Vi har lagt den fineste sommeren i manns minne bak oss.  En sommer fylt av sol og varme fra juni til langt inn i august.
En gammel dame har tilbragt denne sommeren i en seng på rommet sitt, stirret hjelpeløs i taket, i den gule veggen og skimtet sommeren utenfor gjennom persiennene på de lukkede vinduene.  Den fineste sommeren i manns minne.  Den fineste sommeren siden hun som jentunge sprang rundt på tunet i barndomshjemmet, sammen med sine foreldre, lillebror og resten av storfamilien har hun ligget i en seng innestengt i et rom med gule vegger.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hun var for syk, sa de, for syk til å kunne bli heist over i en rullestol, for syk til å kjenne sola varme eller den lune vinden stryke henne over kinnet.  ..  
Noen hadde bestemt at hun var for syk, og snart trodde alle de andre som arbeidet der det og. Noen hadde bestemt at hun skulle ligge der på rommet nederst i gangen og langsomt visne vekk. 
Hvorfor vet vi ikke. 
Kanskje hadde det noe med at det begynte å bli køer på sykehjemsplassene.  Kommunene trengte effektivisering – høyne produksjonen – korte liggetida, korte ned på livet.
Kanskje har de ikke nok pleiere.  Det er lettere hvis man bare tar opp halvparten av beboerne, man kan spare inn en stilling eller to på det…  Lav grunnbemanning er også en måte å effektivisere tjenesten på.
Kanskje er de late, det er tidkrevende og heise mennesker inn og ut av senger, trille dem rundt.  
Kanskje er de bare onde. 
Men hun har ikke lyst til å være snill og bare visne hen og dø selv om hun er en kostnad for kommunen eller en belastning for betjeningen.
Hun klamrer seg til livet, gir ikke opp, Venter. Hele sommeren lå hun der og ventet.

Høsten kom og noen hadde mast lenge nok, brukt fine ord og formuleringer, snakket om å leve hele livet, verdighetsgarantien og Fylkesmann. Plutselig en dag ble hun løftet over i en rullestol og trillet ut av rommet. Trillet ut til de andre, til fellesskapet, trillet tilbake til livet.  Plutselig var hun ikke for syk, for svak men tilbrakte mer og mer av tiden oppe i rullestolen borte fra rommet.   
På sin første tur ut av bygningen kom det lett duskregn i lufta.  Hun løftet hodet mot regnet, kjente regndråpene kjærtegne kinnene, kjente at hun levde.  Å som hun hadde lengtet etter dette alle dagene, ukene og månedene hun tilbragte innestengt i senga, utestengt fra livet

Den fineste sommeren i manns minne hadde hun gått glipp av.  Den hadde de tatt fra henne.  Nå ville hun nyte høsten, hun håper inderlig de lar henne få lov til det.

Hun har møtt drømmemannen. Du vet en sånn ordentlig manne-mann. En sånn som er halvgal Liverpool-supporter og flyr på jakt. Ja du kjenner sikkert typen Og kjærlighet gjør blind, eller noen ganger gjør kanskje kjærlighet at man  får synet tilbake?
For denne dama har lenge vært ihuga vegetarianer. Du veit en sånn type som kun spiser kanin-for og mener vi som koser oss med å gafle i oss et lam eller en hest om dagen er de reneste barbarer. “Drepe dyr for å få mat, så grusomt lissom”. At a  sjøl gafler i seg nok ruccola og løvetann til å mette en hel kaninfarm er liksom ikke tema. Ingen tenker på følelsene til et blad ruccola som har blitt skilt fra rota, eller en kanin som blir fratatt lunsjen.

Nå har denna dama begynt på jegerkurs. Skal ta jegerprøva og greier.  
Siden hun fremdeles ikke liker kjøtt, og ikke har sagt noe om at hun skal begynne å spise dyr, regner jeg at hun bare skal plaffe ned dyrene og ikke spise dem. DET syns jeg er barbarisk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Utrolig hva vi kan klare – sammen.   Det er det som er så flott.  Oppgaver som virker helt uoverkommelig alene, kan løses bare mange nok hjelper til, bare mange nok bidrar.  

