Kom over en artikkel i dag. Den sto på trykk i Gnist nr. 03/2024, og er skrevet av Jokke Fjelstad. Artikkelen het Antirasistisk hvitløkssuppe, og jeg fant den ganske tankevekkende.
Jokke skriver at han vokste opp på Holmlia på 90-tallet. Jeg bodde på hybel på Holmlia fra 1987 til 1988. Jeg kjenner området, og trivdes bra der. Grunnen til at jeg flyttet fra Holmlia til Majorstua, og betalte dobbelt så mye i månedlig leie, hadde ikke noe med Holmlia som sted å gjøre. Men jeg søkte “friheten”. Medregnet i hybel-leia på Holmlia var en kveld i uka hvor jeg måtte være barnevakt for sønnen til hun jeg leide av. Det å være bundet en hel kveld i uka, hver mandag, fant jeg som en innskrenking av min frihet. Jeg hadde jo nettopp fått meg kjærest og ønsket å tilbringe mest mulig tid med han.
Ovenfor foreldrene mine som betalte husleia var argumentet at jeg kom betraktelig nærmere radiografhøgskolen på Ullevål sykehus ved å flytte fra Holmlia til Majorstua.
Så jeg byttet ut friheten jeg hadde i en fin hybel hos en ung, enslig mor på Holmlia med et trangt og mørkt rom hos en eldre dame på Majorstua som ville ha beskjed hvis jeg kom sent hjem, dvs. etter klokka 20.00, og ikke nølte med å ringe min mor hvis hun syntes jeg var for mange netter på rad hos kjæresten.
Jeg holdt ut i underkant av to måneder før jeg flyttet videre.
Men dette skulle ikke handle om min noe nomadelignende hybeltilværelse i Oslo, men om hvitløk, antirasisme, suppe – og Holmlia. Ja, og om artikkelen til Jokke.
Han skriver at han ikke var særlig gammel før han forsto at Holmlia liksom ikke passet inn i Norge. At det var noe galt med bydelen han kom fra. Holmlia lukta visst rart. skriver Jokke.
Jeg tenker tilbake til min tid på Holmlia. På hvordan det luktet på matebussen fra Åsbråten og ned til togstasjon ved Holmlia senter. På matluktene som smøg seg ut av leilighetene i rekkehusområdet når jeg kom hjem etter endt studiedag. Jeg er enig med Jokke. Det lukta annerledes på Holmlia enn det gjorde i bygda innerst i Steinsfjorden hvor jeg er født og oppvokst. For meg var det lukta av den store verden.
Jokke forteller at toget mellom Holmlia og Oslo, altså lokaltogene til Ski på den tiden jeg bodde der, av enkelte ble kalt Hvitløkstoget.
Den 3. oktober 1993 kolliderte “hvitløkstoget”: Et skiftetog hadde feil med bremsene og braste inn i lokaltoget fra Ski (og Holmlia) på Nordstrand stasjon. Fem mennesker ble drept, og 14 ble skadet. Jokke som da var 11 år husker at folk var lei seg, syntes det var en grusom ulykke og at de som kjente noen som gikk bort var triste.
Jeg leser om ulykken. Ser at det var et foreldrepar fra Holmlia som hadde fire barn som var blant de drepte. Den yngste sønnen var bare 9 år da foreldrene ble revet fra dem. Det er jo lett å tenke seg at Jokke kan ha kjent noen i søskenflokken. Kanskje gått på skole og til og med i klasse med dem. Jeg forstår at sånt gjør inntrykk på en gutt på 11.
Videre skriver Jokke at han og husker at midt oppe i all sorgen fikk han følelsen av at det var noen som syntes det var bra at “hvitløkstoget” krasjet. At det var bra at mennesker ble drept.
Etter som Jokke vokste til skjønte han at det var ikke fordi folk lukta hvitløk eller bodde på Holmlia at enkelte så på enkelte andre mennesker som mindre verdt. Mennesker det var bra at ble skadet eller døde. Han forsto at det enkelte mente var feil med menneskene fra Holmlia som luktet annerledes, var hudfargen deres. At noen mener at enkelte hudfarger er feil.
Så for Jokke er skepsis mot hvitløk et kodeord for at man egentlig er rasist. Hans oppfordring blir derfor:
Knus rasismen. – spis hvitløk!
– og deler en oppskrift på Hvitløksuppe.
Å spise hvitløk er et enkelt virkemiddel. Om det virkelig knuser rasismen som brer om seg i samfunnet er jeg usikker på, men det er helt klart verdt et forsøk. I tillegg er jo hvitløk godt.
Vampyrer skal jo misslike hvitløk har jeg hørt. Så hvem vet, kanskje holder det og rasister på avstand.
