Det er Kretahalvorsen. nede på Kreta som skriver at det er sesongåpning for turistene der nede, men på mange måter er det vel en slags sesongåpning her og. Snøen smelter, bar mark dukker opp, det er et tosifret antall varmegrader midt på dagen, kort sagt det er starten på vår! Det kaller jeg sesongåpning.
De siste dagene har i grunn vært ganske hektiske, Det har jeg sutra en del om før her på blogg, så jeg skal ikke kjede dere med å gjenta det. Langtidsvarslet melder godt vær, og jeg tror virkelig at dette er starten på våren. Snart kan vi på ny kose oss med kaffe i kurvstolene på trammen.
Kreta Halvorsen skriver i sitt innlegg at de på lørdag do opp i høyden for å ta bilde av snødekte fjell for å dele det med oss blogg-lesere. De fikk det heldigvis ikke til. Jeg mener, jeg føler ikke noe behov for å se bilder av snø nå som den endelig er i ferd med å forsvinne her hos meg. Og hvis jeg mot formodning skulle føle en stor trang til å glo på snø har jeg fremdeles mer enn nok å glo på rett utenfor vinduet,
Det der med å dele bilder av snø med blogglesere som har vaset i snø de siste tre månedene blir omtrent like idiotisk som at når vinteren endelig begynner å gi seg i siviliserte strøk sånn ved påsketider, ja da fyller folk bilene og takboksene sine med ski, ullsokker og akebrett og reiser til fjells for å oppsøke den snøen de har bannet og sukket over i månedsvis. Forstå det den som kan.
Etter å ha gitt opp å ta bilder av snødekte fjell dro de for å ta bilder av vårblomster. Det er en aktivitet jeg bifaller mer. Jeg ville like å se blogginnlegg fylte med vårblomster. Det er lite med vårblomster her. Dessverre lyktes de ikke med det fotoprosjektet heller.
I går fikk jeg honnørkortet i posten. Jeg følte det ikke som en ære eller som et tegn på at samfunnet viser meg respekt. Jeg mener honnør er jo en militær hilsen som indikerer respekt. Underordnede soldater gjør honnør til sine overordnede offiserer.
Vel, jeg følte meg ikke beæret da det lille blå kortet dukket opp i postkassa. Jeg følte meg bare gammel. Gammel og ubrukelig. Så ubrukelig at det ikke en gang forventes at jeg har råd til å betale full pris på buss og tog.
Heldigvis er jeg så økonomisk anlagt at jeg vil benytte meg av den respekten samfunnet tydeligvis mener jeg fortjener. Å komme seg til Oslo for en drøy hundrelapp sier jeg ikke nei til.
Det står og at hvis jeg har med meg en ektefelle, partner som ledsager så får vedkommende også reise til redusert pris. Så da ledsager Gamle Gubben Grå meg så gjerne på tur. Og ja, vi kommer nok til å benytte oss av det. Selv om jeg skummer litt innvendig. Ikke nok med at samfunnet mener jeg ikke er i stand til å betale full pris på bussen, jeg er tydeligvis heller ikke i stand til å reise alene uten ledsager.
Det er fremdeles vinter, men flotte dager gir oss snev av vårsol. Jeg kjente at sola varmet litt når vi gikk tur i går. Småfuglene synger fornøyd. Sevjen og hormonene begynner så smått å stige, og Monica skriver om kjærestetid på bloggen sin.
Jeg er i slutten av 50 åra, Gamle Gubben Grå er over 60. Vi har vært kjærester i over 35 år. Vi har vært kjærester lengre enn Monica og Sebastian har levd. Vil kjærestetid kanskje være litt annerledes for oss enn for Monica og Sebastian?
Hva er egentlig kjærestetid for oss som er over den første ungdom? Kan man forresten kalle seg kjærester og snakke om kjærestetidnår man har vært gift i over tretti år?
I skrivende stund sitter jeg her med tekopp og tastatur. Gamle Gubben Grå sitter og glipper med øynene over dagens andre kaffekopp. Teller det som kjærestetid?
Jeg har vært oppe halvannen time. Gamle Gubben Grå sto opp en time etter meg. Vi deler både seng og soverom slik vi har gjort i over tretti år. Tiden vi tilbringer der inne brukes i all hovedsak til avslapning, det er lite med fysisk aktivitet, for å si det slik. Teller snorking i kor som kjærestetid?
Kjærestetid er for oss lørdagenes kos med kaffe-latte, og søndagenes tur med hundene. Kjærestetid er når vi morer oss med å lage Rocka Pølsegryte.Kjærestetid var når vi på fredag koste oss med å se Agenten på TV, og diskuterte episodene vi hadde sett etter at vi krøp til køys. Kjærestetid er når vi diskuterer en bok vi begge har lest, eller når vi koser oss med våre høyst private politiske analyser eller utfordrer hverandre i en hjemlig quits.
