Ingen er så trygg i fare….

Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare;
fuglen ei i skjul bak løvet
barnet ei i moders skjødet.

Jeg vokste opp med Jesus-bilde over senga og en urokkelig barnetro på at det fantes en Gud og engler som passet på meg hvor jeg gikk og sto.  
Vel, troen slo vel sprekker innimellom.  Det skjedde ting som gjorde at troen på at engler, Jesus og Gud ikke alltid fulgte like godt med.  Som unger flest hendte det jeg snubla eller kjørte ut på sykkel og fikk skrubbsår eller blåmerker.  Det var ikke alltid en engel der som tok i mot meg når greina brakk og jeg suste ned fra bjørka eller sykkelen fikk skrens på grusen i grøftekanten. 

På skolen ble det enda verre.  Hvor var englene når mobberne plaget meg som verst?
Hvor var Jesus de gangene det ikke bare var nålestikk av sårende ord, men spark fra kraftige guttestøvler, når klærne mine ble revet av meg midt foran alle på skoleplassen på ungdomsskolen? Og fantes det en rettferdig Gud når jeg nok en gang fikk M+ på min matteprøve mens han gutten som alle sa var så flink fikk S som vanlig – selv om det var jeg som alltid hadde flest rett svar og flest poeng?

Men jeg beholdt barnetroen.

Troen vaklet da han hentet tilbake den lille jenta mi før jeg fikk blitt ordentlig kjent med henne.
Og da han noen år senere også hentet den lille gutten min før han fikk slått øynene opp og hilst på livet, ja da var det vanskelig å tro at englene, Jesus og Gud var på min side.  Å miste babyen sin ikke bare en, men to ganger….  

Skader og sykdom.  Jeg har fått min del, og noen ganger føles det som om jef kanskje har fått litt mer enn min del… 
Det finnes mennesker som lever like eller mindre fromt enn meg som går langt lettere gjennom livet. 
Og om jeg ikke har mistet troen, så må jeg si at når verden har vært svartest, når utfordringene har stått i kø og jeg knapt har klart å krabbe meg opp i knestående før et nytt slag treffer meg og slår meg helt ned – en gang til, ja da har nok tvilen kommet krypende.  Jeg har ropt ut min fortvilelse, og jeg har spurt Gud, Jesus og hvem som nå gidder å lytte Hvorfor meg nok en gang?

Men denne uka har jeg foldet hendene og sendt noen takksigelser oppover. 
Takk, Gud!  Du var der og sendte en engel, ikke med hvit kjortel og englevinger, men en engel full av muskler og rå kraft når det trengtes som mest-

Og hvis du, engelen, noen gang skulle lese dette TUSEN TAKK.

 

Grinda

 

Grinda er lukket med lenke og lås.
Her er din plass! Vi hat satt deg i bås.
Her bak grinda er du trygg, 
sier de med krummet rygg.

Men jeg passet aldri inn 
bak en låst og lukket grind
Jeg er ikke den du tror
Jeg vil sette egne spor.

Så jeg klatret over grind
som en sval og flyktig vind.

 

 

 

Om sorg og omsorg.

Jeg ser på det værbitte skiltet.  Jo, bokstavene er fremdeles de samme. Omsorgsenter står det. Skriften er fremdeles lesbar.  Omsorg.  Jeg har lyst til å flytte på de to første bokstavene slik at det blir en åpning, et mellomrom.  At omsorg blir til om sorg. 

For denne bygningen gir meg assosiasjoner om sorg.  
Sorg over at et menneske jeg er utrolig glad i nå er så dårlig at hun må bo her.  Det er den samme sorgen som jeg føler hver gang jeg ser jevngamle eller langt eldre mennesker enn hun som bor her farte av sted på el-sykkel, gå på konsert eller reise til Syden.
Hvorfor? Hvorfor kunne ikke det være henne?

 Sorgen over å se henne visne langsomt bort.  Sorgen over at hun ikke lenger er den hun var. Sorg over at et liv sakte går mot slutten, en slags forsmak på den sorgen som vil komme den dagen hun ikke er lengre. 

