Dagen går mot kveld, og jeg kjenner at det er godt. Når jeg først detter ned ved tastatur og PC i det det begynner å bli mørkt utenfor vinduene i Drømmehuset vet jeg at jeg har brukt dagen godt.
Jeg har gått tre turer med hundene. To her oppe i Hundremeterskogen og en litt lenger. Vi kom inn fra den litt lengre turen for under en halvtime siden. Så nå regner jeg med at de er godt fornøyde og ikke skal ut mer i kveld. Det er greit, for jeg har heller ingen planer om å bevege meg så mye mer.
Mellom turene med hundene har jeg deltatt på et møte på teams. Vi driver og finner ut hvem som skal stå på lista til Rødt Buskerud ved stortingsvalget neste år.
Så bar det ut til min barndoms dal. Jeg skulle gjøre noen ærend for Høvdingen. Da hører det med å ta seg tid til en kaffekopp og litt skravling. Lånte med meg ei bok om Hønefoss sin historie fra 1814 til 1914. Den ble utgitt i 1915, men trykket opp på nytt i 2011.
Jeg mener den som skal være med og styre byen og kommunen bør kjenne litt til byens historie. Da tror jeg jeg kan lære mye av denne boken. Det første jeg har tenkt å lese meg litt mer opp på er Hattemakerkrigen. Jeg tror det er greit å kjenne litt til den historien nå som Fremskrittspartiet har blitt kommunens største parti. Jeg tror både Hattemakeren og kammeratene hans fort ville ha noe å si om det hvis de hadde levd i dag.
Siden jeg var på de kanter benyttet jeg meg av muligheten for å gå på litt “slang” igjen. Siste rest av epler jeg hadde hjemme gikk med i rognebærgeleen jeg lagde på fredag. Så da ble det med både epler og plommer hjem. Plommekake står på programmet. Jeg orker ikke begynne å bake nå, men i morgen er atter en dag. Hvis jeg da holder meg mer hjemme og ikke farter så mye rundt er det håp om at det både kan bli plommekake og mer til av hjemmelagde godsaker. Nå er i det minste alle ingrediensene i hus.
For tredje dag på rad sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal kommentere et innlegg om en ukemeny. Til alt overmål skal jeg kommentere samme innlegget som jeg kommenterte i går. Det med alt mulig annet enn potet til norsk tradisjonskost.
For ikke å komme med de samme kommentarene som i går skal jeg ta for meg en rett i denne ukemenyen til Spis og spar. Nemlig ideen om å servere kålruletter sammen med blomkål og brokkoli. Altså kokte kålblad, blomkål og brokkoli som hovedbestanden i en og samme rett. Er man ikke da engstelig for en del flatulens?
Typisk mat som forårsaker luft i magen og utslipp av luft er kål, blomkål, rosenkål, brokkoli, tørket frukt og bønner.
Jeg er usikker på hvor smart det er å fore familien med hele tre råvarer som forårsaker luft i magen og utslipp av luft, eller det vi på godt norsk kaller promping.
Selvsagt smart hvis en har planer om å starte sitt eget gasskraftverk, og det kan være smart nå som strømmen er så dyr. Men hvis det er ungdommer i huset vet jeg ikke om det har ønsket virkning. Slik jeg kjenner den aldersgruppen vil de heller dø av forstoppelse enn å slippe en fis.
Mat, mat, mat, mat. Tenker ikke folk på annet enn mat? For andre dag på rad sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal la meg inspirere av en ukemeny, lavkarbo-versjonen denne gangen. Jeg forsøkte forresten de fylte løvbiffene jeg skrev om i gårsdagens innlegg i går. Smakte aldeles fortreffelig. I dag skal en ny slik ukemeny under lupen. Det kan jo tenkes at jeg lar meg inspirere nok en gang, selv om jeg må innrømme at jeg er mer kritisk når det er dårlig med karbohydrater.