Kjærestetid er når Gamle Gubben Grå kjører og henter meg på politiske møter på rådhuset så jeg slipper å gå på glatte parkeringsplasser og gangstier. Kjærestetid er når jeg følger Gamle Gubben Grå rundt på undersøkelser og legebesøk, og drikker kaffe-latte og har debrifing etterpå.
Kjærestetid er når vi nå som livet er litt roligere igjen har tid til å gjøre ting sammen. Har tid til å være nettopp kjærester. Kjærestetid er det som oppstår når man er ferdig med det travle livet med en hverdagslogistikk full av kveldsvakter, helgejobbing, skaffing av barnevakt, digre poser med skittentøy og våte parkdresser fra barnehagen, middagslaging, kjøring på trening, korps og speideren, foreldremøter, lekselesing… og man atter har tid til hverandre igjen.
Kjærestetid er når man etter over 30 års hektisk samliv med mange utfordringer og tøffe tak kan senke skuldrene, atter ha tid til hverandre. Ha tid til å være oss to – og så finne ut at vi, kanskje litt overraskende og mot alle odds, fremdeles er nettopp det; Kjærester.
I likhet med mange andre så er jeg litt opptatt av den amerikanske presidenten og alt han finner på. Jeg er redd for at det som skjer rett foran øynene våre er at Den amerikanske drømmen, dere vet et sett av idealer om demokrati, rettigheter, frihet, muligheter og likhet, langsomt forvitres til et eneveldig diktatur.
I innlegget Hvordan bli kvitt en president? som jeg publiserte i går tok jeg for meg hvordan man kan bli kvitt en amerikansk president. Man har jo ikke muligheten til å stille mistillitsforslag slik man kan gjøre for eksempel mot statsminister eller regjering i Norge. I dag tenkte jeg å se på hvordan det er en mulighet for at vi heller ikke blir kvitt Trump i 2029 når hans andre periode som president er over. Tankene mine dukket opp etter at jeg leste en politisk analyse i Aftenposten som er skrevet av Kristoffer Rønneberg.
Var det én ting de amerikanske grunnlovsfedrene var opptatte av så var det at i USA skulle man ikke ha noe enevelde. Man skulle ikke ha en stat hvor statslederen fikk for mye makt. Kongressen vedtar lover, presidenten iverksetter disse, og rettsvesenet sørger for at de blir fulgt. Maktfordelingen skulle sikre et system der de tre maktsentrene holdt hverandre i sjakk.
Trump har etter at han overtok presidentstillingen på mange måter overkjørt dette systemet. Trump gjør som han vil uten hensyn til at han kanskje ikke har den makten han tilraner seg.
Statlige tilskudd og lån til en verdi av flere tusen milliarder dollar ble plutselig stanset i forrige uke. Dette er penger Kongressen har vedtatt at skal benyttes som avsatt, og som presidenten ikke har rett til å disponere. Sånt bryr ikke Trump seg om, selv om eksperter på den amerikanske grunnloven mener dette er i strid med den.
Flere ansatte i justisdepartementet og FBI er sparket fordi de var involvert i etterforskningen av Trumps og hans handlinger i den forrige presidentperiode. Tusenvis av FBI-ansatte risikerer å miste jobben fordi de har gransket Trump eller stormingen av Kongressen 6. januar 2021. FBIs fremste fagforening hevder at disse oppsigelsene er ulovlige. Trump er sikkert ikke så veldig opptatt av hva fagforeninger måtte mene.
Det er ikke bare ansatte i FBI som går en usikker tid i møte. Nesten alle de 10.000 ansatte i USAs føderale etat for internasjonal utviklingshjelp og bistand, USAID, har fått permitteringsvarsel. Konsekvensen kan bli at amerikanske bistandsprosjekter i utlandet avsluttes. Flere eksperter mener at Trump ikke har rett til å legge ned denne etaten, men bryr han seg om det? Ikke i det hele tatt!
Trump kunngjorde at mennesker født i USA ikke lenger har automatisk rett til amerikansk statsborgerskap. «Åpenbart grunnlovsstridig», konkluderte en føderal dommer like etterpå. Trumps tiltak ble da lagt på is. Sikkert mens han tenker ut hvordan han skal få omgjort dommerens konklusjon.
Donald Trump har bare styrt USA i litt over to uker. Hvor mye annet vil han klare å iverksette i løpet av de neste fire årene som også strider mot grunnloven? I følge Rønneberg avhenger det av Kongressen og rettsvesenet. Dette systemet er under press.
Trump har beredt systemet på denne situasjonen, og er både mer forberedt og har større makt enn da han ble president i 2017.
Da han overtok som president i 2017, sto han på utsiden av Det republikanske partiet. Partiledelsen og sentrale aktører i partiet lyktes i å bevare noe av kongressens makt.
Denne gang er det ingen tvil om at Trump har full kontroll. Alle republikanerne i Kongressen er klar over at deres posisjoner kan være truet hvis de går imot Trump. Som følge av dette hører man i dag knapt noen kritikk mot Trump fra partiets egne rekker.
