Da jeg sto opp i dag ble jeg gledelig overraska. Det hadde kommet et nytt innlegg fra Allan. Jeg vet jo at den fyren gjerne er lettere deprimert meste parten av arbeidsuka, og fort ikke kommer med noe nytt blogginnlegg før det nærmer seg helg, Så når jeg så at han og hans blogg havnet på plassen over min forberedte jeg meg på å skrive noe lettere syrlig om mangel på fornyelse. Blogg er ferskvare. Man kan ikke leve lenge på gamle bragder.
Så starter jeg dagen da, og ser at Allan har kommet med et nytt blogginnlegg denne morgenen. Da demrer det for meg at det burde jeg egentlig ikke være overrasket over. For Allan skrev i mandagens innlegg
Blir altså litt blogging i anledning samefolkets dag på torsdag, og litt på onsdag, og det får holde.
Så i dag handler innlegget mitt følgelig også litt om samefolkets dag, som altså er i morgen.
Jeg er ikke same, har ikke en dråpe samisk blod i årene. Men jeg har litt finneblod i årene etter skogfinner som kom til Finnefjerdingen, innerst i min barndoms dal, en gang på 1600-tallet. Nå er ikke skogfinner og samer det samme. Langt der i fra. Jeg nevnte det vel mest for å kunne skryte på meg å ha et snev av en av Norges nasjonale minoriteter i årene. Sånt synes jeg er stas.
Men tilbake til Allans innlegg, og til samefolkets dag som altså er i morgen. Allan kommer med gode forslag til mat vi alle kan spise på samefolkets dag, og jeg får umiddelbart lyst på Reinbab. Siden det er jeg som både skal bestemme og lage middag her i Drømmehuset i dag bestemmer jeg raskt at vi skal ha Reinbab til middag, ikke i morgen men allerede i dag. Vi spiser jo julemat halve desember, da må det gå greit å spise Reinbab på lille-samefolkets-dag.
Jeg vil imidlertid lage min egen vri på reinbab, uten at jeg skal påberope meg å lage en helt hy rett. Jeg dropper krydderblandingen fra Kokkejævel. Jeg var ikke blant blodfansen som gikk amok i nettbutikken hans. (Kanskje ikke så overraskende for de som har fulgt denne bloggen en stund). Jeg tror vi har nok krydder her i Drømmehuset til at jeg skal få god smak på kjøttet. Den andre endringen jeg vil ta er at jeg vil tilsette løk. Steke litt løk sammen med sopp og reinkjøtt.
I dag må jeg takke Allan for at han reddet middagen her i Drømmehuset. Hadde jeg ikke fått dette tipset hadde vi raskt endt opp med Grandiosa eller pølse i brød til middag i dag. Denne kjerringa går gjerne for lettvinte løsninger, spesielt fordi jeg har tenkt meg på en aldri så liten demonstrasjon i kveld. Demonstrasjon først og så reinbab til kvelds. Dette kan fort bli en bra dag.
Hva gir man til menn i slutten av 50 åra I julegave? De har som regel der meste de trenger, og råd til å kjøpe det de måtte ønske seg. Det er liksom måte på hvor mange pledd, badehåndklær eller ullsokker de trenger. Svoger er i denne gruppen, i tillegg har han begynt å hate vinteren og er ikke spesielt opptatt av litteratur.
Jula 2019 ga vi han en aktivitet i måneden sammen med oss i 2020. Vi var på hyttetur i januar og på skøyter i februar det året. Ja, og så var vi på restaurant i Oslo 12. mars, den dagen landet stengte ned på grunn av pandemien. Det ble og slutten for mange av aktivitetene vi hadde planlagt. Joda, vi badet i stille skogstjern i juli og bakte pepperkakehus i desember. Men mye av de andre aktivitetene måtte utgå.
