Gamle Gubben Grå skriver om klær….

For meg er klær noe man bruker fordi de har en funksjon. Man skal holde seg varm og tørr. Mote og slikt dill har jeg aldri hatt sansen for. Heller ikke da jeg var ung.
Og hva hadde det hjulpet om jeg hadde sterke meninger om hva jeg ville gå kledd i som ung? Det var to sterke kvinner i min oppvekst. Mammi og Tante Astrid. De kjøpte klærne mine fra jeg ble født og til jeg begynte i læra og jeg begynte å tjene egne penger. Ikke det at de slutta å kjøpe klær til meg av den grunn. Tante Astrid kjøpte flanelsskjorter, pysjamaser og Dovre underbukser til meg helt til hun døde i 2009. Fremdeles har jeg skapet fullt av hennes kleskjøp og behøver sikkert ikke kjøpe flanelsskjorter eller pysjamas resten av livet.

Tante Astrid kjøpte flanelsskjorte i julegave hver jul, og gjerne en flanelsspysj. Til fødselsdagen min i mai fikk jeg hvit penskjorte og en pysj i tynn bomull til sommerbruk. Den var lyseblå. Hvert år fra jeg var 10 til jeg 46. Det blir en del lyseblå pysjamaser og hvite penskjorter.

Mammi hadde en annen stil.  Hun kjøpte fargerike skjorter, og gensere. Gensere i marine blått eller pastell. Hun mente det var så stilig med en genser sånn lett knytt over skuldrene over en pen skjorte. Du vet sånn typisk pappa-gutt loock fra Oslo beste vest.

Nå vokste jeg riktignok opp i Ullevål Hageby som også den  gang i høyeste grad var en del av Oslo beste vest. Det var lenge før journalister og kulturprofiler begynte å kjøpe seg inn i den idylliske hagebyen i engelsk landstil. Ullevål Haveby var og er et fantastisk flott område og et fint sted å vokse opp. Men jeg har aldri identifisert meg med de sossene som kom fra Oslo Vest. Min barndom og oppvekst var langt fra oppveksten til en pappa-gutt på Oslo beste vest.

Genserne og de fargerike skjortene Mammi kjøpte har ligget som hyllevarmere i skapet i alle år. Eller helt til kjerringa og Datteren kastet en god del av dem en stormfull høstkveld i 2006. Høststormen satte muligens ikke inn før jeg kom hjem og fant ut at Kjerting-spetakkelet og Datteren hadde plyndra klesskapet mitt for klær nok til å fylle tre – fire svarte søppelsekker. Og at de to bandarlogene var dratt avgårde med klærne mine i retning av nabokommunens Fretexbokser i ikke alt før god tid før jeg kom hjem fra en lang og strevsom arbeidsdag. Ja, det blåste friskt da kjerringa kom hjem den kvelden.

Når jeg så var blitt såkalt voksen kom kjerringa inn i livet mitt. Og det tok ikke lang tid før også hun begynte å ha en mening om hva jeg burde ha på meg. Eller aller helst hva jeg ikke burde ha på meg. Hun likte heldigvis heller ikke de fargerike skjortene. Men hun likte heller ikke flanellskjortene. Hva hun mente om gensere knytt henslengt over skuldre er jeg usikker på.  Jeg tror hun synes jeg er snål som ikke liker gensere.  Men jeg tror hun ville tredd de på meg, ikke knyttet de rundt skuldrene.
Hun har heller ikke sansen for pysjamaser.  “Hva er vitsen med at du skal bruke tiden på å ta på deg pysjamas når jeg likevel kommer til å flerre den av deg om få minutter?” pleide hun oppgitt å spørre da vi var unge.  Jeg får ikke det spørsmålet så ofte lenger, men kjerringa sover fremdeles kliss naken så jeg regner med at hun ikke har endret syn på det med pysj.

Hvis dere ser på det bildet øverst i innlegget ser dere meg md en utrolig behagelig arbeidsbukse.  Nei, ikke på det bildet hvor jeg står på balkongen på et rosa hus. Det er hentet fra Provence, og jeg har på meg pysj.  Nei, jeg snakker om bildet helt øverst. Der jeg sitter og leser.  Kjerringa ser nesten rødt når hun ser de buksene med mindre jeg driver å kapper ved eller noe annet sånt ordentlig arbeid.  Det, og en militærgrønn ytterjakke og en ditto caps. Hun kaller det uteligger-stilen min.
Vel, hu ser ikke alltid ut som hun kommer fra et fransk motehus kjerringa heller.  Men det holder jeg klokelig kjeft om.  Ellers ville hun vel sporenstreks dratt til byen og handla en hel haug med nye klær.  Den kjerringa har klær nok, hvis hun bare gadd å ta en tur innom vaskerommet og sette på en vaskemaskin eller tre.