I rettsvesenet har også mye endret seg. I løpet av sin første periode fikk Trump ansatt 234 føderale dommere. De sitter på livstid og vil gjøre det enklere for ham å gjennomføre sine tiltak. Tre av disse dommerne sitter nå i Høyesterett. Høyesterett vedtok i fjor at presidenten er immun mot straff for handlinger utført i embetes medfør. Dette gir Trump betydelig makt.
Så hva kan skje etter valget i 2028 når Donald Trump i tråd med grunnloven må slutte som president? Man har jo i tråd med loven ikke lov til å sitte mer enn i to perioder, uavhengig av om de to periodene er etter hverandre, eller ikke.
Han har jo fire år på seg til å til å endre den loven. Han kan stille som presidentkandidat og regne med at Høyesterett ikke tør stoppe han. De er jo i lomma hans allerede. Og han kan jo selvsagt bare nekte å gå av. Det siste ville ikke overraske meg i det hele tatt. Ja-ja. Jeg trøster meg med at mannen umulig kan leve evig. Vi blir vel kvitt han i løpet av de neste tjue åra en gang.
De som følger denne bloggen vet at jeg starter dagen med å kommentere det siste innlegget til den bloggen som ligger foran meg på topplista. En oppgave som jeg virkelig hadde sett frem til i dag. Jeg så jo i går at jeg lå under Gry Henriksen sin blogg, kvinnen som er kjent for sine sterke meninger. Jeg hadde virkelig sett frem til å kommentere hennes innlegg Jeg er ferdig som blogger den dagen jeg…, og så smått begynt å forfatte et innlegg i hodet. Men hva skjer? Rett før jeg tar kvelden sniker hun seg inn og publiserer et skikkelig kose-innlegg om tiggende hunder og katter.
Ikke noe galt i å skrive kose-innlegg om pusekatter og hunder med dertil hørende søte bilder, men jeg hadde forventet noe annet fra kvinnen som skriver at fundamentet for bloggen er behovet for en stemme i samfunnsdebatten.
Hver morgen sitter jeg her med tekopp og tastatur og forsøker å finne på noe fornuftig å lire av meg om alt fra gjenglemte strikketøy til kvalmende optimistiske innlegg og ubrukte dager som ligger foran oss klare til å fylles med livets trivialiteter. Når jeg da endelig får en blogg med sterke meninger og samfunnsdebatt på plassen over meg så skriver hun om kattepuser og søte hunder! Hun kunne like godt ha kommet med en ukemeny eller noe annet pjatt. Jeg føler meg virkelig snytt.
Ja hundene mine tigger. Jeg er alt for bløthjertet til ikke å gi de noe. Jeg har meg selv å takke. Jeg hadde en katt en gang, Pinky, som stakk av med servelatskiva som lå på brødskiva som var på vei inn i kjerringkjeften. Men vet dere hva, det er ikke det jeg har lyst til å skrive om i dag. Jeg har lyst til å kommentere det nest siste innlegget til Gry. Ikke sitte her å knotte ned koselige historier om hundene og for lengst døde katter.
Som Kidd er jeg ei kjerring som går mine egne veier. Og selv om vi har fått Kidd fra å hoppe opp på bordet, er det ingen som så langt har klart å dressere meg til ikke å skrive om det jeg har lyst til på denne bloggen. (Gudene skal vite at enkelte har prøvd.) Så i dag kommenterer jeg det innlegget jeg har lyst til å kommentere, og ikke det der ed hunde-vofsene og pusekattene.
Jeg er ferdig som blogger den dagen jeg… skriver Gry og ramser opp en rekke ting som kunne få henne til å slutte å ytre seg på blogg. Jeg tenker etter om jeg har noen av de samme kjørereglene for min deltakelse i samfunnsdebatten.
Jeg har ikke noe problem med å kalle en spade en spade eller en rasist en rasist. Ikke for å vinne terreng i en debatt, men for å beskrive et menneske uten å pynte på sannheten i angst for at noen skal føle seg krenket. Når det er sagt må jeg ile til å forklare at akkurat som et menneske ikke blir idiot selv om det gjør en idiotisk blemme eller tre, så vil jeg heller ikke karakterisere et menneske som rasist ut fra en eller flere rasistiske uttalelser.
I motsetning til enkelte såkalte samfunnsdebattanter på blogg og i kommentarfeltet er jeg også med å debattere samfunnsutviklingen utenfor skjermen og tastaturets beskyttende slør. Når jeg sitter i kommunestyret kan jeg ikke bli krenket av at en representant fra ett av de andre partiene har meninger som går på tvers av mine. Heller ikke om han går på talerstolen og sabler ned alle mine argumenter så fort jeg har forlatt den samme talerstolen.
Jeg sensurerer ikke kommentarfeltet her på blogg. De aller fleste kommentarer blir stående. Jeg vet at jeg i sinne har slettet et par fra Kokken, men de har som regel blitt opprettet igjen. Det var en mann man helst ikke skulle sensurere eller kommentere….