Vi forsøkte ikke på det samme neste jul. Smitteangsten hos Svigermor og Svoger var stor. Det var munnbind på under julemiddagen og meteren ble strengt overholdt. Det hadde ikke bedret seg i 2021, heller tvert I mot. Jeg jobbet jo i koronateamet og hadde som arbeidsoppgave blant annet å teste mulig smittede. Vasset i smittesom Svigermor uttalte det.
Men denne jula tenkte jeg å prøve igjen. Svoger trenger litt aktiviteter, og jeg trengte å finne på en ok julegave. Vinn, vinn for alle parter.
Ski og skøyter var ikke noe å satse på i år. Svoger har ikke blitt noe mer glad i vinteren, ingen av oss har blitt yngre siden 2020 og jeg har ingen planer om å teste ut verken ski eller skøyter i vinter. Så dagens aktivitet lød Varm sjokolade med krem på Halvorsens konditori.
Halvorsens Conditori har liksom blitt et begrep mellom Gamle Gubben Grå og meg etter at han etterspurte om det konditoriet fremdeles eksisterte en gang vi var innom Svanen cocktail-bar. (På det gamle Svane-apoteket) Dørvakta, en relativt mørkhudet mann med rasta-fletter, så bare spørrende på han.
Jeg har og skrevet om etablissementet Halvorsens Conditori her på bloggen før. Det var noen andre bloggere som hadde bloggtreff der. Nå hadde jeg lyst til å se stedet, og tenkte at en tur dit for å drikke kakao med krem ville være en fin aktivitet i januar. Ja, siden det burde være en innendørs aktivitet.
Gamle Gubben Grå og jeg tok buss innover til Oslo. Jeg var litt i tvil om jeg skulle ta piggstøvler, for jeg er jo engstelig for å falle. Men siden de ikke kan brukes inne lot jeg det være. Bestemte meg for at hvs det var glatt var det sikkert mulig å kjøpe et par brodder i Oslo. Jeg angret på det valget allerede da vi parkerte på Botilrud hvor vi skulle ta bussen fra. Der var det blåholke. Jeg beveget meg opp til busstoppet med forsiktige skritt. Ei dame som sto der påpekte at jeg var modig, men jeg tror hun mente dum. Heldigvis var de oppvarmede gågatene i Oslo helt bare, og jeg kunne gå trygt på bar mark fra Bussterminalen og opp til konditoriet i Stortingsgata, rett ved Stortinget.
Svoger var allerede på konditoriet da vi kom, og snart satt vi og koste oss. Stedet oste av historie og levde opp til forventningene. Kakedisken og utvalget av smørbrød var det heller ikke noe å si på. En koselig formiddagsaktivitet en lørdag.
Jeg hadde forstått det slik at Gamle Gubben Grå hadde vært på konditoriet under oppveksten sammen med “tante Astrid”. Det var feil. Han hadde aldri vært der før, bare hørt mye om stedet. De hadde og fått kaker herfra når Gubben gikk i kokkelære på Astoria Hotell, som var rett nærheten. Svoger hadde heller aldri vært på Halvorsens Conditori før, så det var ny opplevelse for oss alle tre. Vi kommer gjerne tilbake.
Vi gikk litt i sentrum etter besøket på konditoriet. Det var fint vær, flere varmegrader og ikke minst bare gater. Titta innom Steen og Strøm, som var tilbake i stilen slik jeg husket fra 70- og tidlig på 80-tallet. Flott og dyrt kjøpesenter. Sirklet oss videre nedover mot Oslo S og bussterminalen.
Da vi nærmet oss Jernbanetorget sa plutselig Svoger litt engstelig; “Hva er det som skjer på Jernbanetorget?” Det var noen flagg og tydeligvis en folkeansamling. Demonstrasjon! ropte jeg glad. Det er sikkert en Palestina-demonstrasjon! Gamle Gubben Grå sukket stille. Nå er kjerringa i gang igjen. Jeg smøg en arm inn under armen til Gubben og en under armen til Svoger og sa; Nå skal gutta få være med meg på demonstrasjon!! Vel vitende om at jeg er den eneste av oss som er rød og radikal og glad i å gå på demonstrasjoner. Svoger og Gamle Gubben Grå er jo vokst opp i et besteborgerlig hjem i Ullevål Havenisseby, og har liksom aldri følt på trangen til å demonstrere og aksjonere i tide og utide.