Det første som slår meg er Hva galt har poteten gjort disse lavkarbo-folka? For når menyen består av retter som viltgryte, kålruletter, og fårikål ja da virker det som litt sært at ikke poteten er naturlig tilbehør. Er det for å gjøre tradisjonskosten mer hipp, og moderne? Kom ikke å snakk om bærekraft. Det er lenge siden poteten var en eksotisk plante fra Sør-Amerika. Vi har spist poteter her på berget siden 1700-tallet. De fleste finner en potetbonde i nærområde, ja selv i de store byene dyrkes det poteter både i kjøkkenhager og på terrasser.
OK. Poteten inneholder de grusomme, livsfarlige karbohydratene. Hele 15,2 g pr. 100 g. Til viltgryta foreslår Katrine Stenhjem gresskar og blomkålmos. Gresskar har 7 og blomkål 5 g pr 100g. Til kålrulettene foreslår Katrine brokkoli, blomkål eller sellerirot. Brokkoli har 7g, sellerirot 2,8 g pr 100g (Blomkål har som før nevnt 5g.) Til fårikålen foreslår Katrine sellerirot (2,8 g) og persillerot som har 7.4 g karbohydrater pr. 100 g.
Man får altså litt over halvert innholdet av karbohydrater med disse alternativene. Hvis man spiser 300g potet eller 300 g av alternativene til Katrine får man redusert inntaket med karbohydrater fra rundt 45g og ned til i underkant av 20 g. Hvilken skade ville de rundt 25 g med karbohydrater gjøre på kroppen vår?
Karbohydrater er en viktig energikilde for kroppen vår. Noen organer, deriblant hjernen, benytter kun karbohydrat som kilde til energi. Av det totale energiinntaket vårt, bør karbohydrater stå for mellom 45–60 %. Den største andelen av disse bør komme fra fiberrike matvarer – altså mat som har mye av de langsomme karbohydratene. Potet er en av disse fiberrike matvarene.
Jeg forstår at folk vil redusere inntaket av raske karbohydrater som produkter som inneholder mye raffinert sukker og/eller hvitt mel, men jeg har problemer med at folk ønsker å redusere hjerneføden så mye som mulig. Man må skille på hva slags karbohydrater man inntar og ikke sette likhetstrekk mellom karameller og kokte poteter. Karbohydrater er den eneste energikilden hjernen benytter.
Spiser vi for mye karbohydrater blir overskuddet lagret som glykogen og fett i leveren, musklene og fettcellene våre. Så under mottoet heller teit enn feitreduserer folk inntaket av karbohydrater og hjerneføde.
På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig, og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold. Så hvis poteten er så livsfarlig, hvorfor førte den til markant stigende befolkningsvekst?
Ok, det finnes flere lett tilgjengelige C-vitaminkilder i dag enn på 1700-tallet. Men er vi sikker på at det først og fremst er poteten vi bør kutte ut fra kostholdet vårt?
15.400 amerikanere har fylt ut svarskjemaer på hva de spiser og drikker, i tillegg til å oppgi størrelsen på porsjonene. Dette er fra et studie som ble publisert i 2018. Ut ifra informasjonen deltakerne ga, kunne forskerne kalkulere andelen av kalorier de fikk fra fett, karbohydrater og proteiner. Etter å ha fulgt gruppen gjennom 25 år, fant forskerne ut at de som fikk 50 til 55 prosent av energien sin fra karbohydrater, hadde lavere dødelighet, sammenlignet med dem som gikk på enten lav- eller høykarbodietter. Deltakerne fra «den moderate karbohydrat-gruppen» som var rundt 50 år, kunne ifølge studien basere seg på å leve 33 år til (kun sett på kostholdsfaktorer). Dette var fire år lenger enn personene som fikk 30 prosent eller mindre av energien sin fra karbohydrater (ekstrem-lavkarbo-gruppen), 2,3 år lenger enn dem som hadde et 30 til 40 prosent inntak av karbohydrater (lavkarbo-gruppen) og 1,1 lenger enn dem som fikk 65 prosent eller mer av energien sin fra karbohydrater (høykarbo-gruppen).
