Finnes det noe mer irriterende enn sånne godt voksne mennesker, som meg, som med kritisk røst sammenligner noe i dagens samfunn med da jeg var ung? I dag har jeg planer om å være en slik irriterende kjerring.  Det gjør jeg med den selvsikkerhet som slike kjerringer som har levd en stund naturlig opparbeider seg, og vel vitende om at det mest irriterende med slike kjerringer og uttalelsene deres er at de som regel har rett.

Grunnlaget for mine refleksjoner i dag er Katrine Stenhjem og hennes oppskrift på Spicy laksepanne. Det er tredje dagen jeg reflekterer over Katrines ukemeny denne uka. Jeg har allerede skrevet om Pølser og tomatsuppe så nå har turen kommet til Spicy laksepanne.
Det fine med denne laksepanna er ifølge Katrine Stenhjem:

Dette er en kjempegod middag med fisk som slett ikke smaker fisk, ihvertfall veldig lite fiske-smak og det er bra for de som er sensitive for sånt 😀

Fisk som ikke smaker fisk.
Jeg ser for meg en trassig unge i barnehagealder med hengeleppe som kunngjør surt at vedkommende ikke liker fisk. Jeg er trebarnsmor. Jeg har vært gjennom noen slike seanser. Fisk ble servert like fullt. Ungene ble ikke truet til å spise, men fikk heller ikke diktere middagsvalget i vår familie eller spesialmiddag. Spis det du liker av maten vi har til middag, da. Poteter, saus, grønnsaker. Er vi borte spiser vi det vi får og takker når vi går.

Mulig jeg tar feil men jeg har liksom følelsen av at Katrine Stenhjem ikke har trassige småbarn i tankene med sin setning, men voksne mennesker som er litt sensitive for fiske-smak. 
Du er ikke sensitiv for fiske-smak vet du, du er bare kresen! ville jeg ha sagt hvis et voksent menneske hadde kommet med en sånn kommentar ved et middagsbord.
Eller muligens jeg ikke hadde sagt det høyt, bare tenkt det stille i hodet mitt. Kommer litt an på i hvilke sammenheng. Om jeg var gjest eller vert, og hvor godt jeg kjente vedkommende.

Jeg vet at det er mennesker som er allergiske mot fisk. Men da er det fisk, eller enkelte fiskeslag man er allergisk mot. Altså fisk som næringsmiddel. Ikke fiskesmaken. Da bør man jo holde seg unna fisk selv om den er krydra til det ugjenkjennelige.

Jeg håper ikke en godt krydra laksepanne er tiltenkt fiskeallergikere som ikke skal merke at de spiser fisk, og som så spiser maten glad og fornøyd og får kløe, mageproblemer eller i verste fall pustevansker og anafylaktisk sjokk som følge av middagsspisingen. Det ville jo være direkte grusomt, og jeg tror ikke Katrine er grusom.

Så da er vi tilbake til voksne mennesker som rynker på nesa over helt vanlig mat og sier jeg er sensitiv for fiskesmak, og forventer at det er grunn god nok til at det skal trylles frem en annen rett som faller mer i smak. For meg er det å være kresen.

Jeg er selv relativt kresen. Det er en god del smaker jeg ikke liker. Jeg liker ikke kirsebærsaft. Det smaker glatt. jeg liker ikke grøt. Jeg liker ikke puddinger og geleer. Jeg liker helt klart ikke sviskekompott! Jeg er relativt kresen på hvilke potetslag jeg synes er gode og hvilke som gjør seg best som grise-potet. (altså mat til grisene). Slik kunne jeg fortsatt. Lista kunne bli lang, og enda lengre var den i oppveksten. Men med unntak av sviskekompott ville jeg spist alt hvis jeg fikk det servert uten å komme med fraser om sensitivitet, ja uten å nevne med et ord at maten ikke falt i smak.

Når man skal på kurs og kongresser får man spørsmål om allergier når man melder seg på. Mulig det har blitt endret til mat preferanser eller kostholds-fanatismer, for det er ikke lenger bare det som kan ta livet av gjestene et stakkars hotellkjøkken må ta hensyn til. Det er alle de greiene folk er litt sensitive for  enten den sensitiviteten har sin bakgrunn i smak, religion, ideologi, idioti eller hva som får mennesker til å mene at de ikke kan spise det ene eller det andre.  Folk fører opp og krysser av og forventer at det skal tas hensyn til hvert enkelt individs høyst private fikse ideer.

Vegetarianere er ikke allergiske mot kjøtt. Veganere er ikke allergiske mot egg. Norvegianere er ikke allergiske mot mat med opphav rett over svenskegrensa, Lav-karbo-folka er ikke allergiske mot karbohydrater, jøder og muslimer er ikke allergiske mot svinekjøtt, slik kunne jeg ha fortsatt. Like fordømt forventes det at det skal tas hensyn til slike ting i alt fra bryllupsmiddager via familieselskap til barneselskap.

Det er slik nå at snart har hvert eneste menneske sin egen diett, gjerne konstruert oppe i sitt eget hode på bakgrunn av fikse ideer. Dietter eller matpreferanser de forventer at omverdenen skal ta hensyn til.
Faren ved det er jo at de som skal lage maten til slutt gir opp. Fordi det er så mange preferanser som ikke bunner i noe annet enn at folk er kresne, selvopptatte og har primadonnanykker.

