Nå har jeg stått og laget “Langtidskokt høyrygg” i halve formiddag. Putre, syde, koke i timesvis på komfyren.  I går lagde jeg “Høstlig lammegryte”. Begge disse rettene er nok mat til flere middager.

Etter middag drar jeg tilbake til treningsleiren. Jeg er altså blitt en slik kone som lager opp middager som de hjemme kan ha mens jeg er borte. En slik kone som tror mann og barn sulter i hjel ved brødboksen hvis mor selv ikke er hjemme og mater dem.

Bare tanken på at jeg har blitt en slik kone er latterlig. Jeg er gift med en kokk.  Hvis de utflyttede ungene vurderer å komme hjem til barndomshjemmet for en gratis middag spør de alltid hvem som skal lage middag. Sjansen for at de dukker opp øker ikke om jeg sier at det er jeg som står for matlaginga.

Likevel føles det godt. Godt å vite at jeg har bidratt litt for å gjøre hverdagen etter jobb litt enklere for de to hjemme.  De hadde helt sikkert ikke sultet i hjel. Grandis, pytt i panne og speilegg hadde sørget for det.  Men det er nå bedre med en ordentlig høstgryte. Sunnere er det og.