For en del år siden kom kjerringa hjem fra en handletur og hadde kjøpt et helt nytt antrekk til meg.  Og selvsagt ble jeg kommandert til å prøve klærne med en gang hun kom inn døra.  Det var ei olabukse.  I og for seg grei nok.  Jeg var veldig glad i olabukser da jeg var yngre. Husker jeg kjøpte meg en Levis 507 for en av mine aller første lønningene mine da jeg var lærling.  Det var nydelig å ta på seg ei ordentlig olabukse, og ikke de “ser-nesten-ut-som-olabukse” i terylene som Tante Astrid hadde kjøpt til meg. Hvilke andre unge gutter enn meg og broren min gikk i terylene bukser på 1980-tallet?
Vel kjerringa hadde altså kjøpt olabukse til meg.   Ei lyseblå skjorte i litt tykt bomullsstoff,. ikke sånn strykefri kunstmateriell som blir svett og klamt innen du rekker å ta på deg dressjakka. Ja, og så hadde hun selvsagt kjøpt dressjakke, eller blazer fra Jean Paul som det vel heter.
Jeg var ikke blid, men dro nå på meg klærne slik kjerringa befalte.  Da jeg kom til blazeren kastet jeg et irritert blikk i speilet i gangen.  Og så rettet jeg meg opp i ryggen og ble overraskende stående å se på mannen i speilet.  Det var en utrolig stilig kar som sto der i speilet og møtte blikket mitt.
Klær skaper folk. Og i dette tilfellet hadde kjerringa skapt en fin, litt eldre herre av han som i følge kjerringa som regel gikk kledd som en uteligger. 

I dag måtte jeg være med kjerringa på shopping.  Jeg har snart bursdag, fyller 57 år, og kjerringa hadde bestemt seg for å kjøpe ny hverdagsjakke til meg.  Hun har innsett at selv om den blazeren fra Jean Paul er fin nok, er det ikke den jeg slenger på meg hvis jeg skal en tur på Kiwi eller en tur til byen og kjerringa ikke er med eller orker å ta krangelen.  Da er det svart arbeidsbukse, militærgrønn jakke med mange store lommer og en caps i samme farge.  Jeg er usikker på hva kjerringa misliker mest. Capsen eller jakka.  Jakka har og sett sine bedre dager, og har begynt å bli litt småfrynsete på ermene. Men den dekker da fremdeles den funksjonen den har.  Den holder meg varm og tørr.
Vel, nå skulle jeg få ny jakke, enten jeg ville eller ikke. Men til forandring fra sist, og til forandring fra de gangene Mammi og Tante Astrid kjøpte klær til meg skulle jeg få være med, og forhåpentligvis ha et ord med i laget. 

Vi var innom en del butikker uten at vi fant noen jakke som falt i smak hos oss begge.  Jeg fant ei militærgrønn jakke med mange lommer på kappahl, relativt lik den jeg har, men det sa kjerringa blankt NEI til. Jeg prøvde ei skinnjakke på en annen butikk.  Den var i flott mykt skinn, og kjerringa sa jeg var kjempefin i den.  Men det var noe galt med lommene.  Jeg trodde bilnøkkelen og lighteren kanskje kunne falle ut i et tenkt tilfelle.  Det var ikke noen knapper eller glidelåser på stikklommene, og Tante Astrid og Mammi har alltid belært meg at det må det være så jeg ikke mister nøklene mine. 

Kjerringa fikk litt nok når jeg hang skinnjakka jeg visstnok var stilig i pent tilbake på stativet med henvisning til Tante Astrids befalinger om glidelåser og nøkler. Hun måtte ha en kaffe-latte og roe seg ned på – og en iskrem! Så da ble det kafe besøk.  Kjerringa argumenterte med at jeg muligens heller trengte håndveske enn ei jakke med hundre lommer for alt jeg mente jeg måtte ha med meg til enhver tid.
På kafeen traff vi på et vennepar som satte seg ved nabobordet. Viktig å huske på å holde forsvarlig avstand.  Det å få skravla litt med venneparet gjorde kjerringa og meg litt roligere, og vi kunne fortsette leitinga etter ny jakke.
Til slutt fant vi og ei jakke vi kunne enes om på Match.  Den var mørkeblå, hadde nok lommer, men ikke så mange at kjerringa fikk hetta.  Og enda bedre, på Match og i herreavdelingen hadde de ei lita veske fra Jean Paul. Kjekk sak med plass til lommebok, nøkler, røyk og lighter.  Kjerringa så ut som om hun hadde ramla ned fra månen da jeg roste den veska mens  ekspeditøren tok med jakka bort til kassa. Hun hadde nok aldri trodd hun skulle se gubben sin med håndveske!  Men kjerringa skjønte at jeg mente at den var kjekk, og uten å si noe humoristisk om knekk i håndleddet eller andre morsomheter gikk hun bort og plukket med seg en veske og.  Hu er grei sånn, kjerringa.  

Dere ønsker dere sikkert et bilde av meg, Gamle Gubben Grå i den nye jakka – og med skulderveska.  Men det bildet har kjerringa ikke klart å få tatt.  Så det får bli en annen gang.  Kjenner jeg hu rett kommer hun til å være ute med mobilen og knipse i vei første gangen hun ser meg ute å gå med ny jakke. 

7 kommentarer
    1. Herlig “antrekks-innlegg”, det var jeg som ba om det 😀 Så jeg gir meg ikke så lett, MÅ se jakka på så klart. Litt posering! Og siden du likevel kjøpte veske, mandag er det avgårde å kjøpte skinnjakka OGSÅ, så blir nok kjerringa glad 😀

      1. bilde kommer. Men jeg kunne ikke være paparazzia-fotograf i dag, det var fødselsdagen hans.
        Tviler på at han drar ned og kjøperskinnjakka i morgen. Du vet, det var noe med lommene…

    2. Friskt 😀
      Synes Gamle Gubben Grå burde ha sin helt egen blogg også, ikke bare fine og flotte klær 🙂
      Men klær skaper folk ja, merkelig egentlig, men det har mye å si for andres oppfatning.
      Gratulerer med nye tilskudd til garderoben. Jeg gleder meg til å se bilde 🙂
      Fine søndagen til dere ♥

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg