I dag er det 9.9. Lett dato å huske, ikke sant? For 31 år siden i dag sto jeg brud. Det vil si at jeg har bryllupsdag i dag. Eller har jeg det? Jeg mener bryllupsdag fordrer vel at man er et par, to stykker?
Det blir helt klart ikke noen markering av bryllupsdag i dag. Det blir bare vondt og dumt. Vi fikk godt over 30 år sammen som mann og kone. Jeg får være glad for de årene.
Selv om jeg helst ønsker å glemme hvilken dato det er i dag klarer jeg selvsagt ikke det. Minnene og savnet strømmer på. Spesielt savnet. Jeg har kjent det ekstra sterkt i noen dager nå. Jeg tror det langsomt begynner å virkelig synke inn at han er borte for bestandig.
Når jeg kom hjem fra valgvake sent i går kveld. Jeg skulle så gjerne hatt han der. Fortalt han om ordfører og kommunedirektør som dukket opp og hvor urovekkende jeg fant det at Frp har blitt så store.
Eller på lørdag. Da jeg var på fest. Der kom de alle sammen med ektefeller eller partnere. Om alle hadde det er jeg forresten usikker på, men det virket slik. Jeg skulle så gjerne hatt GGG ved min side.
Jeg savner han, og jeg savner oss. Alt vi var og gjorde som par. Samtalene i kurvstolene på trammen, søndagsfrokosten med varme rundstykker, kaffe-latte på lørdagene…
Jeg savner alt vi kunne planlegge, fable eller drømme om. Besøke det eller det stedet. Leie kabriolet og kjøre rundt på den franske landsbygda. Gå på kunstutstillinger eller teater. Ting jeg helt klart kan gjøre alene og, men som ikke vil bli det samme uten han.
Dette er en dag i melankoliens tegn. Man trenger noen av de og. En litt rolig dag for ei litt sliten kjerring.
Skjønner at det føles tomt. 😥
Takk.
Det må føles veldig tomt ja… det er noe med savnet – å aldri være sammen mer…. tankene som kommer. Lag dagen så god som mulig.
Takk.
❤️❤️
Skjønner at denne dagen både blir rar og vond og savn og tomhet.
Ja. Savnet er påtrengende I dag.
Håper det går bra med deg. Du står jo midt i kaoset nå.
Her er det mye og gjøre og mange tanker. Møtet med byrået tok over 3 timer i går!
Man blir helt tom i hodet!
Ja møtet med byrået ta tid. Så mye å ta stilling til. Man blir sliten midt i alt. Men de gjør en god jobb.
Tenker masse på deg i disse dagene.
Forstår deg godt! 💕 Om 10 dager er det 4 år siden jeg mistet mannen min I kreft. Han ble bare 65 år.
65 er alt for ungt! GGG ble 62. Vi hadde så mye mer vi ville gjort sammen.
Jeg tror du kommer styrket ut av å la deg sjøl kjenne på melankoli og savn. Helt sikkert lett å si for en som ikke har “dine sko på”, men for et helt menneske hører hele spekteret av følelser med tror jeg. Og så tenker jeg at du har styrken til ikke å forbli i melankolien, men også kjenne på det som er bra.
Melankolien og savnet fikk stor plass i går. Og ja, jeg er enig i at det er sunt å ta seg lov og tid til å kjenne på den – uten å dyrke den og forbli der.
Jeg er ikke så flink til det. Flink til å “ta meg sammen”. bøye nakken og gå videre. Men i går fikk melankolien rå.