Og nei. Det gjør kanskje ikke noe om Norvegianeren får i seg en bit camembert fra Frankrike, lavkarboguruen får i seg en potetbit, muslimen får i seg saus med litt ribbefett, eller veganeren får ei kjøttbolle som er laget av kjøtt.
Men hva med  når nøtteallergikeren får i seg en nøttepanert svine-filet?

Nøtteallergikeren kan få pustevansker og gå i sjokk, i verste fall dø av en bit av den panerte svine-fileten. De med cøliaki eller laktoseintoleranse må kanskje tilbringe resten av samlingen, festen, bryllupet på do hvis de får i seg henholdsvis hvetemel eller melkeprodukter.
Det er forskjell på det å være allergisk og det å være kresen eller ha en fiks ide.

Jeg var på en samling en gang. Ja det var i Rødt. Da vi satte oss ved langbordene, vi var vel et sted mellom 20 og 40 stykker kom servitørene med fargete postitlapper som de festet på oss. Grønn for veganer, rosa for cøliaki, brunt for nøtteallergi…. Noen så ut som det reneste fargekart. Jeg satt der uten en eneste lapp. (Jeg hadde “glemt” at jeg hadde diabetes. Det er liksom min greie. Noe jeg klarer å ivareta selv.)  Vi uten lapper var i et klart mindretall.
Servitørene kom strenende med den ene tallerkenen etter den andre, og forsøkte etter beste evne og innfri alles ønsker og behov. Men så fikk veganeren lyst  på kylling. Hun hadde bare sagt at hun var veganer fordi hun ikke orket å spise oksekjøtt. Nøttealergikeren fikk lyst på den sjokolade-desserten med nøttebunn naboen fikk, nøttealergien gjaldt egentlig bare for at hun ikke likte hakkede valnøtter i salaten osv. Servitørene ble strammere og strammere i ansiktet mens de løp frem og tilbake og byttet retter slik at alle skulle bli fornøyd.

Et hyggelig måltid slik det antakelig var tiltenkt ble for meg som liker å kose meg med maten og samtale med de rundt meg til en stresset seanse hvor all prat rundt bordet handlet om mat.- Og ikke om maten vi spiste, men om maten folk av en eller annen grunn ikke spiste, eller var litt sensitive for smaken av.
En av deltagerne dukket ikke opp på dag to. Hun lå på rommet med magesmerter og ønsket å ha toalettet i umiddelbar nærhet. Hun trodde hun muligens kunne ha fått en saus eller suppe jevnet med hvetemel til tross for rosa lapp. Det var jo relativt kaotisk under serveringen fordi så mange ville bytte maten de ikke tålte fordi de tålte den likevel.

Så skal vi bli enige om at det at vi er kresne, eller litt sensitive for enkelte smaker det holder vi for oss selv. Dytter kanskje sviska litt i ytterkant av tallerkenen under måltidet, men lar kjøkken og servitører ha fokus på de som ikke tåler maten – ikke de som ikke liker den.
Når jeg var ung lærte vi at all mat var god. 

Årets første snø her hos oss kom i natt, og selv om det er langt fra så mye som på bildet over kan dere sikkert tenke dere humøret på kjerringa. Jeg liker som kjent ikke snø og vinter. Det er vel bare is og holkeføre jeg liker enda mindre enn snø. Det kommer garantert til å bli en del klaging og syting de neste 4 -5 månedene, selv om jeg i år har som mål å finne det positive og vakre i vinteren.

Nok om det. Dette skulle jo ikke handle om snø og vinter. Det skulle handle om suppe. Nærmere bestemt tomatsuppe. Tomatsuppe har jeg “bare” nevnt 25 ganger på blogg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Toro tomatsuppe var en helt vanlig middag fa jeg vokste opp. Tomatsuppe med makaroni og kokt egg. Ja, og så hadde vi gjerne fiskeboller i hvit saus etterpå, Med kokte grønnsaker og poteter, Muligens litt dessert etter det. Tre-retters middag var ikke fremmed selv på en hverdag i mitt barndomshjem.

Toro tomatsuppe ble lansert i 1961. så det er vel ikke bare jeg som har minner om den fra barndommen. I en artikkel på NRK fra 2008 kan jeg lese at Toro hvert år produserer 7 millioner poser tomatsuppe, så retten var fremdeles populær på de tid. Om den er like populær nå, aner jeg ikke.

Nå var ikke Toro de første som lanserte tomatsuppe som en kjapp og god middag her i Norge. Nidar, dere vet sjokoladefabrikken, reklamerte for sin tomatsuppe allerede tidlig på 50-tallet. Dessverre har jeg ikke klart å finne ut nøyaktig når de lanserte suppa si.

Vi har av og til tomatsuppe til middag her i Drømmehuset. Gjerne den meksikanske typen til Toro, og så har vi stekte biffstrimler oppi suppa i stedet for egg, strør reven ost over og serverer med hvitløksbaguetter.
Nå vet jeg plutselig hva jeg skal ha til middag i dag. Har en pesto-ostebit i kjøleskapet jeg gjerne skulle ha brukt opp. Det bør gjøre seg i tomatsuppe.

Og ja, jeg vet at det er relativt lett å lage tomatsuppe fra bunnen av. Jeg har og gjort det flere ganger. Men jeg er ikke av den typen som føler på pose-suppe-skam når jeg lager middag av en suppe-pose.