Svoger kom plutselig på at han måtte henge opp en klesvask, skaffe esker til julepynten og hente en printer på Elkjøp. Ja det var ikke måte på hvor travelt han fikk det, og løp av gårde til første og beste trikk.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en nærmere kikk på demonstrasjonen. Det var ikke Palestina det ble demonstrert i sympati for. Da vi kom nærmere så vi at det var det kurdiske flagget de vaiet med, Det og vimpler med YPG på. YPG har jeg funnet ut at er en kurdisk militær styrke i Syria. Styrken utgjør hovedtyngden i Syrian Democratic Forces (SDF), og har særlig engasjert seg i kampen mot Den islamske stat (IS) og andre jihadist-grupper; vesentlig i selvforsvar. Vel, dette har jeg søkt opp i ettertid, så siden vi ikke var helt sikre på hvem som demonstrerte og mot hva gikk vi bare videre. Litt greit å vite hva en demonstrerer for eller i mot hvis en skal joine en demonstrasjon, selv for en raddis som meg.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en tur innom Østbanehallen og Byporten før vi tok nok en kaffekopp – og bussen hjem. Ryggen kjente godt at det hadde blitt litt tråkking. Skrittelleren viste godt over 5 km. I skog eller terreng er ikke det så mye, men på gater med mye folk og på kjøpesentre gir det meg fort vondt i ryggen.
Morgengryet kaster sitt rosa skjær over Drømmehuset, og jeg skal sitte her med tekopp og tastatur og komme med noen velvalgte ord om et ukemeny-innlegg som snart er 14 dage gammelt.
Jeg lurer litt på hvordan den som skriver disse ukemenyene egentlig tenker. Antakelig gjør de i stand mange ukemenyer og legger til publisering frem i tid. Tar et skippertak en gang i blant og har mange ukemenyer frem i tid. Men når de legger de til punlisering, hvor mye reflekterer de over når det blir publisert? Altså om hvor godt den ukemenyen de publiserer passer til den uka leserne trer inn i.
Dette spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger, men ble liksom aktualisert denne gangen, og siden bloggen min har havnet på plassen bak dette blogginnlegget noen ganger de siste 14 dagene har denne refleksjonen ikke overraskende gått litt på repeat for denne kjerringa.
For denne ukemenyen er postet søndag 5. januar. En dag de fleste av oss gjorde oss klare for den første hverdagsuka etter jule- og nyttårsfeiringa. Nå hadde vi for lengst blitt lei julematen, skjerpet nyttårsforsettene om å leve et sunt og godt liv og konstatert at kontoen var litt tommere enn ønskelig denne første uka i januar. Kort sagt ei uke som skriker etter fiskeboller, havregrøt og rimelig hverdagsmat.
Så hva serverer Mat fra bunnen i sin første ukemeny? Jo, andebryst og to biff-middager. I tillegg oppfordrer hen til å bake småkaker. Småkaker, som folk vanligvis baker i desember og så lar restene havne ute på fuglebrettet nettopp denne januar-uka. Småkaker er det siste folk trenger påfyll av denne uka.
Helt greit med ukemenyer, men man bør kanskje samkjøre de litt med den virkeligheten leserne befinner seg i.
Det er den andre uka med den samme ukemenyen for bloggeren på plassen over min på topplista. Godt da for dere som liker matblogger at denne kjerringa evner å fornye seg. I dag byr jeg på en virkelig spennende asiatisk rett.
Okonomiyaki er en japansk pannekakeomelett. Okonomi betyr omtrent “bruk hva du vil” og yaki betyr “steke”. Jeg fant oppskriften jeg har prøvd ut i VG HELG for 4. januar.
