Akkurat stått opp, sitter her med frokosten og tekoppen.  Sitter og leser Kokkejævels innlegg, han er fremdeles på bloggtoppen, og tenker tilbake på da jeg trodde at verden var avhengig av at jeg presset meg gjennom mange timer med møter og arbeid hver dag.  Da jeg styrte og byttet vakter så det ikke skulle gå ut over jobben min som radiograf at jeg også hadde et verv som tillitsvalgt.  Møter om dagen, jobb på kveld eller natt.  Rett fra nattevakt til nye møter.   Innimellom det presset jeg inn politiske verv som kommunestyremøter, Hovedutvalgsmøter, Rødt møter, og enkelte møter i Fylkestingsgruppa til Rødt. Flere dager hver uke var det mellom 12 og 16 timer, kanskje mer fra jeg forlot Drømmehuset  om morgenen til jeg tuna inn på kvelden.  Helgene, hvis jeg hadde fri ble brukt til gamle foreldre, husarbeid som hadde hopet seg opp og “kvalitetstid” sammen med familien.
Jeg var der Kokkejævel er.  Det livet er ikke for pyser.

Tablettene mine virker.  Jeg har fått orden på blodsukkeret. Jeg er på ny full av energi og kaster meg over det livet jeg elsker.   Men Diabetes er en diagnose som også gjør at jeg ikke kan leve det livet jeg gjorde før.  Heldigvis.  For det hjelper ikke hvor mange piller man trykker i seg, når kroppen er utslitt og trenger hvile, må den få det.
I går for eksempel.  Tok diabetesmedisinene mine slik jeg skulle, rakk ikke frokost og hastet av sted til Drammen for innledende møter til lønnsforhandlinger.  Kjenner adrenalinet pumper litt i årene. Vi er i gang.  Jeg elsker lønnsforhandlinger, hvem trenger frokost?  Stopper på Vikersund for en baconpølse og en cola. vet jeg ikke skal ha cola, men det er lønnsforhandlinger. Hjernen min trenger sukker (dårlig unnskyldning, jeg vet)  Men lommeboka er ikke der. (Jeg er fremdeles en slik fossil som ikke har kortet i dekselet til mobilen) Lommeboka er ikke i veska og ikke i bilen.  Den er i softshelljakka som henger hjemme i entreen.
Jeg kan ikke snu. Da rekker jeg ikke møte. Vipps har jeg ikke fått installert på den nye telefonen. Men hvem trenger mat? Jeg kjører videre til Drammen.  Møtet går – som forventet. Jeg får et halvt pappkrus med kaffe av arbeidsgiver.
Man blir litt utladet etter slike møter som har krevd mye adrenalin.  Er sliten i bilen hjem.  Veldig sliten, svimmel uvel. Burde muligens ikke kjørt bil..
Kommer hjem, sluker alle pizzarestene i kjøleskapet en halv “Hjemmelaget Grandiosa”  stuper over ende på sofaen og blir liggende i tre timer før jeg klarer å karre meg opp og igjen fungere sånn noenlunde.  Er slapp og uvell resten av kvelden.
Etter en dag hvor jeg droppet litt mat. Hvor mange slike dager hadde jeg ikke før?
Begynner jeg på det kjøret igjen blir jeg ikke gammel  Mitt høyeste ønske er å være her sammen med de jeg elsker – lenge…  Da er det opp til meg og ta hensyn til kroppen min slik at jeg kan det.   Ingen piller kan gjøre den jobben for meg.

Så, Kokkejævel, jeg vet du leser bloggen min. Jeg vet du ikke liker meg og det jeg skriver, men dette er oppriktig godt ment. Lytt til kroppen din, ro ned.  Det er så utrolig mange som er glad i deg, som du er uerstattelig for., og nå snakker jeg ikke om alle følgerne dine, men om Kjærest, ungene dine og alle de andre som er virkelig og ekte glad i deg.

Du burde sittet på terrassen og virkelig kost deg med det som skjer nå.  Mestselgende forfatter (OK, man må vel egentlig ha gitt ut to bøker før man kan kalle seg forfatter har jeg hørt, men drit i det)  Boka di selger kjempebra! Du burde ta deg tid til virkelig å suge inn, føle, oppleve den suksessen du nå har.  Sitte slik sammen med Kjærest og tenke, “Klyp meg i armen. Det skjer virkelig meg!”  For jeg tror du egentlig innerst inne er en slik fyr som trenger bekreftelse på at du er bra nok. Du higer alltid etter toppen, være først, størst best.  Nå er du der.  Nyt det!  Så kan du ta turen mot neste topp senere.