Ny uke nye muligheter har jeg hørt noen si. Positive optimister som hopper ut av senga og skriker Endelig mandag!! Jeg har ikke noe i mot en ny uke, alternativet er jo ikke noe å trakte etter, men optimismen lar vente på seg. Jeg er rett og slett sliten.
Jada. Jeg vet. Det er ikke noe nytt. Jeg har visstnok vært litt sliten i 33 år… Ikke vet jeg helt hvorfor jeg er sliten heller. Helga har vært ganske så avslappende.

Jeg tenkte at å få sitte litt i bobla mi med tekopp og tastatur ville få meg til å kvikne litt til. La meg inspirere av det siste innlegget til bloggeren over meg på lista slik at fingrene danser over tastaturet.
Det var ideen helt til jeg så hva jeg skal reflektere over i dag. Pølse med potetstappe!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rekk opp hånda den som synes pølse med potetstappe er veldig spennende eller inspirerende. Dessuten har jeg nevnt pølse i 58 tidligere blogginnlegg og potetstappe i 19. Jeg sliter litt med å finne en ny vinkling.

Pølse er en av de eldste matrettene i verden. Leser jeg i Store norske leksikon. Den kan spores tilbake til Mesopotamia for 5000 år siden og nevnes i Odyseen av Homer. Tradisjonsmat med andre ord.

I år 320 evt. forbød keiser Konstantin og Den katolske kirken pølser i Romerriket fordi den ble assosiert med hedenske skikker og ritualer. Konstantin var keiseren som konverterte Romerriket til kristendommen og skapte et kristent rike med Konstantinopel som ny hovedstad. Han ble litt vel opptatt av kristendommen nyfrelst som han var. Muligens det var derfor det tok litt av og ble innført pølse-forbud.
Tross forbudet fortsatte romerne å lage og spise pølser, og forbudet ble opphevet 150 år senere.

Regensburg, historical “Wurstkuchl” 2006-05-01 Author=Manuel Strehl

I middelalderen spredte pølsetradisjonene seg over hele Europa.
I 1135 åpnet det lille serveringsstedet Wurstkuchl i den tyske byen Regensburg. Stedet eksisterer fremdeles, og det regnes som verdens eldste pølsebod.

I Norge ble pølser vanlig på 1600-tallet, men selve ordet pølse kom ikke før mot slutten av 1800-tallet. Hva de kalte oppmalt kjøtt stappet i dyretarmer før den tid, vet jeg ikke.

Folk som er opptatt av å spise sunt og bærekraftig og ennå ikke har blitt smittet med biff-skam bør spise pølser. Det er vanlig å bruke ingredienser som blod, innmat og mindre ettertraktede kjøttbiter i pølser. Dette gir en mer bærekraftig måte å utnytte alle deler av dyret på. Ja selvsagt at du velger pølser med litt kvalitet da.

Frem til 2005 var kravene til råvarer spesielt strenge for pølser med tradisjonelle navn i Norge. Dette skulle sikre at forbrukerne fikk en vare som har en høy, ensartet og sammenliknbar råvarekvalitet. De pølsetypene som var underlagt disse spesielle kravene til «definerte kjøttvarer» var kjøttpølse, medisterpølse, julepølse, servelatpølse, salami, fårepølse, stabburspølse og wienerpølse. Kravene gikk i første rekke ut på hva slags kjøtt og hvilke mengder som skulle benyttes i fremstillingen.
For eksempel for å benytte betegnelsen «wiener» måtte pølsene være fremstilt av en farse av storfekjøtt eller svinekjøtt og fett av storfe eller svin. Fremmedprotein var ikke tillatt. Fettprosenten måtte ikke overstige 20. Farsen skulle stoppes i fåretarmer. Wienerpølser skulle være røkt.
Kravene ble som sagt fjernet i 2005 da de blant annet hemmet produktutvikling og fordi de hindret fri konkurranse med utenlandske produkter. Jeg regner med at vi kan “takke” Lars Sponheim for den regelendringen. Det var han som var Landbruks- og matminister i Bondevik 2 regjeringen som regjerte på den tiden. Nå kan man stappe nærmest hva som helst i pølsetarmene.

Norske fåretarmer kan forresten ikke brukes i fremstilling av wienerpølse, fordi størrelsen variere for mye. Dessuten har de ikke den nødvendige mekaniske styrken. Disse egenskapene varierer fra rase til rase og også med fôringen. Fåretarmer som brukes i Norge, kommer i dag gjerne fra Syria.
Til kjøttpølse og middagspølse med naturtarm brukes svinetarm (28–35 mm diameter). Hvor den kommer fra, vet jeg ikke. Det varierer sikkert fra pølseprodusent til pølseprodusent. Vil du stappe pølsene dine selv kan du kjøpe svinetarm i 5 meters lengde på Meny. Den er fra Danmark.

Nok pølseprat for i dag.
Potetstappa får jeg ta for meg neste gang jeg sitter og reflekterer over temaet. Det står 2 huder med beina i kors her, så jeg må nok ut på tur.

.

Søndag morgen. Klokka har så vidt passert 7.  Det er fremdeles mørkt utenfor vinduene i Drømmehuset. Og her sitter jeg og skal nok en gang kommentere en ukemeny. Denne gangen er temaet biff. Blomkålsuppe har jeg jo skrevet om i tide og utide. Søker du får du opp hele 15 innlegg om blomkålsuppe på denne bloggen.

Mulig jeg har skrevet ett og annet innlegg om biff fra før og….
Jeg tar en liten opptelling. Jeg har nevnt biff i 52 blogginnlegg! (Vi er utrolig glade i biff her i huset.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Er det noe jeg burde skamme meg over? At jeg fremdeles er så gammeldags og sær at jeg setter pris på en god biff? Biff-skam? Verden kommer jo til å gå under når jeg fortsetter å spis storfekjøtt. Har du fått med deg hvor mye de dyra ( i følge enkelte forskere) fiser?