Sorgen over at det er dette er alt vi har å tilby våre gamle.  
“Leve hele livet” sier helseministeren. Men lever de – eller bare eksisterer de- de som befinner seg her på dødens venteværelse?

 

 

Stovner….

Stovner er for mange blitt synonymt med ghetto, ungdomskriminalitet og lovløse tilstander. Et sted hvor ensomme mennesker ligger døde på badet i ett år uten at noen savner dem, kort sagt en lite trivelig plass å bosette seg eller vokse opp. 

Det er lenge siden jeg tok bane 5 til Vestli, hoppet av på Stovner og gikk mot Tante Ulrikkes vei med bankende hjerte.  Det hendte jeg var litt små-engstelig.  Noen litt skremmende opplevelser var det. Det var mye i storbyen som kunne virke skremmende på en ung kvinne fra indre Åsa. Men grunnen til at hjertet mitt banket urolig i brystkassa, var at på den tiden bodde den mannen jeg syntes var den mest fantastisk på jord nettopp i Tante Ulrikkes vei.  

Tante Ulrikkes vei har blitt en prisbelønnet oppvekstbok, jeg må få lest den. Kanskje blir det årets ferielektyre? 
Tante Ulrikkes vei…  bare veinavnet gir meg gode minner og et smil om munnen. Late kvelder i sofaen foran TVn. Gutten, eller mannen, hvem vet som leide video for at vi skulle kose oss, og kom hjem med Flåklypa fordi jeg ikke ville se voldsfilmer, og han var for beskjeden til å se søtsuppe kjærlighetsfilmer sammen med ei jente..
Sene kvelder der han fulgte meg til T-banen og så meg trygt på banen før han ruslet hjem.  
Litt senere i forholdet, når jeg var blitt mer husvarm og hadde fått egen nøkkel til leiligheten hans, tidlige morgner hvor jeg løp lettbent til T-banen.  
Kvelder vi kom hjem fra byen sammen, hånd i hånd.  
Frokoststunder på kjøkkenet der i blokkleiligheten, ferskt brød og ferske aviser som han var ute og handlet mens jeg dekket frokostbordet.  

De kan kalle Stovner en ghetto og svartmale livet i blokkene i Tante Ulrikkes vei.  For meg var det engang i mine glade studiedager det beste sted på jord.

Gratulerer med dagen

Gratulerer med dagen, kjære venn. 
Jeg sendte deg hilsen på fb i dag morges.  Regnet med at gratulasjonshilsenen fra meg skulle drukne i hilsningene fra alle de 525 andre vennene dine. Men du er blant de få som ikke har oppgitt fødselsdagen din til fb, fant jeg ut da jeg sjekket.  Så på din side var det bare 5 hilsener, de 4 andre er fra slektninger av deg.  Kjenner igjen noen av dem fra den gang da. 
Du har “liker” hilsenen min. Ingen kommentar. Og hvis du og jeg hadde vært 30 år yngre, slik vi var den gang da, hadde jeg sikkert brukt store deler av kvelden på og tolke hva det skulle bety.

Jeg tror ikke du ble overrasket over at jeg husket dagen din.  Det er svært mange ganger de siste 30 årene du har fått hilsen fra meg på fødselsdagen din. Jeg er god på datoer. Før du blir alt for innbilsk; han jeg var forelsket i siste året på ungdomsskolen har fødselsdag om to dager.  Han kommer også til å få hilsen på fb.

Hvem prøver jeg å narre? Deg? Meg selv?
Ja. Han fra ungdomsskolen har fødselsdag om to dager, og han kommer sikkert til å få fb hilsen fra meg. Og ja, jeg husker også datoen hans helt uten påminnelse fra fb.  Han er en fin fyr, men han har ikke krabbet langt under huden min og blitt der. 

Jeg sendte deg en hilsen. Tre små ord. Du likte det.  Det var det hele.  

