Ah. Det føles deilig å flate ut på sofaen etter endt arbeidsdag. Ikke fordi arbeidsdagen har vært så slitsom, men rett og slett fordi det føles tilfredsstillende å si at jeg har vært på jobb.

Middagen er laget og fortært. Hjemmelaget blomkålsuppe. Ikke noe Toro her. Servert med stekt bacon og hvitløksbaguetter. Så dro Gamle Gubben Grå av sted, Charlie Chihuahua og jeg fikk huset for oss selv og vi var ikke sene med å finne sofaen. Og der ble jeg.  Våknet ikke til live før de andre kom hjem. Da var det gått noen timer,

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg støtter arbeidslinja, som det heter. Det er viktig å prøve å få flest mulig ut i arbeid. Så det at slike som meg kan få prøve seg i arbeid, finne ut hvor mye vi har helse til å arbeide er bra. Veldig bra!

Samtidig er det mange som ikke har helse til å arbeide.  Historien til Mette Walberg som ble publisert i Aftenposten i går viser med all tydelighet det. Her har vi en arbeidstaker som har elsket arbeidet og stått på så lenge helsa tillot det, og muligens litt til. Det er dokumentert av spesialister innen hennes sykdom at hun ikke har helse til å fortsette å arbeide fullt. Likevel bruker Nav ett år og 96 møter på å komme til samme konklusjon.

Jeg støtter som sagt arbeidslinja. Det skal lønne seg å arbeide.
Samtidig mener jeg det blir feil at man skal tvinges ut i fattigdom når helsa gjør at en ikke kan arbeide. Ifølge en fersk Nav-rapport blir det stadig flere pensjonister, uføre og AAP-mottakere som lever under fattigdomsgrensen i Norge.
Jeg tror ikke man blir friskere av å bli fattig.

Minstesatsen på uføretrygd er 250 000 kroner. Altså under fattigdomsgrensen. Minstepensjon  er også under fattigdomsgrensen. Da har vi godtatt at de som mottar disse ytelsene skal leve under fattigdomsgrensen bare fordi de er syke og gamle. Det blir i mine øyne feil.

Hvis ideen bak de lave satsene er at ved å holde levestandarden til de trygdede på et fattigdomsnivå skal motivere mennesker med arbeidsevne til å velge arbeid, ja da må man ha en ide’ om at en stor del mennesker går på trygd uten å ha de helseutfordringene de påstår at de har.  Da er det problemet man må ta tak i.  Ingen er tjent med at noen snylter på velferdsstaten.

Samtidig tror jeg at, som i Mette Walberg sitt tilfelle, 96 møter og de lange utredningene man må i gjennom før man kommer gjennom nåløyet og blir innvilget trygd vil sile ut brorparten av de som forsøker å lure til seg uberettiget støtte.
Blir det da riktig å straffe de mange som er syke for å tvinge de få som har lurt seg til trygd ut i arbeid?
Gjøre livet deres enda tøffere? La de i tillegg til sykdommen også slite med fattigdom?

Regjeringene sier at satsene sal økes i trygdeoppgjøret i mai. Jeg håper de da blir hevet til et nivå så også trygdede kan leve et verdig liv. Et liv med en inntekt over fattigdomsgrensa.