Nå har jeg vokst opp på en gård som drev med kjøttproduksjon. Storfe-kjøtt-produksjon. Ikke i stor skala. Vi hadde 8 dyr gjennom vinteren, kjøpte 4 nye kalver om våren og leverte 4 voksne dyr til slakt om høsten. Jeg har tilbragt mye tid med å fore dyrene og pynte vekk møkka. To ganger i døgnet gjennom høst og vinter måtte noen i fjøset og stelle med dyra. Gjennom oppveksten var det noe som var en del av oppgavene hjemme flere ganger i uka.
Jeg kan ikke huske at jeg har hørt en okse fise.

Jeg sier ikke at de ikke gjør det. Jeg var vant med å være nær dyr og mennesker og alltid hatt et naturlig forhold til kroppens funksjoner. Så jeg ville kanskje ikke tenke så mye over det hvis en av oksene slapp en liten fis.
Samtidig. Jeg var et barn. Promping og fising var jo ofte grunnlag for latter og sånn Hvem har fisi! og Den som først er fisen var, den er fisens rette far. Med etterfølgende svar Den som sier slike ord, den er fisens rette mor! 
Jeg tror jeg ville husket det hvis utstrakt okse-fising var noe av hverdagen i fjøset.

Men dette skulle ikke handle om fis og promp. Det skulle handle om biff og storfe-kjøtt. Jeg kan berolige alle som fikk søndagskaffen i halsen når de leste at jeg fremdeles spiser oksekjøtt at jeg spiser langt mindre oksekjøtt enn jeg gjorde under oppveksten. Oksesteik, for eksempel tror jeg ikke jeg har spist siden Gamle Gubben Grå og jeg stekte en på bålpanna oppe på hytta. Det var i januar 2020. Altså lenge før pandemien og en evighet siden.

Ikke tror jeg verden går under om jeg spiser biff eller oksestek. Ikke om du gjør det heller. Kanskje enkelte faktisk kunne ha godt av å spise mer biff, mer storfekjøtt. Alle dyr som jo blir til kjøtt inneholder vitamin B6, niacin, tiamin, kalium, sink og selen, i varierende mengder. Men spesielt proteiner, jern og vitamin B12 er de viktigste du finner i rødt kjøtt. En av de ernæringsmessige fordelene med å inkludere  biffkjøtt i kostholdet er at det vil bidra til å sikre et tilstrekkelig inntak av jern, som mange kvinner får i seg for lite av. B12 mangel er det jo og mange som lider av, og som går og får påfyll av med et sprøytestikk hver tredje måned eller der omkring.
Jeg vil heller spise biff i ny og ne enn å gomle jerntabletter og sette sprøyter på meg selv. Kall meg gjerne litt sær.

Men så var det denne storfe-fisinga som ødelegger ozon-laget, skaper drivhuseffekt og vips har vi tatt rotta på snø og vinter og snart er vi grilla alle sammen. Kanskje piller og sprøyter er bedre likevel…?

I 2019 hadde Dagens Medisin en artikkel som slår fast at Farmasøytisk industri forurenser mer enn bilindustri. (Jeg satt inn lenke så fise-fryktende pille-spisere kan se at jeg ikke farer med løgn.)
I artikkelen står det at forskere ved kanadiske McMaster University har funnet ut at legemiddelindustrien har 55 prosent større karbonutslipp enn bilindustrien.

Forskningen har tatt utgangspunkt i de innmeldte utslippstallene fra legemiddelselskapene fra 2015. Den farmasøytiske sektorens utslipp ble vurdert for hver én million dollar i omsetning som industrien hadde i 2015. Gjennom denne vurderingsmodellen fant forskerne ut at legemiddelindustrien slapp ut 48,55 tonn CO2 per én million dollar i omsetning. Dette er 55 prosent høyere enn bilindustrien, som hadde et utslipp på 31,4 tonn CO2 per én million dollar i omsetning. Det er beregnet at legemiddelindustrien i 2015 hadde et totalt utslipp på 52 megatonn med CO2. Dette er betydelig mer enn bilindustriens totalutslipp på 46,4 megatonn tilsvarende år.

Til tross for at legemiddelindustrien beregnes å være 28 prosent mindre enn bilindustrien, viser statistikken at de har 13 prosent høyere CO2-utslipp enn bilindustrien.

Jeg vet at artikkelen er fem år gammel, og at tallmaterialet er 9 år gammelt. Men vet dere hva? Jeg tror ikke legemiddelindustrien har blitt så utrolig mer miljøbevisste på de 9 årene. Er det en del av næringslivet som virkelig er kyniske og kalkulerende så er det legemiddelindustrien.  Og ja, jerntabletter og sprøyter med B12 og andre kosttilskudd mange stapper i seg går under betegnelsen legemiddel, selv om det vel markedsføres mer som kosttilskudd.
Globalt brukte vi over 1889 milliarder kroner på kosttilskudd i 2023, ifølge Grand View Research, hvorav USA sto for minst en fjerdedel. Jeg tror ikke tallet blir noe mindre i år. Dette tallet er fra en artikkel i Dagens Næringsliv 3. oktober i år.