Man blander sammen mel, salt og bakepulver i en bolle. Heller i 2 dl fiskekraft. Jeg brukte en fiskebuljong rørt ut i 2 dl varmt vann. Det blir en tykk røre, nærmest deig. Så knekte jeg ett og ett egg i røra og rørte godt mellom hvert av eggene. Det blir en litt tykk panekakerøre.
I den røra skulle jeg så ha en halv kilo finsnittet hodekål, litt soyasaus og vårløk. Jeg tok soppsoyaen jeg lagde i høst.
Varmet så en steikepanne på middels varme. tok en spiseskje olje i steikepannen, og halvparten av røra og fordelte den utover panna. La på lokk, og lot den steke fem minutter.
Så kom det jeg måtte ha hjelp av Gamle Gubben Grå til. Nemlig å snu “pannekaka”. Det sto at jeg skulle snu den ved å legge en tallerken på toppen av pannekaka og så snu steikepanna. “Skli” så pannekaka tilbake i steikepanna med den ustekte siden ned. Det var litt styrete, men Gubben fikset det etter å ha løsnet litt på pannekaka.
Jeg lot den få fem minutter på den siden og, før jeg anså pannekake nummer 1 for ferdig, og gjentok den samme prosessen med resten av røra.
I mens pannekakene stektes blandet jeg sammen ketchup, worchestersaus, soyasaus og honning i ei lita skål, og når pannekakene var ferdig fordelte jeg denne sausen opp på pannekakene. Topp så med majones. (Gjerne Kewpie majones. En japansk majones som selges i enkelte butikker) gressløk og sprøstekt hvitløk. Jeg brukte vanlig majones.
Det luktet asiatisk kjøkken, det smakte helt greit. Men jeg ville være litt forsiktig med den sausen. Sammen med majonesen synes jeg det ble litt kvalmende. Men jeg hadde dekt min pannekakebit med relativt mye av den ketchup-baserte sausen. Gamle Gubben grå var mer forsiktig med sausen, og syntes det smakte godt, men han savnet selvsagt bacon. 2 pannekaker skal være nok til 4 personer.
Kjerringa bør man holde seg på god fot med, for hvis man havner på plassen over Kjerringtanker på topplista til blogg.no, så vil kjerringa kommentere ens blogginnlegg fra et kjerringperspektiv, og det er ikke nødvendigvis slik at det vanker ros. Det kan også vanke ris, og særlig hvis man blogger om ukesmenyer hvilket jeg jo har planlagt å gjøre i ny og ned fremover i mangel av annet fornuftig å blogge om, og jeg vet at kjerringa er ikke glad i ukesmenyer. Så langt derifra! Så da prøver jeg å blidgjøre kjerringa med en liten pris eller kanskje flere så hun skal se i nåde til kongen sin i alle fall bittelittegranne hvis det kommer en ukesmeny i allansverden på en dag der jeg ligger på plassen over henne på topplista.
Før han av alle ting ga meg prisen Årets matblogger. Ja. du leste riktig. Årets matblogger til kjerringa som brukte desember til å brenne det ene kakeslaget etter det andre. Usikker på om det er ment som en ære eller direkte hån.
I dag havnet Allan på den plassen han er så engstelig for å havne på, nemlig på plassen over bloggen min på topplista. Noen ganger kan det gå troll i ord. Så hva serverer Allan Kjerringa når det på en blåmandag nettopp er hans siste blogginnlegg denne kjerringa kaster sitt kritiske blikk på? Jo han serverer vassekte spikersuppe.
Først tenker jeg at nå har Allan kastet seg på kostholdstrenden han og. Jeg mener, spikersuppa Allan koker er vegansk, lavkarbo, laktosefri, ja fri for de fleste allergener. Mulig man bør være litt forsiktig med Allan sin spikersuppe hvis man er allergisk mot sink. I det minste kutte koketiden noe, og ikke gå for varianten med 14 timers koking.