I dag er det 24 år siden Gamle Gubben grå og jeg giftet oss.  
24 år siden vi sto der hos byfogden og lovet hverandre å være sammen i gode og mindre gode dager.
24 år siden Datteren og Eldste Niese som var med som brudepiker plutselig mente det var tid for en sang.  Jeg er rimelig sikker på at Gamle Gubben Grå og jeg er det eneste paret i verden som er viet akkompagnert av “Bæ bæ lille lam.” 
24 år siden vi kom ut fra byfogden og ble møtt av venner som kastet ris – og lurte på hvor hatten min var.  Jeg hadde gjort stort nummer av at jeg hadde kjøpt meg hatt til vielsen.  (Hvem brukte vel hatt i 1994) og nå kom jeg ut fra vielsen mens denne dyre, flotte hatten lå igjen på hylla i gangen hjemme i rekkehuset.  Den ble hentet før vi dro avgårde til fotografen, så på bildene er hatten på og alt i orden..
24 år siden vi var der hos fotografen og han tok de flotte bildene  Har brukt litt tid i dag og lett etter de, men de ligger nok iden store esken med bilder som ligger underst i haugen innerst på loftet.  Vel, vi har ett år på oss til å grave frem dem, for de skal frem før vi feirer sølvbryllup neste år.
24 år siden vi satt hjemme i rekkehusleiligheten sammen med forloverne våre og nøt litt musserende vin mellom fotograf og middag. 
24 år siden vi ankom den flotte fjordrestauranten i et forferdelig regnvær og feiret dagen sammen med slekt og venner.  
24 år siden jeg holdt bryllupstalen for mannen i mitt liv sittende fordi Datteren som da var 3 år lå og sov i fanget mitt.
24 år siden vi danset brudevalsen omkranset av familie og venner.

I morgen er det 24 år siden vi fikk motorstopp da vi kjørte fra fjordrestauranten og mine foreldres hus når vi samlet sammen ting etter bryllupet. Vi benyttet tida mens vi ventet på hjelp til å sitte på panseret av den gamle Sieraen og spiste rester av bryllupskaka.  

Og slik har de 24 årene fortsatt. 
Mange flotte øyeblikk. Mange fine opplevelser, og mange som ikke har blitt helt som forventet fordi livet spilte feil sang. 
Man skal planlegge barnedåp – ikke begravelse på barselavdelingen. 
Vi har måtte vende tilbake og hente frem viktige ting vi har glemt som hvorfor det er oss to når hverdagene bare var grå og graset var grønnere på så mange andre kanter.
Det har vært fine stunder, det har vært dager hvor liv, latter og glede bobler over som champagne i kroppen, men det har vært langt flere gråe dager, noen ganger med striregn og storm i kastene. 
Livene våre har fått “motorstopp” mang en gang, og det har ikke alltid vært kake å trøste oss med. 
Men vi er fremdeles sammen, noen vil si mot alle odds. 

I dag har vi ett år på oss til å forberede sølvbryllup.
Skal vi feire med en reise, bare oss to?
Eller hva med bare en god middag for to ? eller fem ? (ungene må jo være med)
Skal vi innby til fest?  
Hvordan feirer man egentlig sølvbryllup?
Kom gjerne med gode forslag, eller fortell om hvordan dere feiret sølvbryllupsdagen deres. 

Jeg vet det.
Jeg burde ikke meldt avbud til det møtet.  Det er et viktig fora, flere kunne tenke seg plassen min, og så melder jeg bare avbud.  Det er problemet med meg jeg prioriterer ikke det som er viktig.  
Men før du fortsetter din tirade bak ryggen min, vet du hva jeg prioriterte som viktigere enn møtet ditt?

Jeg vet det.
Jeg skulle vært der sammen med dere. Vi hadde jo avtalt det.  Men som vanlig skyldte jeg på jobben og overlot det til dere.   Ja, jeg kjenner på den dårlige samvittigheten. Ja, jeg hadde tatt grep for å få det til.Men det er ikke alltid hverdagen blir slik jeg ønsker.  Noen ganger må man velge vekk det man selv ser på som viktigst av alt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vet det.
Jeg burde ikke sittet med nesa ned i mobilen på møtet i dag.  Greit at du irettesatte meg foran alle de andre, høyt og tydelig. Men jeg skulle ønske du visste hva slags sms jeg svarte på – og hvorfor jeg valgte å skrive akkurat den SMSen ferdig selv om møtet så vidt hadde begynt.  

Jeg vet det.
Jeg vet hvorfor jeg valgte som jeg gjorde.  Det gjør ikke du.  
Likevel er du klar på at jeg valgte feil.  
Jeg mente jeg valgte riktig.  
Hvem av oss er best i stand til å bedømme det?

Hun lukket øynene og trakk pusten godt inn. Fylte lungene med den kalde, litt fuktige høstlufta.  Hun var ute, ute i friluft.  Det var bare noen få meter utenfor inngangsdøra, men du hvor godt det føltes.  Det duskregnet.  Hun rettet seg opp i stolen, strakte ansiktet oppover mot skyene og følte regndråpene som forsiktig traff henne i ansiktet.  “Er det kaldt? Fryser du?” spurte noen med litt engstelig stemme.  Hun ristet på hodet, Kaldt, vått og deilig var det. Friskt.  