I en samfunnsutvikling som går mot at det å være dum og deilig er et mål blir det kanskje og et mål å dø ung og bli et pent lik. (Det vil jo løse noe av den forventede krisen i eldreomsorgen) Jeg derimot kommer til å fortsette å spise potet og andre langsomme karbohydrater. Jeg har jo som mål å bli 100 år og sprek som en gyngehest. Og ikke minst, ha vett og forstand sånn noenlunde intakt.
Husker dere i “gamle dager”? Da alle drev og delte bilder av middagen sin på fb hver dag? Blir ikke disse ukemeny-greiene noe av det samme? Bare en tanke…
Boknafisk og tynnflesk med gratinert blomkål er ikke det jeg finner så veldig inspirerende. Den siste retten var og med på ukemenyen for fjorten dager siden, bare nevner det.
Så kommer jeg på at det var jo på denne bloggen jeg fikk tips om luftige boller, druesaft og tyttebærsirup som jeg hadde lyst til å prøve. Jeg har ikke prøvd det – ennå. Plutselig ble kjerringa litt mer positiv.
Så når jeg under tynnflesket finner Fylt løvbiff En lettvint og deilig middag for folk i farta klikker jeg meg raskt inn på menyen. Mulig det ikke er så mye fart i denne kjerringa lenger, men jeg liker tips til raske middager. Og ja, dette er noe jeg fikk lyst til å prøve en dag.
Jeg skroller meg gjennom innlegget. Hvitløksnurrer er sikkert og godt, men jeg føler ikke for baking akkurat i dag. Nei, denne uka var det bare løvbiffen som inspirerte meg.
Med ujevne mellomrom dukker det opp en ukemeny på bloggen som ligger over meg på bloggtopplista, og som jeg da “må” kommentere i mitt innlegg hvis jeg skal være tro mot konseptet mitt. Så får de som lar seg irritere av slikt bare hevde at jeg er litt opphengt i den lista. Jeg ser på det mer som hjernetrim og en måte å hente inspirasjon.
Ukemenyen som skal inspirere eller forarge i dag begynner uten at jeg føler meg så veldig inspirert. Nachos, gryterett, potetstappe…. Det er liksom ikke noe revolusjonerende nytt og spennende over dette.
Pinsefisk jeg reflekterer litt over om man kan servere pinsefisk i september. Blir ikke det litt som å servere julemiddag i april?
Scroller uinteressert videre. Pølsepytt og kyllingpanne gjesp. Dette er retter som går under betegnelsen “Mors lurpe” her i Drømmehuset, eller restemiddag om du vil.
Pannefritert scampi. Vil ikke den fort bli seig? Du skal være forsiktig med varmen på scampi. Jeg klikker meg litt nysgjerrig inn på oppskriften. Og ja oppskriftmakeren er klar over faren for at scampien fort blir seig og advarer mot det. Kun 30 til 40 sekunder steketid på hver side. Risikosport, spør du meg. Det der ville aldri denne kjerringa fått til. Det skjer alltid noe når jeg lager middag, og vips har de 30 sekundene blitt til et minutt eller to… Men får man det til er nok dette en rett jeg virkelig ville like. Ser innover mot soverommet hvor Gamle Gubben Grå fremdeles sover. Tror ikke jeg skal begynne å mase om friterte scampi riktig ennå, men han hadde fiksa det.
Jeg fortsetter å lese innlegget. Spagetti Bolognese. Det var mulig en nyhet på 1980-tallet. Gjesper nok en gang. Sjokoladekake ser godt ut, men jeg har plenty av oppskrifter på sjokoladekaker.
Tangzhongboller. Her sitter jeg som et stort spørsmålstegn. På bildet ser det ut som store, luftige hveteboller. Hvorfor kalles de Tangzhongboller? Jeg må klikke meg inn på oppskriften. Det viser seg å være en lang og god forklaring på hvordan få virkelig lett og luftig gjærbakst. nesten vitenskap. Gå inn og les selv. Jeg som som regel får boller som er litt sånn kompakte og tørre får lyst til å prøve. Men det blir ikke i dag. I dag er det kommunestyremøte.