En annen artikkel som engstelige sjeler kanskje bør få med seg er artikkelen Plutselig døde alle gribbene i Pakistan. Eller kanskje ikke. Da vil vel de stakkars døde storfeene få skylda for gribbenes død, og ikke diklofenak.
Saken er kort fortalt at i Pakistan døde plutselig alle gribbene. Bestanden av gribb sank med 90 prosent, og de fant ut at det skyldtes diklofenak. Kyr ble behandlet med diklofenak. Hvis kyrne ble liggende når de døde, kom gribbene og spiste dem, og diklofenaken ga dem akutt nyresvikt.

Hvorfor de pakistanske bønder ga diklofenak til kyrne vet jeg ikke. I følge Felleskatalogen er Diklofenak et smertestillende og betennelsesdempende legemiddel. Legemiddelet brukes ofte mot smerter i ledd og muskler. I Norge blir diklofenak solgt under handelsnavnene Voltarol og Voltaren.
Et legemiddel jeg selv har brukt en god del av, men aldri gitt til oksene på båsen.

Artikkelen om de døde gribbene som jeg lenket til over er fra Norsk Farmaceutisk Tidsskrift. Et tidsskrift som utgis av Norges Farmaceutiske Forening. Artikkelen referer fra Norsk Farmasøytisk Selskaps miljøkurs for farmasøyter i Oslo i september 2022.  Den er utrolig interessant, og slår blant annet fast at det er mange legemidler som påvirker naturen uten at man vet mye om hvilke legemidler som har virkning, hva slags virkning de har eller styrken på virkningen. Det finnes cirka 4000 substanser, og vi mangler data på miljørisikoen på 88 prosent av dem.

Dette innlegget skulle handle om biff. Mulig jeg havnet litt utenfor boksen. Men det hysteriet mange føler rundt rødt kjøtt samtidig som de lovpriser alt fra gelebjørner til jerntabletter og ukritisk setter sprøyter for alt fra å bli slank til å få mer energi har provosert meg lenge.

Hei! 
Her kommer en liten oppdatering på hvordan eggefasten har gått…..
Hvor mange narra jeg? Hvor mange trodde for alvor at denne kjerringa har begitt seg ut på noe som har noe som helst med faste å gjøre? Nei, det er selvsagt Katrine Stenhjem sitt siste innlegg som inspirerer meg til dette innlegget.

Jeg er ikke den som er oppdatert på de nyeste  fikse ideene innen kosthold. Så jeg er selvsagt ikke oppdatert på eggefaste. Har ikke hørt om konseptet før, selv om jeg ut fra navnet forstår det. Du skal faste, men spise egg. Selvmotsigende i seg selv, da faste vel strengt tatt er å ikke spise.  Jeg føler at jeg trenger en liten innføring i eggfaste, og fant ut dette:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En eggfaste er en faste som skjer over et par dager, hvor man spiser hovedsakelig egg, smør og ost.
Det er en form for keto-diett – en høy fett, moderat protein, lav karbodiett som får kroppen din inn i ketose. (Ketose har jeg hørt om. Det er det disse lavkarbofolka er opptatt av.) Når kroppen er i ketose omdanner den fettsyrer fra maten eller fettlageret ditt til ketoner som cellene dine kan bruke som energi.
En eggfaste er en veldig effektiv måte å komme seg gjennom vekttaps-«kneiker» på. Når man kvitter seg med mye vekt kan det komme punkter på denne stien hvor vekttapet stopper litt opp. Eggfaste er også en veldig effektiv måte å komme seg inn i ketose på, hvis man ønsker å begynne på en KETO-diett.
Dette er en plan med en del regler:
Hele egg (både hvitten og plommen) er hovedkilden til fett og protein
Du må spise 1 ss(15g/ml) godt fett per egg du spiser (smør, olivenolje, MCT-olje eller dyrefett)
Du må spise minst ett egg innen 30 minutter fra du har stått opp 
Du må spise et eggbasert måltid hver tredje til femte time
Du må spise et måltid selv om du ikke er sulten
Du kan spise rundt 28 g full-fet ost til hvert egg du spiser
Du må spise minst seks hele egg hver dag
Eggene burde være lokale, frittgående og økologiske 
Siste måltid bør være 3 timer før du skal legge deg
Dette er standard-reglene, men folk pleier å justere og finne sin egen vri på det.
Etter eggfasten din er ferdig er det anbefalt å ha en to dagers «utfasing» hvor du i to dager fortsetter å spise eggbasert frokost og lunsj, men avslutter dagen med en KETO-vennlig middag(maks 10g karbohydrater).
Dette er altså en veldig streng keto-diett som får hjelper kroppen å komme dypere i ketose, og brenne mer av sitt eget kroppsfett.

Min første tanke er at dette kan ikke være sunt i lengden.
Sikkert helt ufarlig å leve på egg og fett et par, tre dager, men hvis man tar denne egg-fasten med jevnlig tror jeg ikke det er sunt i lengden.
Jepp, jeg er en skeptiker til slike ekstrem-dietter.

Du kan ikke leve på olivenolje og avocado 

Dette slo ernæringsfysiolog Mari Eskerud fast allerede i 2018 da ketose var det mest trendy du kunne drive med.

Vi vet det vel innerst inne alle sammen. Veien til en sunn kropp og et sunt kosthold ligger i å spise variert og sunn mat. Ikke.
Eskerud har spesialisert seg innen helse og kosthold som omtales i medier, og feilinformasjonen som kan følge. Hun har tidligere vært tilknyttet Lovisenberg Diakonale sykehus. I dag bruker jeg henne som min ekspert. Jeg føler det å forholde meg til en ernæringsfysiolog er smart når det gjelder ernæring. Jeg stoler mer på mennesker som har studert faget enn for eksempel bloggere med sterke meninger funnet i sitt eget hode.

