Gamle Gubben Grå og Kjerringa har tradisjon tro tenkt å la dere følge oss gjennom adventstida. Bli med på alle juleforberedelsene og se om det blir jul i Drømmehuset også i år.
Men før vi kaster oss over alle vår tids førjuls-sysler la oss ta et tilbakeblikk på hvordan juleforberedelsene var i gamle dager, og nå snakker jeg riktig gamle dager. Ja faktisk så langt tilbake i tid at verken Gamle Gubben Grå eller Kjerringa var født.

Historien jeg nå tar utgangspunkt i fant jeg i heftet Ringerike for 1968-1969, men den ble første gang utgitt i heftet som ble utgitt i1934. Det er et intervju en “Pan” hadde med Sara Moe i desember 1934.
Sara Moe var født på gården Mo i Steinsfjerdingen i Hole i 1867. Jørgen Moe var hennes onkel. Hun var gift med agronom Knut Mo på Berger i Norderhov.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hvad synes De om julen før og nu? spør Pan, og Sara Moe som er en kvinne på 67 år i 1934 svarer villig.
Oppriktig talt er jeg ikke svært begeistret for måten å feire julen på nu for tiden. Før i tiden, for eksempel sånn i 70-80 årene, var julen en typisk hjemmets fest. Ungdommene kom alltid sammen i hjemmene i julen, og kun der. Nu forlater ungdommen hjemmene i julen og det er blitt utelivet, hotell- og restaurantlivet som florerer. 

Når Sara i dette intervjuet viser til 70- og 80 årene er det ikke min ungdomstid hun snakker om, men julefeiringen i 1870- og 1880 årene.
Jeg vet ikke hvordan utelivet på Ringerike var på 1930-tallet, men jeg innbiller meg at Sara Moe ikke hadde likt den utviklingen vi har sett de siste 90-årene siden dette intervjuet ble gjort. Jeg tror ikke ungdommene er noe mer i hjemmene nå.

Pan, intervjueren, forfølger den saken. Men før i tiden dro da også byfolket på landet i julen?  
Sara svarer kjapt; Ganske visst, men det var til slekt og venner, og hjemmene var alltid det store sentrum og det satte et ganske annet preg på festlighetene. 

Nå er det lenge siden jeg har vært veldig mye ute på byen i jula, men jeg husker andredagsfesten på Fossen på 1980-tallet. og det har vel hendt at jeg har vært med på ett og annet julebord etter den tid. Så, ja jeg tror jeg er enig med Sara i at hvis alle fester foregikk med storfamilien fra små barn til gamle grandtanter til stede, så ville det sette et ganske annet preg på festlighetene.

En juleforberedelser da, med julegater og slikt? spør Pan, den desemberdagen i 1934.
Det er og noget helt nytt. svarer Sara Moe. Før i tiden måtte man aldri pynte juletrær eller “lage julestemning” før selve julaften. Jeg tror det var noget riktig i det. 
Dette passer jo helt med innlegget mitt fra i går. Vi lar Sara Moe fortsette sitt resonement.

For all denne lagede julestemningen i byene og juleunderholdning i radioen, på forhånd, under alt ståket, ødelegger den intensitet det var over julefesten før, da stemningen først seg inn over en selve julekvelden, når alle forberedelsene var slutt. 

Jeg tror ikke Sara ville være begeistret for julepynt og julemarsipan i butikkene allerede fra starten av oktober, tente julelys fra tidlig i november og juletrær i annenhver stue ferdig pyntet allerede første søndag i advent.
Kanskje har vi mistet noe av den intensiteten Sara Moe snakker om.

Hvordan var juleforberedelsene før da, slik på en typisk Ringeriksgård? spør Pan videre.
Det var for det første sne, sier fru Moe og ser bebreidende mot vinduet.   

Tidligere i artikkelen har Pan fortalt at det denne desemberdagen rett før jul i 1934 er bart og regnvær omtrent som i år.  Klimaforandringene hadde nok allerede startet her på Ringerike.

Så fortsetter hun Men det var ikke slik den gang at man reiste til Hønefoss og kjøpte lakksko og klær. Det begynte en tre ukers tid før jul med at sypiken, skredderen og skomakeren kom til gårds og forsynte hver enkelt fra topp til tå med klær av hjemmevevet vadmel og verker. 

Juleslaktningen begynte fjorten dager før jul, og på en stor bondegård blev det som regel slaktet en seks griser, syv åtte sauer, et par kuer, en okse og en hest. Men naturligvis ikke for salg. Man laget opp mat for vinteren fremover.
Slaktingen varte i åtte dager.
Det typiske billede fra den tiden var 4-5 kjerringer som sitter med sine traug og lager søte og salte blodpølser, mens en stadig gikk rundt og pusset nesen på dem så det ikke skulde dryppe ned i trauget. 

Jeg tenker litt på den der kjerringa som vandrer rundt og tørker snørr av de andre for å unngå å få snørr i maten…..

Vi fortsetter med mer av slaktingen.
Så sto det et par husmenn og banket talg i en tro med øksehammeren. Det var helst fåretalg som  pikene og de gamle laget julelys av. 

Pan fortsetter med sine spørsmål.
Og de siste åtte dagene før jul?
Da var det rengjøring fra gulv til tak. Og så vedhugging i stor stil som karfolkene bar inn i svalen for at ingen skulle traske ute i sneen i julehelgen, for det var nu alltid sne den gangen. 
Hun er opptatt av den manglende sneen, men hun snakker ikke om klima-krise. Bare nevner det.

Så er vi nu kommet til selve julekvelden?
Om formiddagen var det storvask på alt folket. Enkelte lauget seg kanskje bare denne ene gangen om året, og nogen var det vel som innskrenket sig til å vrenge skjorten. 

Klokken 5 kom alle tjenerne inn, vannkjemmet og i sin beste puss, og så ble juletreet tent. Det var og skikk at alle gikk ut og hørte på kirkeklokkene som kimet høytiden inn.  
Jeg er litt overrasket over at de nøyde seg med å lytte til kirkeklokkene og ikke var i kirken på julaften.

Pan fortsetter sin utspørring.
Dere hadde vel presanger den gangen og?
Å ja da. Barna tenkte vel mest på presangene som nå. Men det var bare nyttegjenstander.
Som hva?
Tja, for eksempel pipe og tobakk til mannfolkene..

Jeg er litt usikker på om jeg ser på piper og tobakk som nyttegjenstander….

Så fortsetter de å snakke om maten. Pan spør hva de spiste, og Sara svarer:
Festmåltidet var risengrynsgrøt og ribbestek enten vi vilde eller ei. Enkelte brukte lutefisk og så hjemmebrygget øl. 

For å skildre alle festlighetene i romjula får hun datteren til å komme inn fra julebaksten for å synge en gammel vise som illustrerer det. Jeg skal ikke gjengi den her. Visa er på 13 vers. Men jeg forstår at det på romjulsfestene som turnerte fra gård til gård litt etter rang var livlige og ikke så sjeldent varte til det grydde av dag.

Dette innlegget ble litt langt, det skal ikke fortsette slik i hele adventstiden, men jeg syntes det med å se litt tilbake på julefeiringen for over 100 år siden kanskje bidrar litt til julestemningen…. (Selv om den vel ikke burde komme på lenge ennå, skal vi lytte til Sara Moe…)