Så kom jeg til å tenke på bakgrunnen for det å koke suppe på en spiker. Eventyret om fanten som narrer ei gjerrig kjerring til å koke suppe på en spiker. I går harselerte Allan med mine manglende kokeferdigheter med å kåre meg til årets matblogger. I dag insinuerer han at jeg er gjerrig…… Godt for Allan at jeg ikke er lettkrenka, for da kunne denne mandagen blitt virkelig blå – for Allan.
TarteTatin er i følge myten oppkalt etter søstrene Stephanie og Caroline Tatin som drev hotell Tatin i Lamotte-Beuvron, 169 km sør for Paris på 1880-tallet. Det er flere myter om tertens opprinnelse, men den vanligste er at Stéphanie Tatin, som sto for det meste av matlagingen, ble overarbeidet en dag. Hun begynte å lage en tradisjonell eplepai , men lot eplene koke i smør og sukker for lenge. Hun luktet brenningen og prøvde å redde retten ved å legge konditorbunnen oppå pannen med epler og fullføre kokingen raskt ved å sette hele pannen i ovnen. Etter å ha snudd opp-ned terten, ble hun overrasket over å finne hvor mye hotellgjestene satte pris på desserten.
Tarten ble en signaturrett fra Hôtel Tatin. Forskning tyder på at mens tarten ble en spesialitet for Hôtel Tatin, satte ikke søstrene seg for å lage en “signaturrett”; de skrev aldri en kokebok eller publiserte oppskriften sin; de kalte det aldri tarte Tatin . Den anerkjennelsen ble gitt dem etter søstrenes død.
Opprinnelig ble tarte Tatin laget med epler, men kan også lages med pærer, bananer, kveder , fersken , ananas , tomater, annen frukt eller grønnsaker, for eksempel løk. Og det var nettopp det jeg gjorde i går, lagde en Tarte Tatin med løk. Oppskriften fant jeg i Vinbladet 03.2024, og så lagde jeg min egen vri på den.
Jeg tok en god del forskjellige løk og kuttet opp i skiver. Det var vanlig gul løk, sjalottløk, noen vårløk og et par typer løk som jeg fant på Krone, den internasjonale matbutikken i Hønefoss.
Så smeltet jeg 70 g brunt sukker i ei steikepanne, og la løken opp i sukkeret og begynte å karamellisere løken mens jeg tilsatte 50g smør og 0,5 dl madeira etter hvert. Saltet og pepret løken og slang oppi noen stilker med frisk timian. Det tar ca 20 minutter å få løken godt karamellisert. I mens jeg passet på løken tok jeg et par plater butterdeig og kjevlet ut slik at det passet til steikepanna sånn noenlunde og prikket butterdeigsleiven godt med gaffel. dekket så løken med deigen mens løken koker, (når løken er ferdig karamellisert) penset deigen raskt med sammenpisket egg, og satte hele steikepanna inn i steikeoven som var forvarmet til 180 grader.
Etter 20 minutter var tarten ferdig, og da kom det jeg måtte ha hjelp til. Steikepannen må ut av ovnen og snus raskt over på en tallerken med en gang slik at karamellen ikke stivner og løken henger igjen i panna. Gamle Gubben Grå klarte det utmerket, og ikke så mye som en liten løk- eller sukkerbit ble hengende igjen i panna mi! Så drysset jeg litt mer frisk timian over, og serverte retten sammen med en salat bestående av salat, spirer og reddiker. Den hadde fått en dressing laget av sherryeddik, sennep, olivenolje, salt og pepper.
Jeg likte retten, men det var nok mer en smårett eller forrett enn en fullverdig middag. Det ble muligens litt søtt, og man trengte i grunn godt med salat til. Også for å ha noe til å veie opp for det søte. Jeg synes spirer og reddik fungerte bra, ville kanskje hatt en salat med litt smak som ruccola eller endive… Men en helt grei smårett med en morsom historie.
