Som dere vet begynte jeg å følge med på toppbloggerne, gå i dybden på innleggene deres for selv å bli en toppblogger. Toppbloggerne som herjet øverst på bloggtopplista den gang, Sophie Elise og Isabell Raad tjente sinsykt mye penger på å skrive om rumpeoperasjoner og ville fester. Sykt mye mer penger enn det jeg som radiograf kunne drømme om å tjene. Jeg klarte ikke å se forretningsgrunnlaget, helt forstå hva greia gikk ut på. Litt humoristisk prøvde jeg å latterliggjøre det faktum at de tjente så mange penger på – ingenting. Sammenlignet det de skrev med kjerringlivet mitt på en noe humoristisk måte.
Jeg forstår mye mer av bloggkonseptet nå. Har til og med sendt min første faktura til blogg.no, selv om jeg vel kunne fakturere for i underkant av to timers arbeid som radiograf for en måneds arbeid her inne. Ustyrtelig rik blir jeg nok aldri på blogging. Ikke minst fordi pengene og de unge forretningsbloggerne, influenserne har forsvunnet til andre plattformer. Jeg tror ikke Kokkejævel som jo har regjert toppen av lista det siste året tjener en brøkdel av det de unge jentene tjente for et par år siden. Så hva er det som er så gjevt med bloggtoppen nå?
Misforstå meg rett. Jeg sikter fremdeles mot bloggtoppen. Det hadde vært gøy å sole seg i glansen der oppe en dag eller fem. Jeg synes og blogglesing er blitt mye mer interessant etter at det ikke kun er sponsede innlegg om rumpeoppdateringer og det nyeste fra Nelly som er tema. Så jeg hilser utviklingen som har skjedd her i blogglandia hjertelig velkommen. Men hvis det å være på toppen av lista mest dreier seg om heder og ære, hvorfor betyr det så mye for enkelte å ligge på bloggtoppen?
Ja, det er Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen jeg skriver om.
I helgen fikk han massiv kritikk for å ha utlevert Datter på blogg. Tre hele innlegg kom det om følelsene hans rundt det at Datteren skulle bo mer hos sin mor. Så hadde han et innlegg der hans døde sønn fortalte han at han ar mer enn god nok som far. (Da jeg leste det innlegget ble jeg seriøst bekymra for fyren. Enten hadde det klikka for han, eller så hadde han blandet litt mange kjemiske stoffer.) I sitt siste innlegg sitter han alene på Alta flyplass og spiser pommes frittes og hamburger og velger å starte innlegget sitt med å henlede lesernes tanker på barnet som snart skal komme. Overskriften handler om å bli far, for så allerede i første avsnitt minne oss på at sist han ble far døde barnet. Den gangen rakk han ikke hjem til fødselen, nå skal han snart bli far igjen – og reiser nok en gang bort
Og nå er vi tilbake ved det jeg ikke forstår.
For hvor mye sorg, savn, død og fordervelse må man hoste opp for å nå toppen? Hvor mange ganger må man la seg selv synke ned i alle triste, mørke tanker for å forbli på toppen? Og er det verdt det?
Nei fortiden må man komme over etterhvert. Dveler man ved alt det triste, så blir en sittende i en sump. En klok person sa en gang “Fortiden er et fyrtårn, den er ikke en havn”. Mye sant i det. Man må se framover i livet og lete etter lyspunkter.
Man bærer fortiden med seg, men man må ikke forbli der.
Tidene har endret seg, og det har helt sikkert leserne også. Lesermassen er nok en litt annen, som kanskje heller leser om sorg og savn og kokkesprell enn rumpeoperasjoner og klesmote.
De unge som holdt til her før og leste om unge mødre og skjønnhetsoperasjoner, de er voksnere nå, og har kanskje endret interessene litt, og dagens unge, er på helt andre steder, som tik tok og youtube og hva det nå heter alt sammen. Og jeg må innrømme at jeg er glad for det. For jeg syntes nok kanskje at trenden for noen år tilbake var usunn.
Vi får håpe at alt går bra denne gangen for kokken. Det unner jeg ham 🙂
Fine dagen til deg ♥
Jeg liker og at det er mer varierte og mer voksne blogger
Blogg verden har endret seg og de unge har funnet noe annet å følge med på. Da er det stort sett de godt voksne igjen og mange er mødre som er vant med å trøste og gi gode råd. Når man leser overskriften til de/den i toppen så er det nesten som å assosiere det med se og hør.
En dag vil du være der uten å måtte utlever andre og skrive om sorg og tårer.
Vi har alle følt sorg og savn, men veien er å gå videre og ikke bli der. Som Lillian skriver det er ei lykt en vei viser, men ingen havn, kanskje den finnes med neste lykt.
Ha en fin fin dag
Helt klart greit å skrive om sorg og savn, men ikke bare det…
Utleveringen og sosialpornografien har nådd nye høyder!
Akkurat det tenkte jeg også idag, det er sosialpornografi til de grader!
I grunn bare trist
Du flytter bare over på insta🥂Lett som en plett 🎈🎂🥂🎉 Ikke så rart de velger den plattformen. Enkelt og raskt. Bare tuller. Liker veldig godt bloggen og konseptet ditt👍
Insta er for bilder. Jeg liker tekst.
Det har du helt rett i 👍😀
Jeg forstår ikke helt fyren akkurat nå! Hvor ble det matoppskrifter og hvor lenge gidder andre å lese om de døde barna gang på gang! Burde fått profesjonell hjelp snart! Mulig han har fått hjelp før også. For det er bare trist! Men bloggen skal vel ikke handle om døden!
Usikker på om han skriver om dette fordi han er i en sorgprosess eller fordi han tror det er det leserne vil ha.
Enten trenger han hjelp, eller så er han kalkulert kynisk.
Jeg håper du når førsteplass en vakker dag sånn at vi får gleden av å lese reaksjonene dine på ditt eget innlegg! 😁
Ja det kan jo bli gøy🙃😉🤪