Jeg tenkte på deg.  Du tenkte ett par sekunder flyktig på meg.  Det var det hele.

 

 

 

 

Tanker forran peisbålet

 

Det er noe eget ved å sitte foran et bål å prate.  Praten går gjerne roligere, temaene blir dypere- Vi behøver ikke se på hverandre under samtalen. Vikan stirre på flammene når vi leter etter ordene, eller kommer med de dypeste tankene.  
Vi ser hverandre ikke helt klart.  Det er mørkt, eller skumt, rundt bålet. Det åpner og for refleksjon og mer åpenhet.
Blir man tom for ord. Vet ikke helt hva man skal svare, eller mener man kanskje har sagt noe dumt,  kan man lett avslutte temaet ved å reise seg å legge på mer ved, blåse på noen glør eller pirke i glohaugen for å få til mer flamme.
Får man tårer i øynene, skylder man på at man har fått litt røyk i øynene….

I går hadde vi en slik samtale foran peisen.
Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn og jeg satt en hel lørdagskveld foran et sprakende peis-bål uten forstyrrende nettbrett eller mobiltelefoner og bare pratet i flere timer.  
Det flotteste av det hele var at det var Yngste Sønn som tok initiativet til samtalen.
Slike kvelder er gull verdt.

 

Breivik, Fjordmann og Trump

For tiden leser jeg Per Fugelli sin bok “Vaksinen mot frykt terror og rasisme” .  Per Fugelli var en klok mann som det er verdt å lytte til – også etter hans død.  Han har skrevet boken som kom ut i 2016 for å advare mot den fremmedfrykten og kynismen som truer Norge. Han vil advare oss om at det synes som rasismen gror godt  i et politisk  klima som splitter befolkningen i “oss” og “de andre”.  Det er verdt å lytte til hans budskap.

Redaktør Per Anders Madsen i Aftenposten skriver 12.01.16. “Fjordmann fremstår i dag som mindre ekstrem. Ikke fordi han har endret meninger, men fordi vi har blitt mer vant til antimuslimske holdninger.”  Det skremmer meg.  Fjordmann er ekstrem. Han har ekstreme meninger.  Meninger som sjokkerte oss i 2012 da han  fremsto som, muligens ufrivillig, ABBs åndelige leder. Men jeg vet Madsen har rett.  Jeg hører kommentarer fra kollegaer, venner og bekjente.  Hva som er akseptert å uttale har endret seg, og det har endret seg i feil retning.  

“Med stjerna Erna bak rattet styrer Norge mot mer menneskekulde, mer frykt, mer rasisme – mens Anders Behring Breivik smiler sitt Moa Lisa-smil.”  skriver Fugelli. 
Det er flere dager siden jeg første gangen leste den setningen, men den har festet seg med uhygge i meg.  Fordi menneskekulden Fugelli advarer mot, ser jeg også brer om seg i andre deler av samfunnet enn i innvandringspolitikken.  Et tøffere arbeidsliv med uthuling av Arbeidsmiljøloven. Et helsevesen hvor, til tross for fine ord, det i større og større grad er pengene og ikke pasientene som står i sentrum.  Unge voksne som trenger hjelp innen rus og psykiatri skal nå ikke lenger slippe å betale egenandel.  Psykiatrien skal forbeholdes de unge som har råd til det….  
Men dette skulle handle om rasisme, om menneskekulde og fremmedfrykt.
Tenk at Erna, ei pen dame jeg på mange måter har sansen for, styrer landet i den retningen som ABB, Fjordmann og deres like ønsker.  
Dette skrev Fugelli i 2016.  Vi har hatt et stortingsvalg siden Fugelli skrev disse ordene.  Erna og Siv fikk fornyet tillit.  Flertallet er fornøyd. Det skremmer meg kanskje enda mer…

Hege Storhaugs bok “Islam den 11. landeplage” kom ut i et opplag på 50.000 eksemplarer og solgte godt.  Det vil si at 50.000 gode Nordmenn, kanskje flere har lest boken og latt seg inspirere eller hjernevaske.  Kanskje lå boka pent innpakket under mange norske juletrær jula 2015. 
Per Fugelli forteller i boka si om en annen bok. Om et eksemplar av Adolf Hitlers “Min kamp” som han hadde lånt på Deichmanske bibliotek. På tittelbladet sto, i følge Fugelli følgende hilsen:

Til tante Ragnhild Julen 1942
Jeg håper du finner like mye godhet og håp i denne boken som jeg har oppdaget.
Klem og kjærlighet fra Else.