Fra et sykdomsperspektiv bekrefter Eskerud at keto-dietten har en positiv virkning på epilepsi, men det er ikke å anbefale når det gjelder vanlig slanking. Så har du epilepsi kan det være en ide å leve på keto-dietter, har du ikke det kan det være smart å styre unna.

Eskerud peker og på et annet forhold med slike ekstrem-dietter og ekstrem-kurer. De gjør jo at man får et ekstremt forhold til mat.

Katrine Stenhjem var ferdig med sine fem dager med eggefaste på fredag. Hun har gått ned 1,7 kg, eller 1.700 gram. Da ventet to dager utfasing i helgen hvor hun spiser vanlig lavkarbo-middag men egg til de andre måltidene. Hun er spent på hvordan vekten holder seg fremover.
Jeg tenker at hvordan vekten holder seg fremover ikke har så mye med hvor mange egg hun har stappet i munnen i forrige uke, men hva hun spiser og hvor mye hun beveger seg i ukene som kommer.

Jeg er som sagt ingen ekspert på verken kosthold eller slanking. Langt der ifra.
Jeg har helt klart forbedringspotensialer, men tror at det å spise sunt og variert er bra. Det å kose seg med maten i stedet for å telle kalorier, karbohydrater eller hva man nå teller er sunt.
Ekstremisme er sjelden bra, enten det er snakk om mat, kosthold eller politikk.

Dagens utfordring her jeg sitter med tekopp og tastatur er å få ned noen refleksjoner over temaet karbonader.  For ei godt voksen kjerring som meg burde det være en lett oppgave.  Men så spør jeg meg, hvor interessant er det egentlig å lese om steking og servering av karbonader? Enten man går for ferdige karbonader eller lager de selv av karbonadedeig så er det vel sånn mat alle kan. Karbonader har vi spist “bestandig”. Det var signaturretten til min morfar og han var født i 1894. Ikke akkurat ny og trendy rett med andre ord.

Om min morfar lagde karbonadene fra karbonadedeig eller kjøpte de ferdige på Ringelia Samvirkelag, eventuelt på Dokka eller Gjøvik hvis han hadde vært på langtur, vet jeg ikke. Men han pleide å ha karbonadene klare når Mamma og vi kom for å være der noen dager.
Karbonade var tidligere søndags- og festmat, ikke hverdagsmat, på grunn av at tilgangen på kjøttråvaren var begrenset og prisen høy. Så Morfar så nok på det som fest når vi kom.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så var jo karbonader på 70-tallet noe helt annet enn mye av det som selges som karbonader i dag. Karbonader er opprinnelig laget av renskåret okse- eller kalvekjøtt som er grovmalt til karbonadedeig, formet til kaker og stekt i smør i panne.
Karbonadedeig i salg skulle etter tidligere, norske regler ikke inneholde mer enn 6% fett med rent storfekjøtt som råvare.
Priskonkurranse i dagligvarehandelen i kombinasjon med at forskriften om såkalte definerte kjøttvarer er satt ut av kraft, har ført til at en rekke produkter, også med høyt innhold av MUK, maskinbehandlet slakteriavfall, markedsføres som karbonade.

Jeg tror alle disse “MUK-karbonadene” har gjort at karbonader har falt fra plassen som søndagsmiddag til en plass som kjedelig hverdagsmiddag. Det er i grunn synd, for ordentlige karbonader laget av storfekjøtt, eller aller helst elgkarbonader er jo utrolig godt.  Elgkarbonader med råstekte poteter, litt sopp, kokte grønnsaker og tyttebærrømme. Det er helt klart festmat. Litt stekt løk og saus hører vel og med på den tallerkenen.

Gamle Gubben Grå er som navnet sier gammel. Om kanskje ikke eldgammel i år så i det minste i sjel. Når vi er på kafe og skal kose oss med mer enn kaffe-latte går han gjerne for karbonadesmørbrød.
Noen ganger når jeg sitter der med mine nachos eller en tapas-tallerken og han med karbonademørbrødet sitt lurer jeg litt på om hans verden har utviklet seg siden han var med tante Astrid på Halvorsens konditori på slutten av 60-tallet.

Jeg skal være snill. Karbonader og karbonadesmørbrød kan være utrolig godt når det er laget av gode råvarer. Det er bare så synd at du veldig ofte må ta til takke med en karbonade med mer MUK enn kjøtt, hurtigvarmet i mikroen og med litt dvask løk på toppen sammen med en dusk persille, to sylteagurkskiver og en tomatbåt.

På Lygnasæter for eksempel. Der bildet øverst er tatt. Der spiste Gamle Gubben Grå og jeg fantastisk gode elg-karbonade-smørbrød forrige sommer. De var himmelsk gode! Nesten så jeg fikk lyst til å ta en tur til Lygnasæter bare for å spise karbonadesmørbrød.

Ble i grunn sulten bare av å se på bildet. Tror jeg må lage meg litt frokost. Dere hører mer fra meg etter hvert, og da om noe helt annet enn karbonadesmørbrød.