I flere  dager, uker, ja måneder hadde hun ligget i sengen.  I timer, dager, uker hvor lenge visste hun ikke helt, hadde hun ligget i sengen i rommet med de gule veggene, men i dag hadde hun kommet opp i rullestol og ut av rommet. Og nå, nå satt hun ute i en grå høstettermiddag og kjente regndråper kjærtegne ansiktet.  Hun trodde nesten at hun drømte, men regnet føltes virkelig nok.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det var ingen drøm.  
Jeg satt der ved siden av henne i duskregnet og holdt henne i hånden.  Tårene rant litt nedover kinnene mine. Gledestårer? JA! Helt klart gledestårer.  Det var så utrolig godt å se henne i rullestolen og ikke i senga.  Det var så fint å ta henne med ut og se henne nyte den friske høstlufta og duskregnet. 

I dag gleder vi oss. 

I morgen skal jeg stille spørsmål ved hvorfor det ikke har skjedd før….

Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare;
fuglen ei i skjul bak løvet
barnet ei i moders skjødet.

Jeg vokste opp med Jesus-bilde over senga og en urokkelig barnetro på at det fantes en Gud og engler som passet på meg hvor jeg gikk og sto.  
Vel, troen slo vel sprekker innimellom.  Det skjedde ting som gjorde at troen på at engler, Jesus og Gud ikke alltid fulgte like godt med.  Som unger flest hendte det jeg snubla eller kjørte ut på sykkel og fikk skrubbsår eller blåmerker.  Det var ikke alltid en engel der som tok i mot meg når greina brakk og jeg suste ned fra bjørka eller sykkelen fikk skrens på grusen i grøftekanten. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På skolen ble det enda verre.  Hvor var englene når mobberne plaget meg som verst?
Hvor var Jesus de gangene det ikke bare var nålestikk av sårende ord, men spark fra kraftige guttestøvler, når klærne mine ble revet av meg midt foran alle på skoleplassen på ungdomsskolen? Og fantes det en rettferdig Gud når jeg nok en gang fikk M+ på min matteprøve mens han gutten som alle sa var så flink fikk S som vanlig – selv om det var jeg som alltid hadde flest rett svar og flest poeng?

Men jeg beholdt barnetroen.

Troen vaklet da han hentet tilbake den lille jenta mi før jeg fikk blitt ordentlig kjent med henne.
Og da han noen år senere også hentet den lille gutten min før han fikk slått øynene opp og hilst på livet, ja da var det vanskelig å tro at englene, Jesus og Gud var på min side.  Å miste babyen sin ikke bare en, men to ganger….  

Skader og sykdom.  Jeg har fått min del, og noen ganger føles det som om jef kanskje har fått litt mer enn min del… 
Det finnes mennesker som lever like eller mindre fromt enn meg som går langt lettere gjennom livet. 
Og om jeg ikke har mistet troen, så må jeg si at når verden har vært svartest, når utfordringene har stått i kø og jeg knapt har klart å krabbe meg opp i knestående før et nytt slag treffer meg og slår meg helt ned – en gang til, ja da har nok tvilen kommet krypende.  Jeg har ropt ut min fortvilelse, og jeg har spurt Gud, Jesus og hvem som nå gidder å lytte Hvorfor meg nok en gang?

Men denne uka har jeg foldet hendene og sendt noen takksigelser oppover. 
Takk, Gud!  Du var der og sendte en engel, ikke med hvit kjortel og englevinger, men en engel full av muskler og rå kraft når det trengtes som mest-

Og hvis du, engelen, noen gang skulle lese dette TUSEN TAKK.

Grinda er lukket med lenke og lås.
Her er din plass! Vi hat satt deg i bås.
Her bak grinda er du trygg, 
sier de med krummet rygg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men jeg passet aldri inn 
bak en låst og lukket grind
Jeg er ikke den du tror
Jeg vil sette egne spor.

Så jeg klatret over grind
som en sval og flyktig vind.

Jeg ser på det værbitte skiltet.  Jo, bokstavene er fremdeles de samme. Omsorgsenter står det. Skriften er fremdeles lesbar.  Omsorg.  Jeg har lyst til å flytte på de to første bokstavene slik at det blir en åpning, et mellomrom.  At omsorg blir til om sorg. 

For denne bygningen gir meg assosiasjoner om sorg.  
Sorg over at et menneske jeg er utrolig glad i nå er så dårlig at hun må bo her.  Det er den samme sorgen som jeg føler hver gang jeg ser jevngamle eller langt eldre mennesker enn hun som bor her farte av sted på el-sykkel, gå på konsert eller reise til Syden.
Hvorfor? Hvorfor kunne ikke det være henne?

 Sorgen over å se henne visne langsomt bort.  Sorgen over at hun ikke lenger er den hun var. Sorg over at et liv sakte går mot slutten, en slags forsmak på den sorgen som vil komme den dagen hun ikke er lengre. 

Sorgen over at det er dette er alt vi har å tilby våre gamle.  
“Leve hele livet” sier helseministeren. Men lever de – eller bare eksisterer de- de som befinner seg her på dødens venteværelse?