Hvis man skulle komme i skade for å kalle en meningsmotstander for idiot, søppel eller lignende på kommunestyrets talerstol eller i andre politiske møter ville ordfører eller møteleder “klubbe deg”. Altså dunke med en klubbe i bordet sitt og gjøre deg oppmerksom på at slik uttaler man seg ikke. Jeg skulle ønske det fantes slike klubber også for debatter i kommentarfelt og på blogg. I mine øyne har man tapt en debatt hvis man er så tom for argumenter at man begynner med negative merkelapper på meningsmotstandere.
Derimot er jeg ikke så tøff og tykkhudet som Gry. Noen ganger går andres dårlige oppførsel inn på meg. Jeg lar meg påvirke når folk skriver at de skal komme å stoppe kjeften på denne kjerringa, når de utgir seg for å være meg og støtter organisasjoner jeg ikke ønsker å støtte i mitt navn for å skade mitt gode(?) navn og rykte og når de lager svertekampanjer i lokalavisa her fordi jeg har kommentert noe de har skrevet på blogg.
Det er ikke mange jeg har blokkert fra kommentarfeltet, og det er mest på grunn av spam. Men det finnes noen kommentarer jeg muligens ikke leser så nøye eller gidder å svare på.
Jeg kan fint stå for meningene mine. Selv om jeg er alene om dem.
Å debattere er jo å lytte til andres synspunkter. Jeg har ingen problemer med å sette meg inn i hvordan og hvorfor andre tenker og mener annerledes enn meg. En debatt er jo ikke interessant hvis alle tenker likt, og ved å lytte til andres argumentasjon, andres synspunkter, kan man få et større perspektiv. De beste løsningene får man når man lytter til hverandre og tar hensyn til andre synspunkter enn kun sine egne.
Jeg har aldri hatt som mål å bli likt av alle. Hallo, da hadde jeg antakelig valgt et annet parti enn Rødt. Jeg liker debatt i kommentarfeltet, og vil heller ha kommentarer som på en saklig måte tar til motmæle mot det jeg skriver enn at kommentarfeltet fylles med hjerter og hyllesterklæringer fra blodfans. Jeg liker at folk liker bloggen min, men håper ikke jeg har for mange “blodfans” som ser på meg som en gudeskikkelse. Jeg er bare ei tenkende kjerring.
Jeg har ingen problemer med å innrømme feil, og jeg kan og skifte mening i en sak hvis det tilkommer ny informasjon som jeg ikke var klar over.
Jeg tar alles innspill like alvorlig. Enten det er en med så mange mastere at det tyter ut av øra på vedkommende eller det er en som knapt har fullført folkeskolen. Hvilken status du har i samfunnet har ikke noe å si for om du har de kloke meningene. Autoritetsangst har jeg aldri hatt.
Bloggen min heter Kjerringtanker. Det burde for de fleste da være selvforklarende at bloggen inneholder nettopp det. Tankene til ei kjerring som liker å tenke sine egne tanker.
Dette innlegget ble litt langt, jeg beklager det. Men det er søndag, jeg håper du har tatt deg tid til å lese hele innlegget. Hvis du skulle føle deg snytt fordi innlegget ikke handler om søte dyr, så har jeg i det minste krydret det med søte bilder av Kidd……
Hvis jeg skulle kjøpe en øy er jeg usikker på om Grønland ville være førstevalget. Ikke noe galt og Grønland, langt der i fra, men ca. 81% av øya er dekket av is. Jeg er som kjent ikke så veldig glad i is og snø.
Nå tror jeg kanskje ikke det er klimaet som gjør at Trump har lyst til å kjøpe øya. Det er nok mer den geografiske beliggenheten. Mens Russland har mange militære basert langs Nordøstpassasjen, trenger USA tilgang til Grønland for å styrke sitt nærvær i området. For USA handler Grønland om å beskytte sine egne innbyggere. Jordens krumming gjør at den korteste flyvetiden for de mest avanserte atomrakettene til Russland går over Svalbard og Grønland (hvis de skal angripe USA, Dette gjør Norge og Grønland til viktige lytte- og varslingsposter, som kan gi amerikanerne et forvarsel og bedre muligheter til å kunne aktivere rakettskjoldet sitt mot eventuelle russiske atomraketter.
Den andre årsaken til USAs interesse vokser seg sterkere og sterkere i takt med at isen smelter i Arktis. USA og Kina kjemper om fremtidig dominans når det gjelder produksjonen av mikrobrikker, som kan brukes til alt fra militære missiler til PC-er og biler. På Grønland kan det potensielt ligge enorme mengder med disse sjeldne jordmineralene og metallene som USA trenger i sin konkurranse med Kina. I tillegg kan Grønland bli en gullgruve, bokstavelig talt. Det antas nemlig at det også befinner seg store mengder gull der.