Ok. fuglene på bildet skal vel mer forestille flamingoer enn kalkuner, men tro meg det var begrensa med kalkunbilder i arkivet mitt. Forresten tror jeg de færreste ville sett forskjell på en kalkun og en flamingo hvis de fikk den helstekt på bordet foran seg. I det gamle Romerriket ble flamingotunge ansett å være en keiserlig delikatesse. Litt usikker på om kalkun har tunge.
Men dette skulle handle om kalkun og ikke flamingo. Mange har helstekt kalkun på nyttårsaften og i USA er det nærmest utenkelig å feire Thanksgiving uten en stor helstekt kalkun på bordet. Så vanlig og tradisjonelt er det i USA at presidenten årlig har en seremoniell tradisjon med å benåde en kalkun dagen før Thanksgiving.
De første tamme kalkunene ble innført til Europa fra 1523 og framover. Til Norge kom de først engang på 1700-tallet, men det var først fra 1960-årene og framover at kalkun ble populært her.
På 80-tallet hadde vi en sommer kalkuner på gården hjemme. Sosiale fugler som vandret fritt ute på tunet. Det var ikke sjelden man fikk følge av en hel flokk kalkuner når man beveget seg over tunet hjemme den sommeren. En sjelden gang stakk de av. Jeg husker et par naboer kom bærende med et par kalkuner de hadde funnet i god driv oppover Stubdalsbakkene, men stort sett vandret de bare ute på gården, og ble lukket inne i hønsehuset til kvelds.
Hele fugler for konsum slaktes omkring 84–85 dager gamle og veier da cirka 5,6 kg (typisk høner). Kalkuner til industriproduksjon slaktes etter cirka 127–128 dager og veier da cirka 11,8 kg (typisk hanner) Jeg er usikker på hvor gamle kalkunene våre var da vi slaktet dem, og om det bare var høner eller begge deler. Det er noen år siden. Noen høner var det, for jeg husker de la egg. De hadde i det minste relativt høy slaktevekt. Flere av de var for store til å bli helstekt i komfyren vår. Jeg mener den største veide 15 kilo.
Jeg nevnte at de la egg. Disse spiste vi som andre hønseegg. De var større, men jeg kan ikke huske at smaken var så veldig annerledes enn eggene fra hønene som også trippet rundt på tunet.
Kalkuner er hyggelige dyr, og gode til mat. Kanskje blir det kalkun til søndagsmiddagen i morgen. Det er sunn mat med lite fett, jeg får se hva jeg finner senere i dag, Og nei, bildet over er ikke fra tunet hjemme, men fra et museum i Hedalen. Jeg syntes bare det passet da jeg bladde gjennom arkivet.
Her sitter jeg med tekopp og tastatur og skal liksom reflektere over temaet medisterkaker. Hvem er egentlig interessert i å lese om medisterkaker, eller medisterpølse for den saks skyls, 29. desember? Er det ikke helt annen mat folk lengter etter nå? Her i huset spiste vi medisterkaker ved siden av ribba på på julaften. Kalde medisterkaker til frokost, brunsj, middag, kvelds på 1.juledag. Det var litt sutring over at det var tomt for medisterkaker rundt lunsjtid 2. dag, så siden utflytta unger fremdeles var hjemme tok vi opp en stor pose medisterkaker til middag 2. dag og spiste med potet og surkål. Siste rest av den medisterkake-gryta ble fortært av noen til brunsj 3. juledag…. Jeg tror de fleste har fått metta seg av medisterkaker nå – også her i huset.
Forresten hadde jeg et langt innlegg om medisterkaker 30. november. Jeg tror jeg fikk sagt det meste om temaet da.
Nok en gang er en av disse evinnelige ukemeny-bloggene på plassen over meg på bloggtopp-lista, og jeg sitter her og gjør meg klar til å kaste meg over tastaturet og komme med mine kjerring-kommentarer.