Neste oppskrift inspirerer også. Druesaft. Det hadde vært gøy å prøve. Ikke det at jeg har så mye druer, men på Coop Extra der jeg pleier å handle står det ofte druebokser i den haugen av frukt og grønt som selges til redusert pris fordi kvaliteten er litt dårligere. Der kan jeg få en del druer til lav pris, og til saft har det svært lite å si. Druesaft er sikkert godt. Hvis den skulle bli gammel og gjære gjør vel ikke det noe heller. Folk betaler tusenvis av kroner for støvete gamle flasker med druesaft har jeg hørt…. Saftkokeren må nok opp av kjelleren om ikke lenge.
Tyttebærsirup får jeg og lyst til å prøve. Sånt er liksom midt i blinken for meg. Hermetiske plommer frister ikke så mye. Jeg har prøvd før, de ble liksom stående der i glassene sine uten at jeg husket å spise de.
Men tre oppskrifter inspirerte i denne ukemenyen. Såpass at jeg virkelig fikk lyst til å prøve. Det var uventet positivt til å være meg. Kanskje denne ukemenyen til Mat fra bunnen vil inspirere flere enn meg?
Enten vi liker det ikke går det mot høst. På tide med noen lune retter man kan kose seg med inne. I dag testet jeg roquefort-terte med løkkompott. Oppskriften har jeg funnet i Vinbladet 04 2023. Det er en rett jeg fort kan komme til å lage flere ganger, for dette var godt.
Jeg begynte med å lage tertedeigen. 110 g kaldt smør i terninger ble kjørt sammen med 160 g hvetemel, 1 ts salt og 2 ss vann i kjøkkenmaskin til en deig. Jeg tok i litt mer vann enn det oppskriften tilsa,
Deigen fikk hvile en halv time i kjøleskapet før jeg klemte den ut i en springform. Det sto at jeg skulle kjevle den tynt og så løfte den med kjevle over i springformen. Jeg valgte å klemme ut deigen i stedet for å kjevle. Jeg synes det går greiere. Kunne sikkert å ha brukt en paiform. Jeg var bare litt usikker på hvor mye tertefyllet ville ruve.
Mens tertebunnen fikk 20 minutter i steikeovnen på 175 grader lagde jeg fyllet. Det var ganske raskt gjort. 200 g roquefort, 3 dl fløte, 2 dl geitemelk (man får faktisk kjøpt det i vanlig matbutikk), 2 eggeplommer og 2 hele egg samt 1 ts salt og litt nykvernet pepper ble blandet kjapt og effektivt i en blender. til ei tyntflytende suppe.
Når tertebunnen var stekt helte jeg fyllet opp i terteskallet og satte formen inn i steikeovnen for å stekes ytterligere 45-60 minutter. Min stekte litt mer enn 60 minutter, men steikeovnen vår slurver litt med temperaturen. Jeg kunne ha lagt et matpapir over på siste del av steketiden, da hadde den ikke blitt så brun på toppen. Det har mer å si estetisk enn smaksmessig. Den var overhode ikke brent.
Mens terten sto i steikeovnen lagde jeg løkkompotten. 2 store gule løk ble snittet fint opp. Det ble frest i ei gryte til løken falt litt sammen, da tok jeg på 3 ss honning og det skulle så få en lys bruning i løpet av 10 minutter. Jeg skrudde varmen en del ned, og rørte mye. Litt redd for at det skulle brenne seg. Det gikk heldigvis bra. Så helte jeg over saften av 3 appelsiner og 2 ss eplesidereddik. Det skulle så koke til mesteparten av væsken hadde fordampet. Det gikk relativt raskt, så bli ved komfyren. Så tilsatte jeg 1 ts hel rose’pepper., og lot kompotten stå på ettervarmen på avskrudd plate til terta var ferdig stekt.
Terten skulle kjøles litt ned før du serverer den. jeg valgte å spise min “lun”: Da er det lettere å få fine stykker når terta har stivnet litt mer. Den skal ha puddingkonsistens når du tar den ut av ovnen.
Oppskrifen fant jeg som sagt i Vinbladet, et blad som blir gitt ut av Vinmonopolet. De kommer gjerne med drikke anbefalinger til oppskriftene sine. Her anbefalte de en fransk pæresider. Jeg tenkte at nasjonaliteten til pæra var mindre viktig, og tok en svensk pæresider i glasset i stedet. Det fungerte helt greit, og smakene i løkkompotten, roquefort-terten og pæresideren utfyllte hverandre på en god måte.