Det er ikke første gangen en amerikansk president forsøker å kjøpe Grønland. I1946 forsøkte USA å kjøpe Grønland. Daværende president Harry Truman var villig til å betale hundre millioner dollar den gang, i gull. Hva Trump er villig til å betale denne gangen vites ikke, men ingenting tyder på at Danmark er interessert i å selge. Så får vi se da, hvordan dette utvikler seg.
Egentlig burde Grønland tilhøre Norge slik det gjorde fra 1261 til 1814. Danmark lot oss ikke få det med oss da unionen med Danmark ble oppløst. Ikke det at jeg tror Barth Eide ville være noe mer villig til å selge øya enn det danskene er.
Hvis jeg skulle kjøpe en øy ville jeg nok valgt en som lå på langt mer sydligere breddegrader. Et sted det var litt mer sol og sommer og ikke store mengder is.
Eller hvorfor må det på død og liv være en øy? Jeg tenker at hvis Trump er villig til en byttehandel har jeg et forslag å komme med. Hva med å bytte Grønland mot Yuma? Yuma er en by i Arizona, og det bebodde stedet i verden med flest soltimer. Det ville kanskje være en dårlig byttehandel sett til areal. Grønland er langt større enn Yuma, til gjengjeld har Yuma dobbelt så mange innbyggere. Jeg spiller det bare inn som et forhandlingskort til Danmark. Så får vi se hvor villig Trump er til å gi fra seg landområder.
Å kjøpe og selge land høres i grunn ganske gammeldags ut. Denne type landhandel har ikke vært vanlig de siste 100 årene. Ikke siden USA kjøpte Jomfruøyene fra nettopp Danmark i 1917.
Selv om jeg foretrekker Trumps måte å tilegne seg nye landområder på fremfor Putin sin. Kjøpe et landområde høres for meg mer sympatisk ut enn bare å komme med soldater å forsøke å ta det, slik Putin gjør i Ukraina. Så tenker jeg at det denne saken aktualiserer mest er vel Grønlands rett til å bli et selvstendig land. Ikke et område andre land kan kjøpe og selge som en vare. Så får vi håpe at det kan bli resultatet av Trump sitt usmakelige forsøk på å tilegne seg mer land, at Grønland kan bli en selvstendig stat.
Tradisjon tro har jeg finlest nyttårstalen Jonas Gahr Støre holdt i går. I fjor var jeg relativt kritisk. I år er jeg mer fornøyd. Men noen små kommentarer har jeg selvsagt. I fortsettelsen av dette innlegget vil utdrag fra talen stå med uthevet tekst, og kommentarene mine med vanlig tekst.
Uansett hva slags bakgrunn du har, uansett hvor du vil i livet – så skal du som vokser opp i Norge i dag, kunne strekke deg mot drømmen og forme livet ditt. sa Støre. Det synes jeg at var en god formulering. Les den gjerne et par ganger til for deg selv. Vi har alle rett til å forme livene våre slik vi ønsker, følge drømmene. Så hva med å avlive janteloven en gang for alle. La oss slutte å diktere hva andre skal drømme om og hvordan andre skal leve, tenke, mene. Akseptere at vi kanskje ikke sitter med fasiten på hvordan andre skal leve sine liv.
Derimot synes jeg kanskje ikke dette avsnittet var like bra: Derfor vil jeg gjerne si i kveld – klart og tydelig – til deg som er ung i Norge i dag: Du trenger ikke redigere utseendet, eller la apper styre og overta hverdagen din. – Du er god nok! Tror dere usikre ungdommer som er opptatt av likes og status på diverse sosiale medier bryr seg nevneverdig om hva en gråhåret gubbe på 64 år måtte mene om utseende deres og behov for redigering? Sorry, Jonas, men det er ikke deg de er opptatt av å få likes av.
Dette avsnittet reagerte jeg på også da jeg hørte talen i går kveld. Og ja, det var så vidt jeg ikke sjekka kalenderen: De fleste kan ikke lykkes med alt, men alle skal kunne lykkes i noe. Og alle har rett til å lykkes på skolen – også dere med nedsatt funksjonsevne. Hallo! vi er i 2025. Hvorfor føler landets statsminister det viktig å påpeke at de med nedsatt funksjonsevne har rett til å lykkes på skolen? Er ikke det en selvfølge som ikke trenger å understrekes? ”Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner. Dette kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses-, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv funksjon, eller ulike funksjonsnedsettelser pga. allergi, hjerte- og lungesykdommer.” er en definisjon på hva som menes med nedsatt funksjonsevne. Er det ikke en selvfølge at unge med nedsatt hørsel, nedsatt syn eller astma skal kunne lykkes i samme grad som alle andre på skolen! Skjerp deg Jonas!!!