Lørdag og snart langt på dag. I dag var jeg skikkelig sliten. Tok tid før jeg kom meg opp av senga, Klokka var over 8. Uka som har gått har vært litt vel hektisk, og det ble vel i grunn gårsdagen og. Enda jeg hadde tenkt å ha en rolig dag. Det er ikke alltid ting blir som en forventer. Men dagen var bra den, selv om det ikke var så mye rom for etterlengtet hvile.

Så i dag starter jeg på nytt med en helt blank dag foran meg. Ikke en eneste ting på programmet. Da burde jeg klare å få tid til litt rekreasjon. Tid til å lade litt. Slik jeg gjør nå her jeg sitter med tekopp og tastatur og skal skrive om – Kyllingsuppe….

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vet dere at kyllingsuppe ofte blir omtalt som jødisk penicillin? Kyllingsuppe er, eller i det minste var, det mange jødiske mødre tydde til for å behandle alt fra forkjølelse til kjærlighetssorg.

Det er faktisk ikke så dumt som man kanskje først tror.  En studie fra 2000 publisert i journalen til «The American College of Chest Physicians», påviste at spesielt fersk, hjemmelaget kyllingsuppe hadde anti-inflammatoriske egenskaper.  I tillegg får man væske fra suppen som hjelper når man er syk. Og ikke minst det at noen tar seg bryet med å lage suppe og vise omsorg, hjelper også mennesker til å føle seg bedre.

Ordet restaurant betyr opprinnelig gjenopprette, akkurat som i restaurere. Restaurant ble først brukt i Frankrike i det 16. århundre for å referere til en svært konsentrert, billig suppe, som solgtes av gateselgere og ble annonsert som en motgift til fysisk utmattelse.
I 1765 åpnet en mann en butikk som spesialiserte seg på slike supper, dette førte til bruk av det moderne ordet restaurant, som en beskrivelse på disse butikkene. Altså på mange vis et salgs suppekjøkken.

Det finnes bevis på at man har spist suppens så langt tilbake som rundt år 20 000 f.Kr.  Det var på den tiden man fant ut hvordan man skulle lage vanntette beholdere. De første “kjelene” var laget av leire eller dyreskinn. Man kunne og lage vanntette kurver av bark eller siv. Så slapp man varme steiner opp i “kjelen” for å varme opp suppa.

“Jødisk penicillin” er det politisk korrekt å skrive om det for tiden forresten? Dere vet Israels etniske rensing i det ene arabiske området etter det andre.
Jeg skiller mellom jødedommen og Israelske ledere, og mener helt klart at det å skrive om jødisk kyllingsuppe må være innafor, selv for ei på ytterste venstre fløy.
Jeg er litt mer usikker på om jeg fremdeles oppfører meg politisk korrekt for alle når jeg avslutter innlegget mitt med en link til

Golda Meirs berømte kyllingsuppe.

Hun var kjent for å servere denne suppen både til familie og politikere fra andre land som gjestet Israel.

Det er mørkt ute, Selv om det er mildt ute nå lurer en lang grusom vinter rett rundt hjørne. Dagen ble fra gammelt av kalt «fyribod» eller «bustemann» fordi nå kan man når som helst vente snø. Armen verker. Sikkert noen andre kroppsdeler også hvis jeg tar meg tid til å kjenne etter. Allan troner på bloggtoppen og jeg skal sitte her og reflektere over utbenet rådyrstek med sellerirotpurè, sopp & løkblanding, poteter, rørt tyttebær og viltsaus.

Utbenet rådyrstek med sellerirotpurè,sopp & løkblanding, poteter, rørt tyttebær og viltsaus!!!! Hvem søren serverer noe slikt på en helt vanlig mandag? Bare å koke kraften til beina tar 10 timer.
På mandager slenger man en Grandiosa i ovnen mellom man har hentet barn i barnehage og SFO og før man kjører på fotballtrening. Eller man serverer fiskepinner eller lever i fløtesaus. Traus og kjedelig hverdagsmiddag.
Ferdig snakka!

Skal vi dra på Høstutstillingen i Hønefoss? sa jeg til Gamle Gubben Grå søndag morges da vi var ferdig med frokosten og han hadde lest alle papiravisene fra i lørdag. Gamle Gubben Grå var ikke negativ, litt mer nølende. Så kan vi gå på Kafe Clint å drikke kaffe-latte, lokket jeg. Er det ikke slik at veien til mannens hjerte og medgjørlighet går gjennom munnen? Jeg mener jeg har lest det et sted.

Denne kjerringa pleier å få det som hun vil I det minste når jeg ønsker å få gjort noe annet enn husarbeid eller vedlikehold av hus og hjem. Da er jeg ikke like bortskjemt. Snart satt vi i bilen.
Vi dropper kaffen, sa Gamle Gubben Grå i det vi svingte ut på E16, og så drar vi heller til Oslo etter at vi har vært på den utstillingen.
Oslo?
Så husket jeg. Gamle Gubben Grå var på Ullevål sykehus til en undersøkelse her om dagen. Da han kom hjem opplyste han om at det var loppemarked på Ullevål skole, hans gamle barneskole, denne helga. Dit hadde han lyst til å dra. Sikkert egentlig på lørdag, men da hadde jeg plutselig en annen avtale. Nå øynet han et håp. Vi satt jo alt i bilen, og han satt bak rattet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg sukket stille. Hvis vi skal til Oslo, drar vi rett dit sa jeg. Da utsetter vi høstutstillingen i Hønefoss til en annen dag. Den er åpen en uke til. Gamle Gubben Grå smilte fornøyd, og ga gass innover mot hovedstaden. Det er ikke bare jeg som ofte får det som jeg vil

Slik gikk det til at jeg plutselig befant meg i Ullevål Havenisseby og fotograferte teglsteinshus i engelsk stil omgitt av høstfarger i stedet for å fotografere kunst av lokale kunstnere i et leid lokale nede i Hønefoss sentrum.

