir man noen ganger sittende og tenke på det mennesket, den bloggeren og håpe alt står bra til. Slik jeg tenker på Nina i dag.

Jeg hadde 613 unike lesere i går forteller  statistikken meg.
Av de var det 10 som la igjen en kommentar.  Det er altså 10 av de 613 jeg med sikkerhet vet identiteten på.
Da er det 603 lesere jeg ikke vet hvem er.
Er jeg like sikker på at alle de er like støttende og omsorgsfulle som de 10 som jevnlig kommenterer og heier?

Hvem er de 603 andre?
Noen jeg møter på min vei forteller meg at de leser bloggen min. Kollegaer, naboer, venner og bekjente.
Men i går hadde jeg 12 sidevisninger i Spania, 9 i Sverige, 6 i Danmark, 6 i Tyskland, 5 i USA, 2 i Hellas, 1 i Bulgaria, 1 i Faroe Island, 1 i Irland, 1 i Sør-Afrika, 1 i Tyrkia og 1 i Storbritania.
Hvem søren kjenner jeg i Sør-Afrika eller Faroe Island, og hvor er det egentlig? Faroe Island, altså. Sør-Afrika har jeg kontroll på.

Kanskje er det ikke så lurt å tenke så mye på de 603.
Men hvis det finnes folk der ute som ikke vil meg vel kan jeg regne med at de fort kan være blant de 603.

Når man sitter der og knotter på mobil eller PC er det så lett å skrive for de 10 som gir jevnlige tilbakemeldinger. De som sender heklede blomster og sjokolade og som bare vil deg vel.  Bloggverden er full av snille mennesker som heier på hverandre og vil oss vel. Det er lett å åpne seg, fortelle om livets utfordringer for man blir omsluttet av så mye omtanke og varme.

Vibbedille hadde bilde og oppskrift på ei heklet voodoo dukke for noen dager siden.
Min kommentar var at jeg for tiden ønsker meg en slik. Jeg vet hvem den skulle forestille, hvem jeg ønsker å tilføre smerte eller gjøre vondt. Nei, jeg er ikke snill og omtenksom hele tiden.

Det finnes folk i min verden som jeg er overbevist om at ikke tilhører heiagjengen. Som ikke ønsker meg alt godt. Hvorfor er jeg litt mer usikker på. Jeg er og sikker på at disse leser bloggen min. Ikke daglig, men nå og da.
Jeg har jo ingen mulighet til å filtrere hvem som kan lese det jeg skriver.

En blogg er ikke dagbok, eller et brev til bestevenninna.
En blogg er et innlegg du skriver og så publiserer på det store internettet. Det kan leses av hvem som helst i dag, i morgen eller av dine barnebarn om femti år.
Dette prøver jeg å være bevisst når jeg skriver.
Hvis ikke jeg er komfortabel med at han fyren i kassa på Kiwi, hun irriterende Høyredama i kommunestyret eller de jeg skulle ønske jeg hadde voodoo-dukker som ligner på leser det jeg poster, ja da bør jeg ikke poste det.

Jeg er ei åpen og ærlig kjerring som byr mye på meg selv.
Det gjør jeg på blogg, og det gjør jeg i virkeligheten.
Men samtidig gir ikke bloggen et helt bilde av meg, det gir et bilde av hvem jeg ønsker å fremstå som. Hvilke styrker og svakheter jeg har. I det minste ikke hvilke svakheter jeg har som mine “fiender” kan bruke mot meg.

Det ble ikke mye båtpuss og hagemøbler i dette innlegget.  Men det var disse assosiasjonene dagens bunnblogger ga meg.