Da må læreren få være sjefen i klasserommet. sa statsministeren også i sin nyttårstale. Ja, da må læreren få den muligheten med loven i hånd. Nå blir jo elevene krenket og lærere fjernet fra klasserommet hvis de for eksempel skulle være så frekke og spørre en elev som ikke rekker opp hånda om hen vil svare på spørsmålet læreren nettopp stille fra dagens lekse. Foreldre stiller med advokat på konferansetime for å forsikre seg om at lille Preben eller Trulte får de karakterene hen trenger for å komme inn på det studiet hen ønsker, (eller foreldrene ønsker.) Hvordan kan en lærer være “sjefen” i klasserommet under slike forhold?
Jeg lover å gjøre alt jeg kan for at Norge skal være et trygt land å vokse opp i, selv når verden blir mer utrygg. sa Støre i sin nyttårstale. Det er bra. Men er ikke det i grunn en selvfølge? Er ikke det en del av jobben hans? Å gjøre alt han kan for at Norge skal være et trygt land å vokse opp i, selv når verden føles mer og mer utrygg? Han sier ikke at han skal klare det, for et slikt løfte kan vel ingen komme med. Ingen styrer verden og kan vite hva andre statsledere kan finne på. Han lover bare at han skal gjøre alt han kan for å opprettholde den tryggheten. Det tror jeg i grunn ligger i stillingsbeskrivelsen for å være statsminister.
Nå har jeg vært litt kritisk, så nå kommer litt ros. Vi ser at harde fronter ute i verden lett fyrer opp under voksende motsetninger her hjemme, i våre gater og på sosiale medier. Ulike meninger, det hører demokratiet til. Vi må alle tåle å være uenige, men uten å gjøre hverandre til fiender. Her håper jeg riktig mange tar til seg statsministerens ord. Man behøver ikke føle seg krenket og lage seg et fiendebilde av alle som ikke er enig med en selv i ett og alt. Det er ikke farlig med forskjellige synspunkter og uenighet, Konklusjonen hans er og verdt å merke seg; Det er de stridende partene som har ansvaret for sine handlinger. Det vi her hjemme har ansvaret for, det er våre holdninger – og hvordan vi møter hverandre. Alle skal kunne si hva de mener, og alle skal kunne bære et kors, en davidstjerne, en hijab, en samisk kofte, eller et pridesymbol.
«Et vi er så mye mer enn et jeg» sitat av Frode Grytten som Støre viser til i sin tale.
Så til et løfte jeg har hørt Støre komme med flere ganger i det siste; Folk vil få bedre råd. og ja, han snakker om i 2025, slik jeg forstår det. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke helt tør å stole på det løftet, eller at jeg i det minste undrer meg på hvilke folk han snakker om. Er det de som lever under fattigdomsgrensa som skal få bedre råd? Skal minstesatsene for AAP og Sosialhjelp økes til over fattigdomsgrensa? Eller er det sine venner i Sveits, de som tok med seg formuene sine og stakk fra landet han snakker om? Er det de folka som skal få bedre råd?
Vel, dette var bare noen kjerringtanker etter å ha finlest statsministerens tale. Litt ros og litt ris. Men litt mer fornøyd i år enn i fjor, selv om jeg fremdeles er usikker på om han har lest stillingsbeskrivelsen til jobben han innehar.
Det er Allan som har en Nissekåring inne på bloggen sin. Hvis jeg skulle hatt en slik nissekåring her på bloggen min er det mange jeg har i tankene. Muligens ikke som julenisser, gavmilde og snille, men mer som en betegnelse på noen som har dratt nisselua litt vel langt ned i panna slik at de ikke evner å se selv de mest åpenbare ting. Jonas Gahr Støre er en god kandidat. Tonje Brenna også. Det samme er Trygve Slagsvold Vedum for ikke å snakke om Sylvi Listhaug. Ja Erna Solberg og. Hun har nisselua så langt ned i ansiktet også når hun er hjemme hos seg selv. Helt blind for hva gubben driver med rett foran øynene hennes.
Jonas ja, Jeg blir irritert når jeg hører han på radioen i dag. Vi har en plan, og vi følger den. Planen vår er at folk skal få bedre råd. Ja, Jonas. Vi har hørt det. Dere gikk til valg på det i 2021. Nå er det vanlige folks tur.Var det ikke det dere lovet? Det er tre år siden. Hva har skjedd? Har folk fått bedre råd eller er det enda flere som sliter nå enn det var i 2021? Det skal han ha Jonas. Da jeg hørte han på radioen i dag var ordet vanlige ikke lenger med. Det var folk skal få bedre råd. Hvem disse folka er var han ikke så spesifikk på. Jeg tipper det omtrent er den samme gjengen som vil få det bedre hvis Erna får makten. Folk som han og hans omgangskrets, og ikke de som kjenner dyrtiden best på kroppen. Det gjør meg litt mer trist og forbanna når det kommer fra det partiet som en gang i tiden påberopte seg å være arbeidernes parti.
