I dag skulle jeg ønske jeg var i begravelse….
Ønske at jeg var i begravelse…  Det høres litt feil ut.  Det er vel ingen som ønsker å gå i begravelser hvis man kan slippe.
Men jo, i dag skulle jeg ønske jeg var i begravelse.  At jeg kunne sitte i en fullsatt kirke. Se den hvite kisten, kransene.  Høre minneordene og stille ta farvel…
Det er ingen i nær familie, nær vennekrets eller nært bekjentskap som har gått bort.  Bare en person som på sin måte har betydd noe for meg.  Og jeg skulle så gjerne vørt i begravelsen og tatt et siste farvel.  Hadde det ikke vært for korona-situasjonen og begrensninger det setter på oss alle, selv på å delta i begravelser, hadde jeg vært der. Sittet på en av de bakerste radene og tatt et stille farvel.  Jeg vet det er flere av oss som føler det slik i dag. Men vi er ikke blant de nærmeste.  Det er så mange som var nærmere enn oss. Så mange som fortjener og trenger de få tilmålte plassene i kirken bedre enn oss.

Det er den andre begravelsen under korona-situasjonen jeg ikke får deltatt i.
Det andre mennesket jeg ikke får tatt avskjed med slik jeg skulle ønske.
Det føles sårt-

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er ikke den som går i mange begravelser.  Utenom de som er familie kan jeg telle dem på en hånd. Foreldre til nære venner.  Ektefeller til kollegaer. Vært med Mamma i begravelser til folk fra min barndoms dal.  Et par kollegaer.. Mulig jeg må bruke litt mer enn fem fingre for å telle, men ikke mange.

Men disse  to hadde jeg følt for å ha deltatt i .
Ikke bare for å vise min medfølelse. Jeg kjenner ingen av de pårørende.
Ikke fordi jeg føler at det forventes at jeg møter opp.
Men rett og slett fordi jeg ønsket å ta en verdig avskjed. Først når man ikke har mulighet til å delta forstår man hvor viktig og riktig slike rituelle tradisjoner er.