Ennå har ikke Kagge satt inn sine markedsføringstiltak. Boka er ennå ikke anmeldt i de store avisene.  Det kommer nok. Også rundturen til bokhandlere landet rundt så du kan sitte der med kokkehatten og signere bøker til slike som meg. Regner med å se deg på Kuben sånn en stund før jul.  Men du har klart å nå toppen allerede uten den markedsføringshjelpen forlaget gir. Vær stolt av deg selv, og gi deg tid til å være det.   Gi deg tid til å nyte suksessen – ikke bare hige etter neste toppopplevelse – uten helt å få den med deg når den skjer.

En tidligere tillitsvalgtskollega er en hageentusiast.  Hagen er det som gir henne ro og adspredelse i en hektisk hverdag.
Det året vi etablerte foretaket vårt, slo fire sykehus sammen til ett var det mye arbeid for oss tillitsvalgte.  Ikke bare hadde de fire sykehusene veldig forskjellig kultur, de hadde også forskjellige avtaleverk og måter å organisere det meste på. Nå skulle alt bli likt. Samtidig var det ikke noe entusiastisk “dette skal vi få til” holdning hos de ansatte. ingen ønsket sammenslåingen, den var påtvunget oss fra departement og regionalt foretak.
Hun hadde mange medlemmer å ivareta. Hun er samvittighetsfull og sto på lange dager og brukte i likhet med oss andre kvelder og noen netter på å lese sakspapirer og forberede seg på nye møter, nye drøftinger, nye forhandlinger.
Hun fortalte meg at mannen hennes hadde gått rundt i hagen den våren og tatt bilde av den ene planten etter den andre ettersom de blomstret slik at hun skulle få med seg blomstringene også dette året.  Når han viste henne alle bildene en kveld hun kom sliten hjem, var hun glad for bildene.  Det var en utrolig hyggelig ting gjort av mannen.  Men samtidig var det en vekker at hun ikke hadde fått med seg blomstringstiden i sin egen hage…
Da hun fortalte oss denne historien vurderte jeg å sende sms til Gamle Gubben Grå og be han ta bilde av ungene..

Jeg håper Kokkejævel ringer legevakta i dag.
Jeg håper han kommer til en flink lege.
Jeg håper den legen legger han inn på et sykehus. Strengt sengeleie!  Sykemelding biter ikke på slike som han. De må bare… hele tiden.

En venn av oss var også slik.  Drev for seg selv  Samme bransje som Kokkejævel. Jobbet og støtt. Vi pleide å “konkurere” om hvem som klarte mest. sendte hverandre melinger som “Har ikke sovet  på 32 timer.”  eller “Nå var det godt med mat.  Frokost klokka 22.30 er kanskje litt lovlig sent?”
En ettermiddag han hadde levert noe catering, sto på et kjøkken på et forsamlingshus og skulle haste videre til neste oppdrag klarte han ikke å løfte beinet. Det ville ikke lystre.  Han kjente panikken komme. Hvordan skulle han komme seg ut i bilen? Hvordan skulle han klare å kjøre til neste sted han skulle levere mat? Hvordan skulle han klareresten av arbeidsdagen som var langt fra slutt?
Jo han beit tenna sammen og dro beinet etter seg til bilen. Han måtte jo det. Hva skulle han ellers ha gjort? Maten måtte leveres. Arbeidsdagen måtte fortsette. Alt var jo avhengig av han.
Heldigvis hadde noen  på det forsamlingslokale sett at han plutselig gikk rart, at han var litt skakk i  trynet.
Vedkommende gikk etter han ut og så at han slet med å stable seg inn i bilen. 113 ble ringt.
Det gikk bra med vennen vår.  og etter hva jeg husker ble maten i bilen levert til kunden, muligens litt forsinket men den kom frem. Det er alltid noen som kan hjelpe. Det er ingen som er uerstattelig i arbeidslivet.
Men vi er alle uerstattelige for de vi virkelig bryr oss om.

God bedring, Kokkejævel. Ta vare på deg selv!