Nei, dette er ikke et forsøk på å kaste meg inn i lederstriden i Arbeiderpartiet. Å gå fra Støre til Brenna som statsminister er som å gå fra ille til verre hvis dere spør meg. Mye verre. Når jeg hører Brenna snakke om syke folk som står utenfor arbeidslivet som late mennesker som ikke gidder å stå opp om morgenen, blir jeg provosert og trist. Hvordan kan et menneske med så liten forstand, så lite kunnskap om mennesker få plass ved kongens bord? Hun har jo en retorikk som knapt er blitt ført i norsk politikk siden Carl I. Hagen snakket om alenemødre under valgkampen i 1989.
Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.
Det sitatet kvalifiserte til en oppføring i boken Verdens dummeste sitater. Jeg tror raskt noen av Brennas sitater også kan få plass i neste opplag av den boken. Jeg tipper Sylvi Listhaug kommer med fornøyde hurrarop og klapper fornøyd i hendene når hun hører Brenna. Som jeg selv skulle ha sagt det tenker nok hun. Jeg synes ikke det er et kvalitetsstempel på et menneske som ønsker å bli statsminister for Arbeiderpartiet. (Hvorfor føler jeg hele tiden trang til å minne toppledelsen i dette AP på hvilket parti de tilhører?)
Jeg likte Vedum som opposisjonspolitiker. Han var folkelig, og det virket på meg som om han hadde god kontakt med grasrota i partiet og blant folk flest. I regjering derimot virker han om en lettvekter av en politiker som er mest opptatt av å få gjennomslag for symbolpolitikk. Gratis ferjer og flest mulige lensmannskontor er liksom det som kommer å stå igjen i historiebøkene etter han. I tillegg er han dårlig i matte. Det innbyr ikke til tillit at det har blitt en årlig tradisjon at det avdekkes regnefeil i statsbudsjettet.
Nå er det vel siste statsbudsjettet Vedum legger frem på en god stund. Senterpartiet skal være heldige hvis de er over sperregrensa etter valget neste høst. Ikke tror jeg det er så nøye hvem Arbeiderpartiet velger til statsministerkandidat. Statsministerstriden kommer mest sannsynlig å stå mellom Sylvi Listhaug og Erna Solberg. Pest eller kolera.
Jeg mener Sylvi Listhaug som statsminister! Det er så det går kaldt nedover ryggen min bare ved tanken. Dama som snakker om godhetstyranni, og tar Jesus som sannhetsvitne på at det er Frp sin flyktningpolitikk som er den riktige. Skal vi la oss styre av et parti som ikke klarte å finne en eneste representant som kunne ikle justisministerposten over tid. De røyk ut av den ene grunnen verre enn den andre og beviste vel en gang for alle at det knapt finnes et ærlig menneske i det partiet. Får Frp og Sylvi Listhaug så mye makt som det kan se ut tl nå er det så vidt ikke jeg velger å emigrere. (Dog ikke til Sveits. Ikke tror jeg regjeringen vi gjøre seg store tilstrebelser for å lokke meg hjem heller.)
Erna Solberg vil hvis hun kommer tilbake til roret gjøre alt hun kan for å få alle finansakrobatene som har emigrert til Sveits til å komme tilbake. Sindre Finnes kjeder seg sikkert når alle de han liker å leke med ikke er her lenger. For Erna er det helt klart et motto at Rike barn leker best. Og hvis de rike barna skal få fortsette å leke best, ja da må de og ha mest. Det sier seg selv. Er ikke så gøy hvis man ikke har så mye å rutte med som man pleier. Det hemmer kreativiteten og investeringslysten, har jeg hørt. Hva det gjør med de i den andre enden av inntekts-stigen å ikke vite hvordan man skal få hverdagen til å gå rundt når all priser fra strøm via bensin til mat stiger er svaret Jeg og vennene mine har råd så hva er problemet? Det var kanskje ikke helt det hun sa, men hun sa noe lignende da det var snakk om tannhelse.
Hvem som er den største nissen av disse fem er jeg usikker på. Ingen av de kommer til å få min stemme. Den største nissen i Drømmehuset derimot er han du ser på det øverste bildet. Jeg synes an er kjempefin, selv om han muligens også har dratt nisselua litt vel langt ned over øynene.
Hvor mange lurte jeg? Hvor mange trodde et lite øyeblikk at denne kjerringa sitter her pigg og rask struttende av energi en beksvart desembermorgen? Nei det er Monica det, som er så morgenfrisk. Jeg kan jo ikke helt la den bloggen som ligger over meg på bloggtopplist få helt fred selv om det er desember. Ok, jeg droppa å kommentere et ukemeny-innlegg i går, men dere gikk ikke glipp av noe. Det er ikke så lett å komme med dype refleksjoner over temaet gryterett.
Morgenfriske mennesker som Monica derimot det er det lettere å reflektere over. For jeg var og der en gang. Når var det det endret seg? Når var det jeg begynte å grynte til svar når folk ønsket meg God morgen når jeg kom på jobb, og jeg følte at jeg ikke var våken før sånn etter en times tid. Jeg har alltid vært A-menneske.
