Jeg føler faktisk en intens motstand mot å kommentere dette innlegget nok en gang. Skal jeg kommentere poesi bør man kunne forvente at poeten fornyer seg med jevne mellomrom.
Ok, jeg vet at poesi er tidløs og kan leve i hundre år, kanskje mer. Så kanskje er det jeg som er kravstor når jeg hevder at poesi som ikke er en uke gammel er for gammelt. Det er vel mer at jeg ikke føler behov for å analysere den samme teksten flere ganger i uka.
Så hva skal jeg skrive om da? Garantert ikke mat. Det skrev jeg om i går. Brunost med chili. Jeg har og to matinnlegg liggende klare hvis det skulle bli behov for det, men jeg sparer de til en gang en matblogger ligger på plassen foran meg.
Jeg kunne jo skrive om rebelle royalister. Men jeg er usikker på om mer omtale og publisitet til skjønnheten og udyret, unskyld øgla, er det jeg skal bruke tiden min på.
Jeg burde komme med noen gode kommentarer om at Høyre i kommunen arbeider hardt for å få lagt ned samtlige butikker i sentrum, samt gjøre sentrum om til en gedigen lekeplass. Det får bli et eget innlegg. Jeg er for oppgitt over idéene deres til å ta fatt på det nå.
Så melder radioen noe som vekker min interesse. Det er laget radiodokumentar og bok om Arnfinn Nesset. Fyren som ble dømt for 22 drap på sykehjemspasienter i 1983. Jeg kommer garantert tilbake til Nesset når jeg har hørt dokumentaren. Muligens ikke i dag, men en gang.
Nå vil jeg ha te og brunostskiva mi. Vi snakkes.
Kos deg med dagen. Du finner sikkert mye å skrive om senere:)
Takk! Det gjør jeg sikkert.