I dag ble det sukkererter fra egen hage til middag. Var og hentet i kjøkkenhagen på plantene GGG kjøpte og plantet i mai. Plukket ikke så mange, bare slik at det var nok til Yngste Sønn og meg. Det kommer mange flere ser jeg. De skal vi kose oss med ut over sommeren. Kanskje fryse ned noen og ha utover høsten og.
Da jeg skrev om tomatplantene til GGG her om dagen fikk jeg en kommentar:
Håper du klarer å nyte tomater og annen mat han likte, for vet det kan være vanskelig når han ikke får spise av det.
Jeg skjønner at noen kan føle det slik, men det er ikke noe problem for meg. Jeg ville synes det hadde vært mye verre om det ikke ble spist. At han hadde stelt med de plantene til ingen nytte.
Jeg ser mer på det som en gave fra GGG. Jeg vet hvor stolt han var av det vi dyrker, og det er derfor ekstra viktig å bruke disse råvarene godt.
Mat og matlaging var og en felles hobby. Det å prøve ut nye retter og diskutere måltidet mens vi spiste. Så for meg er mat gode minner. Å fortsette å lage mat, fortsette å teste ut ny retter, fortsette å bruke råvarene han dyrket blir en måte å ta han med videre i livet mitt.
Derimot signaturretten hans, pepperbiff, med hans peppersaus og fløtegratinerte poteter er det nok veldig lenge til jeg spiser igjen. Ingen kan lage det slik som GGG.
Så fint å ha gode minner i maten og råvarene 🙂
Jeg verner om de gode minnene.
Så herlig med egendyrket mat! Og jeg skjønner så godt at du nyter litt ekstra fordi GGG har lagt ned litt ekstra kjærlighet i det han har dyrket frem. Se på det som å spise litt av hans kjærlighet.
Så bra de har grodd skikkelig. Deilig til middagen det. Ja, det er koselig å lage mat. Du er flink, så bare til å fortsette.
Jeg er ikke flink til å lage mat. Det har blitt påpekt flere ganger av ungene. Men jeg synes det er morro å prøve nye ting.