I bilen hadde jeg ymtet frempå om at vi kanskje kunne ta turen ned i Wergelandsveien og gå på den “ordentlige” Høstutstillingen etter loppemarkedet, uten at jeg hadde fått noen lovnader om det.

Lopper er gjerne litt dyrere på Oslo beste vest enn på de loppemarkedene jeg oftest frekventerer, men det ble i det minste med et par bøker hjem. Jeg kan komme tilbake til de i et senere innlegg.
Gamle Gubben Grå kjøpte og noen bøker.

Litt gøy å være på Ullevål skole. En skole fra 1926 som byantikvaren har funnet verneverdig og registrert som kulturminne – og den er, selv om deler av bygningen snart er 100 år gammel,  fremdeles i bruk som offentlig skole. Offentlig skole for barna til en god del av Oslos godt bemidlete befolkning, uten at det skrikes høyt om helsefare og dårlige arbeidsforhold.
På Hønefoss er alle barneskoler eldre enn 60 år for lengst stengt. Noen hevder at det er direkte helsefarlig å ha undervisning i så gamle bygg. (Det er vel og merke ikke foreldre og barn som kommer med slike uttalelser, men politikere og rådmann med større behov for å bygge monumentale bygg over egen storhetstid enn å ivareta det vi alt har.)

Det var e digresjon, men det er ikke fritt at jeg gjør meg noen tanker der jeg går rundt i den ærverdige gamle bygningen.

Kom vi oss på Høstutstillingen?
Nei, vi gjorde ikke det. Men jeg fikk kaffe-latte på Åpent Bakeri på Damplass, fremdeles i Ullevål Havenisseby. Vi tok en kopp kaffe der mens vi ventet på at Lofthus Samvirkelag som jeg har hørt så mye om skulle åpne. Ja, det ligger og på Damplass.

Lofthus Samvirkelag svarte virkelig til forventningene. Hyggelig miljø, koselig vertskap og utsøkt mat.
Jeg spiste hvit pizza med carpaccio av rein fra Røros, med granateple og rødløk. Gamle Gubben Grå gikk for ‘Nduja som var en pizza med en sterk blanding av svinekjøtt og paprika fra Calabria i Italia.
Til maten drakk jeg en ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk. Den ligger visstnok i nærheten av St. Hans haugen.

Savnet overhode ikke noen av kunstutstillingene da vi tok en liten runde i Havenissebyen før vi satte nesa mot Hønefoss. Da hadde jeg vært innom Kolibri, delikatessebutikk vegg i vegg med Lofthus Samvirkelag, og kjøpt med meg to flasker med ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk og en flaske med Julegløgg fra Elins drøm, en gårdsbedrift på Skollenborg rett utenfor Kongsberg. (Det er ikke så lenge til jul..)
Det er fremdeles åpent galleri hos Dag Hol en time til sa Gamle Gubben Grå da kom forbi huset hans, Hvis du fremdeles er fysen på litt kunst. Jeg så opp på villaen til Hoel og ristet på hodet. Ikke i dag.
Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre da jeg begynte som speiderleder i Tåsen speidergruppe da jeg studerte. Gamle Gubben Grå hadde vært i Tåsen speideren siden han var en liten ulvunge. Når jeg startet som leder var han Rover og en slags materialforvalter. Hun som var leder for ulvungene sammen med meg sluttet som leder etter et års tid, og Gamle Gubben Grå ble assistent-leder for meg. En av ulvungene vi var ledere for var en av sønnene til Dag Hol, så vi var på hils med familien på slutten av 80-tallet, da Dag Hol drev og etablerte seg som kunstner.
Vi liker begge kunsten hans, og jeg har lyst til å besøke galleriet hans. Men ikke i går. Jeg var i grunn fornøyd med dagen – og dessuten mett. Så det ble ikke noe kunstutstilling i går. Det byr seg sikkert en anledning en annen gang.

Sukk, sukk og trippel-sukk. I dag skal jeg sitte her å reflektere over Asiatisk gryte med kokosmelk. Hvor kokos er ikke det?

Ikke det at jeg har noe i mot gryteretter. Det er vel bare to dager siden jeg satt her og reflekterte over orientalsk gryte. I går hadde vi en slags grønnsaksgryte her i Drømmehuset. I morgen skal vi ha kyllinggryte. Den kalles Lynstekt kylling med granateple og dukkah og er nok ikke asiatisk, men mer fra Midtøsten siden den inneholder dukkah. Hvis jeg får tak i dukkah. De hadde det ikke på Krone den internasjonale butikken jeg pleier å handle slike varer i. Rart. Jeg trodde de hadde “alt”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ikke har jeg noe i mot asiatisk mat heller. I den grad det blir asiatisk eller bare dårlige etterligninger det vi koker sammen her i Norge. Er visst litt annet å spise asiatisk mat i Asia i følge Yngste Sønn som har vært der en del. Forresten er det vel også forskjell på indisk, koreansk og kinesisk mat. Asia er jo et relativt stort område.

Det er vel bare det at jeg er litt lei av for tredje dag på rad å sitte her å vri hjernen for å finne på noe å reflektere over i en eller annen matoppskrift, den være seg orientalsk eller asiatisk.