Det var anbefalt å ha en bitter salat som endive-salat ved siden av. Det hadde jeg ikke, og den ruccolaen jeg hadde i kjøleskapet hadde “visna” og fristet ikke. Så det ble uten salat i dag, men ja en bitter salat hadde sikkert vært ok, ved siden av.
Det er selvsagt ingen tvil. Verdens beste pølse er pølsene fra Leiv Vidar pølsefabrikk, som selvsagt ligger på Hønefoss. I følge Leiv Vidars egne hjemmesider lager de ikke bare de beste pølsene i verden, men de beste pølsene i hele universet! (leiv-vidar.no). Tromsø og de kanten er sikkert flinke på lokale spesialiteter som Mack øl og måse-egg, men pølse-hovedstaden det er og blir Hønefoss.
Leiv Vidar, pølsemaker og slakter, startet bedriften Leiv Vidar i 1950. Raskt fikk Leif Vidar ord på seg for å være pølsemakeren fra Hønefoss som hadde ekstra smakfulle pølser. Sønnen Arne som etter vert overtok ledelsen av bedriften satset i tillegg til dagligvarebransjen på å selge pølser til kiosker og ikke minst bensinstasjoner. På 90-tallet gikk Leiv Vidar fra å være en lokal pølsemaker til å bli et landsdekkende pølse-ikon. Du får nå Leiv Vidar pølser på bensinstasjonerog i dagligvarebutikker land og strand rundt i vårt langstrakte land.
Ta turen innom en bensinstasjon nær deg og kos deg med en pølse fra Leiv Vidar. From Hønefoss with love, som de sier på sin hjemmeside.
Litt rart at jeg sitter her i dag og skriver om pølser og Leiv Vidar. Som de som følger denne bloggen sikkert har fått med seg starter jeg dagen med å reflektere over det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på bloggtopplista. I dag var det Allan og hans innlegg om pølse. I går brukte jeg nemlig deler av dagen på å ordne et møte og en omvisning på nettopp Leiv Vidars pølsefabrikk.
Vi i Rødt Ringerike får besøk av stortingsrepresentant Tobias Drevland Lund om en par, tre uker. Når jeg spurte han om det var noen bedrifter her på Hønefoss han hadde lyst til å besøke, fikk jeg til svar at når han tenkte på bedrifter i Hønefoss gikk tankene til denne karen fra Telemark automatisk til Leiv Vidar. Så da fikser selvsagt jeg det slik at stortingsrepresentanten får omvisning på pølsefabrikken og møte med ledelsen så vel som de tillitsvalgte. Temaer for møtet skal være både hvordan strømprisene påvirker produksjonen og konkurransesituasjonen for leverandørene til dagligvarebransjen. Jeg tror det kan bli et interessant møte. Ikke minst er jeg litt spent på det der med leverandørleddet til dagligvarebransjen.
Men altså svaret på Allans spørsmål er at Nei, Mydlandspølse er ikke verdens beste pølse. Leiv Vidars pølser derimot er de beste i hele universet.
Gårsdagens første blogginnlegg fra denne kjerringa handlet om studieteknikk. Dagens innlegg skal la seg inspirere av plommesaft. Innimellom disse to innleggene har jeg publisert et innlegg om kongelig-avkom. Man kan i det minste ikke komme forbi at denne bloggen favner bredt og har et mangfold av temaer. Men nå skal det altså handle om plommesaft.
Eller jeg tror ikke jeg skal være så spesifikk og kun holde meg til saft av plommer, men heller ta for meg temaet saft generelt. Og da selvsagt hjemmelaget saft. Det er jo det vi snakker om i disse høstetider.
I år har jeg ikke saftet en eneste desiliter. Litt lei meg for at det ikke ble noe Geiteramssaft… i år. Det hadde jeg virkelig store planer om. Det er for sent nå. De fleste geiteramsblomstene har visnet. Bedre lykke neste år.