Kanskje sto det slike koselige julehilsener og ønsker om godhet og håp på tittelbladene til noen av Hege Storhaugs bøker der de lå innpakket i glanset julepapir under juletrær fulle av gull og glitter.

Terroren har slått til i en mengde Europeiske byer de siste årene.  Terroren har slått til så mange ganger at jeg må slå opp statistikken for å huske alle grusomhetene. Paris, København, Savajevo, Istanbul, Brussel, Nice, Berlin, London, St. Petersburg, Stockholm, Manchester….  Kanskje er lista lenger. Denne ble oppdatert mai 2017. Jeg husker ikke…
Ikke fordi ikke grusomhetene og de menneskelige lidelsene går inn på meg.  Biler kjører ned uskyldige barn og voksne som går langs strandpromenaden i Nice for å se fyrverkeri og feire.  Avisfolk blir skutt på jobb i sitt eget redaksjonslokaler.  Folk blir drept mens de venter på fly-avganger.. Helt vanlige mennesker som dør fordi de var på feil sted til feil tid. Helt vanlige mennesker som dør fordi noen ønsker å spre død og frykt. 
Grusomhetene berører meg.  Jeg finner det ufattelig at noen kan være så grusomme.   Men lar jeg frykten og sinnet få overtaket har terroristene oppnådd det de ønsker.  Fordi da vil jeg endre livet mitt, se meg over skuldrene og alltid være redd.  

Disse glasshjertene henger i “glassgangen” på Ringerike Sykehus.  Det er 35 hjerter. Ett hjerte for hver av de ungdommene vi fikk til behandling etter Anders Behring Breiviks terrorangrep på uskyldige ungdommer på sommerleir på Utøya.  
Når terroren rundt i verden skaker meg, tar jeg meg gjerne noen stille minutter foran hjertene på vei til eller fra jobb.  Takknemlig for at jeg hadde mulighet til å hjelpe, men mest tenker jeg på den uroen, den frykten som snek seg inn under huden min den ettermiddagen, kvelden og natta. 
Jeg husker følelsen jeg hadde da jeg fikk en hvit kassebil foran meg i et lyskryss i Kongens gate i folketomme Hønefoss. Den iskalde frykten, og at jeg lot den bilen få et kvartals forsprang gjennom den tomme byen. 
Jeg husker hva jeg sa til Datteren som kom hjem fra ferie i nord den svarte natta, hjem til en kjellerleilighet i Hole med utsikt mot Utøya.  Jeg husker jeg sa at hvis politiet ringte på døra måtte hun ikke åpne. Jeg husker jeg sa at da måtte hun hente “Onkel Bjørn”, huseieren, og la han åpne. Han hadde tross alt levd et lengre liv. 
Jeg husker kollegaen min som fortalte at hun hadde vært redd for at det skulle gå av en bombe når hun startet bilen for å dra hjem fra jobb  den natta.
Jeg husker at da jeg kom hjem fra jobb kvelden etter, en vakt som og hadde vært en spesiell vakt ved Ringerike Sykehus, . Et lyn flerret himmelen, torden hørtes i det fjerne da jeg gikk inn i stua til Gamle Gubben Grå. “Naboen skyter på oss.” sa jeg engstelig. Gubben så knapt opp fra boka, og svarte tørt.  “Naboen har alltid vært en fredelig kar. Da må det være katta has. Jeg veit at den ikke liker Kjøteren:”

Det er akkurat det Per Fugelli advarer mot. At vi skal la terroristene vinne. At vi skal bli så redd “de andre”  At vi skal tenke “Muslimene kommer og tar oss. Kalifatet med sharialover, steining og henging og skjæring av struper er nær”.  Vi vil vinne mye på å moderere vår emosjonelle respons på terroren. 

