Charlie Chihuahua er liksom ikke “Villmarkens sønn”.  Da han kom til oss for to år siden var vi det tredje hjemmet hans etter at han forlot oppdretteren.    I det første hjemmet var han “veskehund” . En del av “utfitten” til eieren..  De er jo så søte og små, sånne chihuahuaer.  I det andre hjemmet, hos de som vi fikk han omplassert fra, hadde han gått fritt i rekkehushagen når de var hjemme.  De hadde trent masse kunster med han.  Han hadde god dressur.. Når jeg spurte om hvordan han var med tur, svarte hun at han kunne fint gåturer på tjue minutter eller en halvtime, og at de hadde stort sett gått en fast liten runde i nærområdet.  Skog, bekker og vann fikk jeg litt mer unnvikende svar på.  Vel, vi fant fort ut at han ikke hadde vært mye i skogen, og at det å stikke hodet ned i en bekk for å finne drikke var totalt ukjent kunnskap.

Men hos oss blir hunder behandlet som hunder.  Det vil si at de må bli med på tur, også i skogen. Og at jo da, vi er ute også i regnvær.  Det finnes faktisk “regnfrakk” . til små hunder.  Og for Chihuahuaer som ikke har underpels er det greit å ta på hvis det er skikkelig regnvær .
Nå har han bodd hos oss i to år.  De lengste skogsturene har det ikke blitt, men vi har da labbet noen turer. og Charlie blir flinkere og flinkere for hver gang.  Bekker har han lært seg å finne drikke i.  Han kan vasse litt, men er ingen bader.  Høyt gras kan være gøy, men liker seg best på traktorveier og brede stier. Han snur seg fremdeles ved den minste lyd og kikker seg vaktsomt rundt, og det er helt greit å gå bak “Mor” sånn for å være på den trygge siden.  Men han blir tryggere og tryggere for hver tur og utforsker mer og mer av området der vi er på tur.  Går ikke kun rett ved beina mine.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Black Friday-tilstander💥

I går var vi en tur inne ved Samsjøen.  Vi kjørte innerst ved vannet, lengst mot nord må det vel bli .  Og tok etter en stund av en bomvei oppover lia fra vannet.  Jeg liker å utforske slike veier.
Charlie holdt seg lenge bak meg, sutret litt, og var nok tydelig usikker på om dette var så lurt.  Bare vi to ute i ødemarka…. Men vi tok det med ro oppover lia.  han fikk snust og undersøkt alt han ønsket.   Etter en stund ble snusepausene færre, og han gikk i front og små-dro i båndet.  Stoppet opp og så opp på meg med et smilende og glad hundeansikt.  Dette var spennende og gøy!

Så runder vi en sving.  Jeg ser  noe som beveger seg  blant gras, strå og busker på siden av veien noen meter lengre fremma.  Ei elgku står rolig å tygger gras, spisser ørene og ser på meg.
Jeg har ingen bildebevis som støtter historien.  Jeg tok ikke noen selfie med en elgku i bakgrunnen.  (Jeg vet, elendig blogger) Jeg skal innrømme at jeg vurderte om jeg skulle ta et kjapt bilde.  Men jeg droppet det. avstanden var relativt lang, og jeg følte instinktivt for å gjøre det jeg alltid gjør når jeg møter elg når jeg er i skogen og har med hund.  Jeg snur og går med relativt raske skritt vekk fra elgen.  Løper ikke, skriker ikke. Ingen bråe bevegelser eller høye lyder.  Bare snur og viserelgen at jeg trekker meg unna.

Heldigvis kom den ikke etter oss.  Det var ei elgku.  Hun kan godt ha hatt elgkalver som lå i graset, eller som jeg ikke fikk øye på.   jeg hadde med hund, en bitteliten Chihuahua, som er den tøffeste i verden i egne øyne noen ganger. Og som raskt kunne begynne å gneldre når noe gjør han redd.
Elgkuer med kalv har et veldig beskyttelsesinstinkt, slik som andre mødre, og kan bli stressa og sinte hvis de føler at noe kan virke truende på dem eller kalven.

Vi tok turen tilbake til bilen.  50 minutters tur i villmarken var nok for i  dag.   Møte med elgen er gøy, sånn i ettertid.  Flotte dyr.  Slike naturopplevelser setter en ekstra spiss på dagen.  Jeg levr litt på slikt.