Etter at jeg skrev om julemenyen på denne ukemenyen i forgårs, er turen nå kommet til oppskrifta på reste-lapskaus. Ja, du leste riktig. Man må visst ha en oppskrift for å lage lapskaus av rester. Hva lærer folk hjemme og på skolekjøkkenet i våre dager? Jeg mener, hvis man trenger oppskrift for å lage lapskaus av restene man har etter alle måltidene i jula. Man tar rester av ribbe, medisterpølser, rosenkål, kålrotstappe, pinnekjøtt, kokte poteter opp i kjelen. Dropper restene av riskrem, rakfisk og lutefisk. Julesaus (sånn brun type) går greit i lapskaus-gryta, den røde sausen fra riskremen gjør det ikke. Finner så ut om man har noen andre grønnsaker en kan ha i lapskaus kjelen. og supplerer med et par buljongterninger.
Mens jeg sitter her og ironiserer slår plutselig en tanke ned i meg; Burde jeg bli snillere mot disse matbloggerne? Jeg oppdaget jo at til tross for at jeg har brukt mesteparten av desember på å poste blogginnlegg om at jeg kremerer julebakst, så har noen nominert meg til Årets matblogger på Gryxen Awards. Jeg kan jo risikere å bli en av dem! Man bør jo være snill mot de man liksom kan identifisere seg med.
Så jeg veier litt for og i mot det å publisere mine muligens litt ironiske refleksjoner over reste-lapskaus mot det å forsøke å bli en av gjengen med matbloggere. Kanskje vil en slik utmerkelse som dett å bli nominert som Årets Matblogger på grunn av min innsats med julebaksten få produsentene av Bakemesterskapet på TV til å kontakte meg… Starte på en helt ny karriere…
Men så vinner fornuften. Man trenger da ikke oppskrift for å lage lapskaus av rester.
Kanskje er jeg slem, men hva er galt med bare å lage maten slik den har blitt laget i generasjoner? Jeg mener julemiddagen spiser de fleste av oss kun en dag i året, så hvorfor ikke bare lage og servere den på tradisjonell vis? Slik tenker jeg når jeg leser inne på bloggen til Katrine Stenhjem.
Ribba må selvsagt stekes i air-fryeren og ikke i vanlig steikeovn. Det samme med medistrkakene. Rødkålen lages i multi-cooker, (hva nå det er), og egentlig bør ribba serveres med ovnsbakt rødkål i stedet for potet. Ovnsbakt rødkål med parmesan og en haug fedd hvitløk. Sikkert greit det, men ikke til juleribba.
Trender endres, jeg vet det, Tradisjoner og. Svigermor vokste opp med gås på julaften. Når hun flyttet til Norge og etablerte seg her hadde de kalkun på julaften. Lettere å få tak i enn gås på 60- og 70-tallet. Så Gamle Gubben Grå vokste opp med kalkun som middag julaften. Jeg vokste opp med ribbe, De første årene hadde vi kalkun og ribbe annethvert år, men gikk etter hvert over til ribbe hver julaften. Gamle Gubben Grå synes det er lettere å lage, mindre stress på julaften, og jeg er glad til. Ribbe er jo det jeg er vant til. Kalkun er godt det og, har vi gjester på nyttårsaften har vi gjerne det. Datteren har innført at vi har kokte grønnsaker og brun saus til ribba. Ikke bare sausen Gamle Gubben Grå pleier å lage og surkål og rødkål. Jeg har akseptert at Datteren må ha sin saus og sine kokte grønnsaker til julemiddagen, men det kommer ikke på min tallerken. Jeg vil ha julemiddagen min slik jeg alltid har hatt den.
Folk kan få spise Grandis på julaften for min del, eller kebab, kålrotbiff eller vassgraut. Jeg bryr meg egentlig ikke. Jeg bare håper de har råd til å spise den maten de ønsker. Men jeg skjønner ikke hvorfor man liksom skal spice opp juleribba, og jeg kommer aldri til å forstå hva poteten har gjort for noe galt siden den er uønsket også til julemiddagen.