Men når det kommer til andre former for saft har jeg ikke gitt opp håpet. Jeg har saftkoker i kjellerboden jeg kan hente opp. Kommer jeg over store mengder bær eller frukt er det bare å kaste det i saftkokeren, gjerne litt oppdelt i biter hvis vi snakker om epler og plommer og koke saft. Gjør seg nesten selv, og så slipper du sølet med sileklede.
Vi har ikke bærbusker eller frukttrær i hagen til Drømmehuset, så jeg må på “slang” hvis jeg skal finne store mengder. Heldigvis vet jeg hvor jeg både kan og får lov til å gå på slang så mye jeg lyster, så vi skal ikke se bort fra at det blir litt høsting av både plommer og epler hvis jeg får ånden over meg en dag.
Mange av dere har lest om squash-avlingen vår. Vi har også noen gresskarplanter som ser ut til å gi stor avling. Det er små, gresskar med mykt skall og kan brukes omtrent som – ja, nettopp squash.
I og med at det er høstetid også for disse gresskarene nå, og jeg ikke føler for å la avlingen rotne på rot, satte jeg meg i dag i kurvstolen på trammen for å finne noe morsomt jeg kunne bruke de til.
Mye godt kom opp. Både kaker og desserter i tillegg til bakt gresskar, gresskarsuppe og andre middagsretter. Jo, det skal nok la seg gjøre å gå brukt litt gresskar ut over høst og vinter.
Så falt øynene mine på en oppskrift jeg bare måtte prøve; Pumpkin Spice latte! Jeg tror alle dom leser denne bloggen jevnlig forstår hvorfor kjerringa lot seg friste av akkurat den oppskifta.
Setter inn lenke til oppskriften her. Det er Lise Finkenhagen sin.
Om det smakte godt? Aldeles nydelig, og dette vil jeg nok prøve igjen på kalde og mørke høstkvelder. Jeg lagde en del gresskarpure’ som har fått plass i fryseren. Den kan brukes både til bakverk og supper i tillegg til Pumpkin Spice latte.
Jeg droppet muskat, og tok de andre krydderet litt på slump. Jeg er glad i kanel, ikke så glad I ingefær. Hadde en rest fløte igjen som jeg pisket ordentlig krem av, og brukte sånn karamell-sirup som man har i kaffe i stedet for karamell-saus.
Glasset ble tatt med ut i solen på terrassen. Jeg koste meg i sensommersola og nøt smaken av høst.
I dag var jeg i kjøkkenhagen og plukket inn “litt” squash. De blir så store at jeg føler for å høste de før de enten blir for store, angrepet av skadedyr eller tar skade av å ligge nær jord eller visne planterester.
Jeg har tenkt å dele de opp i terninger og forvelle de. Da har jeg squash til retter jeg måtte trenge det i utover høsten og vinteren. Husmorpoeng i fleng. Spesielt når jeg vet at jeg har sånn rundt 5 kilo med oppkuttede og forvellede squashterninger i den fryseren fra før av. Jada, selvsagt årets avling.
Etter en runde på kjøkkenvekta kan jeg stolt fortelle at det er litt i overkant av 7,1 kilo i kurven. Den største squashen veide over 2,4 kilo!
Gøy med så stor avling, så får vi bare være flinke til å bruke squash i gryter og supper ut over høst og vinter.
Squash kommer opprinnelig fra Mexico og Nord- og Sentral-Amerika og ble kultivert i Nord-Amerika fra omtrent 10 000 år siden. De europeiske nybyggerne begynte å bruke grønnsaken da de kom til Amerika på 1600-tallet. På vårt kontinent ble den først vanlig i starten av 1900-tallet.
Squash består av 95 % vann og har lavt energi- og fettinnhold, med 15 kalorier pr 100 gram. Squash inneholder jern og noe A-, B- og C-vitaminerer og er en kilde til folat, vitamin C og kalium. Kanskje ikke den grønnsaken som har den største næringsverdien, men en grønnsak det er utrolig gøy og lett å dyrke selv. Men husk, det holder med en plante eller to, for avlingen pleier å bli rik.