Endelig en mandag der man føler at batteriene er ladet opp og man faktisk er klar for å starte ❤️
skriver Monica. Nå føler jeg kanskje ikke at batteriene er ladet opp, sånn tidlig på morgenen. Men når jeg har fått i meg tekoppen og det lysner av dag er jeg helt klar for å starte både dagen og uka. Og jeg har faktisk ønsket Gamle Gubben Grå God morgen med klar og hyggelig stemme.
Og ja, jeg gleder meg til denne uka. Slik jeg i grunn gleder meg til alle uker. Det er ingen ting på kalenderen. Ingen avtaler. Det føles godt. God tid til å lage jul i Drømmehuset.
Savner du Gamle Gubben Grå og Kjerringa lager jul del 2? Vil heller lese om juleforberedelser i Drømmehuset? Selvsagt kommer det et slikt innlegg i løpet av dagen. Skal vi si rundt lunsj-tider? Da skal jeg fortelle nok en historie om en jul lenge før Gamle Gubben Grå og Kjerringa ble født. Ikke så lang, og ikke fult så gammel som den jeg fortalte om i Gamle Gubben Grå og Kjerringa lager jul del 1. Så følg med.
I dag er det et interessant blogginnlegg jeg skal få lov å sitte å reflektere over, og ikke en av disse evinnelige ukemenyene. Allan har skrevet om renovasjonasarbeideren med utvidete oppgaver fra gamle dager. Altså rakkeren. Det er et godt og lettlest innlegg som tar for seg rakkeren, også kalt nattmannen sine oppgaver og lave status på en god måte. Er du ikke helt på det rene med temaet rakker, anbefaler jeg at du følger linken over og leser deg opp på Allans gode innlegg. Det er ingen grunn til at jeg skal sitte her og gjenta det han har skrevet. Jeg tenkte heller at mitt innlegg liksom skulle utfylle Allans innlegg, og komme med litt mer utfyllende historier rundt temaet rakker.
En feil i Allan sitt innlegg må jeg derimot påpeke og rette opp. Allan skriver:
alt som ikke fikk ligge i vigslet jord, som selvmordere og ufødte barn, det skulle graves ned av rakkeren.
Jeg tror ikke rakkeren gravde ned fostre i mors liv (altså ufødte barn), derimot udøpte måtte graves ned utenfor kirkegården.
Jeg gjør meg og noen reflekterer over hvor smart det er av Allan å skrive at han tømmer kattedoen, og på den måte gjør noe av rakkerens oppgaver. Da en nederlender flyttet til Helsingør i Danmark, og rakkeren ikke forhastet seg med å fjerne kloakken som samlet seg rundt avtredet hans, fjernet nederlenderen til sist griseriet på egen hånd. Han fikk sin eiendom i orden – og ødela dermed sitt omdømme for godt. Ryktet gikk byen rundt, og han fikk beskjed fra Helsingørs borgermester og råd om å flytte fra byen, ettersom de
«for ingen del ville samtykke ham til medborger efter sådan vandel, hvorved han var fallen i rakkerens embete og hadde gjort seg selv til rakker.»
Så når sånn rundt 1000 blogglesere nå leser at Allan tømmer kattedoen og derved har falt i rakkerens embete og gjort seg selv til rakker, tipper jeg det ikke er lenge før det kommer et brev med kommunevåpen og en anbefaling fra ordføreren om å flytte fra kommunen.
Litt mer fun-fact som jeg og reflekterer litt over. Frem til 1871 ble avfallet fra deler av Oslo tømt på Natmandshaugen,. Det er der Stensparken og Fagerborg kirke ligger i dag leser jeg på Wikipedia. Jeg rynker brynene. Dette er et område jeg kjenner fra min tid i Oslo. Fagerborg kirke er ikke en ny og moderne kirke. 1871 er ikke så lenge siden. Jeg må undersøke litt mer, og finner ut at Fagerborg kirke ble påbegynt i 1901 og sto ferdig i 1903. Er det ikke litt rart at de valgte å bygge kirken på det som bare 30 år tidligere var en av byens avfallsdeponier? Ikke nok med at de velger å bygge kirken på det gamle avfallsdeponiet, fra 1823 til 1871 hadde nattmannen huset sitt der Fagerborg kirke ligger i dag. Rakkeren kunne ikke være formynder, vitne i retten, få borgerskap eller være fadder i kirken. Alle ble de skydd som pesten, og når rakkeren døde, var det ingen lett oppgave å finne likbærere til å hente liket hans. Og så, bare noen få ti-år senere, bygger de kirke der boligen til nattmannen tidligere sto.
Nå er tekoppen tom. Om et par timer skal jeg være på rådhuset, og jeg har ingen planer om å fortelle ordføreren eller andre der at jeg plukker opp hundedritten etter Kidd og Charlie Chihuahua når vi er ute på tur og på den måten gjør nattmannens ærend. Litt rart forresten, nå til dags tror jeg du raskere blir kjeppjagd fra byen hvis du ikke plukker opp hundedritten enn hvis du gjør det.
