Vivian tok opp et vanskelig men viktig tema på bloggen sin i går. Døden.

Jeg var 27 år da jeg sto med mitt døde, barn i armene.  Gamle Gubben Grå var 30.
Ambulansen hadde dratt uten å ta oss med. Ikke Tiril, det døde barnet heller.
Legevaktslegen hadde stadfestet dødsfallet, fylt ut sine papirer og reist han og.
Han sa vi måtte ringe begravelsesbyrået, at de hadde døgnvakt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi var et ungt par på 27 og 30. Døden var noe fjernt. Noe som skjedde gamle mennesker, mette av dage. Og da var det noen “voksne” som tok seg av alt det praktiske.
Nå  sto vi i en rekkehusleilighet med en død baby. Ei lita jente på  snart tre år ville snart komme tuslende ned trappa og møte døden for første gang.
Vi var plutselig “de voksne”.

Litt senere samme dag.
Mamma og Pappa hadde hentet storesøster.
Begravelsesbyrået hadde kommet.
Jeg hadde skiftet på Tiril for siste gang. Lagt henne og bamsen hennes ned i kista.
Gamle Gubben Grå hadde skrudd på lokket.
Jeg bar kista med barnet mitt i ned trappa, men klarte ikke bære henne ut av huset og ut i bilen til begravelsesbyrået.
Ut i likbilen.
Begravelsesagenten ordnet det.

Nå satt vi i stua og skulle forberede seremonien sammen med den dyktige agenten fra begravelsesbyrået.
Et av de første spørsmålene var Bisettelse eller begravelse? 
Svaret kom raskt fra oss begge.
Jeg sa bisettelse. Gamle Gubben Grå sa begravelse.
Den klok begravelsesagenten sa at vi kunne vente med å ta stilling til det, men gi beskjed i løpet av et par dager.

Så satt vi da litt senere samme dag. Bisettelse eller begravelse?
Hvor mange unge par på 27 og 30 tar den samtalen? Vi hadde ikke gjort det.
For å forstå den andres synspunkt ble det snakk om hva vi tror skjer etter døden.
Hvorfor vi tenkte som vi gjorde rundt bisettelse og begravelse.
Det var en god samtale, og vi fikk et avklart forhold til hva den andre ønsket når vedkommende døde.
Vi fikk og snakket om våre tanker om døden.
En samtale kanskje mange flere par burde ta?

Livet fortsetter. Selv om vi har erfart at døden ikke alltid kommer bare når livet har vært langt er ikke døden noe daglig tema i hjemmet vårt. Men temaet dukker opp fra tid til annen. En storesøster og to lillebrødre med en død søster og en stein på kirkegården har noen ganger spørsmål vi voksne må ta oss tid til å svare på på en god måte. La de forstå at døden kan ramme alle, uansett alder, uten å skape frykt hos barna for at de, vi eller andre de er glad i skal dø. La døden være et naturlig tema uten å skape dødsfrykt.

33 år gammel kommer døden på ny inn i livet mitt på en slik måte at jeg må reflektere over egen dødelighet.
En av mine aller beste venner gjennom de siste 20 årene dør. Hun jeg delte alle tanker og opplevelser med i ungdomstiden. Vi som hadde vært forlovere i hverandres bryllup.
Hun var en ung mor. Etterlot seg mann og en ung datter. Hun var som meg, elsket livet. Hadde det bra.
Men livet skjer, og døden kommer når en minst ønsker det.
Jeg forsto at det kun var tilfeldigheter som avgjorde. Det kunne like godt være meg som ikke var mer.
Jeg reflekterte mye over egen død, egen dødelighet etter at venninnen min døde.
Jeg konkluderte med at jeg ikke er redd for døden.
Det jeg er redd for er å ikke leve. Altså, det å ikke få fortsette livet. Ikke være med på livet videre.

Det fører tankene videre til noe som blir tatt opp i kommentarfeltet inne hos Vivian
Frykten for å bli glemt, og frykten de etterlatte har for å glemme.
At man bare skal bli “dama på bildet”.  Et minne som langsomt blekner.

Det er vel to av de tingene som skremmer ved døden. I det minste for meg.
Det å ikke være en del av livet. Ikke få med meg livet videre – få med meg det som skjer. Se barn og kanskje barnebarn vokse opp. Være en del av livet deres.
Og det å bli glemt. Bare være et blekt minne. Og hva er det i så fall de vil huske? Vil de huske det jeg ønsker å bli husket for?

Mamma døde for tre år siden.  En gammel dame som sovnet inn. Jeg var der. Døden var ikke skremmende. Den var fredelig.

Med ujevne mellomrom dukker det opp bilder på familiegruppa på Snapchat eller messenger.  Barn og barnebarn deler bilder av en Mamma og Mormor i forskjellige settinger. Påskeskirenn på hytta. Julebakst med fire generasjoner. Kommentarfeltet fylles med hjerter og kommentarer som viser at hun er langt fra glemt.  Det er godt å se.  Mamma er ikke bare dama på bildet. Hun lever videre i minnene til barn og barnebarn.
Spesielt rører det meg når jeg leser barnebarnas kommentarer, eller når det er de som deler bildet.  Jeg vet at minnet om Mamma vil leve videre også når jeg og min generasjon er borte.

Jeg håper og tror at minnet om meg også vil leve videre når jeg ikke er mer.  Jeg er ikke så redd for å bli glemt.
Jeg frykter ikke døden. Døden er fredfull når den kommer som ventet.
Jeg går ikke rundt og er engstelig for brå død.  Ikke det at jeg ikke tror jeg kan bli revet vekk brått og uventet. Det kan vi alle. Det er ikke alltid det er de eldste som dør først. Men jeg vil heller ha fokus på å skape meg gode dager enn å frykte morgendagen.

Jeg er ikke redd for å dø.
Men jo mer jeg tenker på døden, jo sterkere blir ønsket om å leve.
Ønsket om å sanse alt livet gir oss. Alt fra solfylte februardager med skinnende hvit snø, gode samtaler med de jeg elsker, til gode opplevelser – som en stille stund på trammen en sensommerdag.

Kanskje vil refleksjoner rundt døden gjøre at en og reflekterer over hva som er viktig i livet.