I årene før andre verdenskrig stengte de fleste europeiske land grensene for jøder.
I 2016 foreslo Trump, vår alles kjære Donald, å nekte muslimer adgang til USA.
1. september 1941 bestemmer Hitler at alle jøder over 6 år skulle bære en gul Davidstjerne godt synlig på brystet.
I 2016 krevde Donald Trump at hver eneste muslim som befinner seg i USA skal føres inn i eget register og bære identifikasjon som viser at hun eller han er muslim.
“I 70 år har vi forsøkt å forstå hvordan holocaust kunne skje. Nå er vi blinde for at vi kan være på vei inn i et psykopolitisk vanvidd, denne gangen rettet mot muslimer i Europa og USA.”  advarer Fugelli. 

Per Fugelli er død. Hans stemme har sloknet.  Men vi som skal leve videre må fortsette kampen. Kampen mot frykten, mot hatet og mot den menneskekulden Fugelli advarte mot. 

,

 

 

Ettertanke

Dette diktet av Kolbein Falkeid delte jeg på fb for et år siden i dag.  Det er kloke tanker Falkeid her får frem.  Alle de som sammenligner sine triste, kjedelige liv med alle de andre som tilsynelatende lever fantastiske feilfrie liv på sosiale medier, og derved føler seg enda mer utilpasse i glansbildeverden mange higer etter. 

Til alle som føler at verden raser sammen og føler seg mislykket fordi de ikke har størst hus, finest bil og ikke fikk drømmejobben – selv om de søkte. 

En hver hump på livsveien skal løses raskt og effektivt med en pille, til nød to. 
Hvem eller hva har fått oss til å tro at livet er så enkelt?

Hvis alle i verden var en kloning av deg, hvordan ville du likt verden da?

Dette spørsmålet stiller Per Fugelli som et tankeeksperiment i en av sine bøker.  Jeg har ikke fått tanken fra meg.
Jeg liker å tro at verden da hadde vært et bedre sted. En mer rettferdig verden hvor omsorg  og omtanke sto i sentrum.  Hvis alle mennesker var som meg, ville det vært slutt på all krig.  Samfunnet ville være preget av dialog og demokrati.  Det hadde vært nok av stearinlys, rødvin og gode samtaler.  

Men det ville ikke vært mye musikk. 
Det ville ikke vært noen sport og idrett. 
Jeg er usikker på om hjulet ville vært oppfunnet, og også i tvil om vi ville hatt bygninger som virkelig ga ly og varme.  
Store deler av verden ville antakeligvis  aldr ha blitt oppdaget.. 

Skal jeg være helt ærlig, og det skal man vel, er jeg usikker på om menneskeheten hadde overlevd hvis alle menneskene var en kloning av meg.  

Det ville vært en kjedelig verden. Det er jo ulikhetene som gjør livet så spennende

Hvordan ville verden vært hvis alle mennesker var en kloning av deg?

Kloke Frodith.

Kloke Frodith deler et dikt på bloggen sin i dag.  Innlegget kan du lese her_

http://frodith.blogg.no/1518596591_noen_andres_sko_.html

Hun skriver at ingen kan gå noen andres skritt. Ingen kan gå i noen andres sko.  Og det er jo sant.  men for tiden er det akkurat det jeg skulle ønske.  At noen kunne ta på seg mine litt skjeve vinterstøvler og vandre av sted og gjøre alt jeg burde skulle og må får gjort.  At noen bare kunne ordne opp i livet mitt, gjøre alle tingene, jeg skulle ha gjort og holdt hjulene mine i gang mens jeg lå under pelspleddet på sofaen og bare hvilte og sov.