Har du fått med deg innleggene om Olaus “Tyske Anders” Andersson og Jakob Alexander Jakobsen Wallin så vet du at jeg at jeg er litt opptatt av de fire som ble henrettet av den siste skarpretteren eller bøddelen her i landet, Theodor Larsen. Nå har turen kommet til den nest siste som ble henrettet her i landet i fredstid. Hun var også den siste kvinnen som ble henrettet.
Hun het Sofie Johannesdotter og tilsto å ha drept tre mennesker med arsenikk og forsøkt å drepe en fjerde. Hun tilsto også brannstiftelse og tyveri. Men la oss ta det fra begynnelsen.
Sofie Johannesdotter ble født 24. august 1839 i Dalsland i Sverige. Foreldrene var husmenn og oppveksten preget av fattigdom.
I 1867 reiste hun til Norge der hun fikk jobb på Haldens Bomuldsspinderi & Væveri i Fredrikshald, dagens Halden. Året etter fikk hun jobb som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang, også det i Fredrikshald.
Grosserer og trelasthandler Niels Anker Stang var en godt voksen mann på noen og seksti. Sammen med kona Catharine Elisabeth bodde han på Stanggården. .
Det tok imidlertid ikke lang tid før det ble uro i staben hos Stang. Sofie Johannesdotter skal ha kommet i konflikt med resten av tjenestefolket. Flere av dem sluttet på grunn av henne.
Særlig mislikt ble Sofie av en av de andre tjenestepikene, Maren Johannesdatter. De to røk i tottene på hverandre rett som det var.
I oktober 1869 så det imidlertid ut til at problemene mellom Maren og Sofie skulle løse seg: Maren skulle gifte seg i slutten av måneden, og trengte ikke jobben hos familien Stang lenger.
En ettermiddag noen dager før bryllupet spiste Maren og Sofie aftensmat sammen. Maren fikk en kopp te av Sofie.
Etterpå ble Maren syk. Hun fikk diaré og ble rammet av hyppige brekninger, og fikk etter hvert store smerter og pustevansker. Den 16. oktober døde hun av det man trodde var kolera.
På dagen hun skulle ha stått brud i kirken ble Maren i stedet gravlagt på kirkegården.
Sofie fortsatte å jobbe i familien Stangs hus. Men forholdet til de andre tjenestefolkene bedret seg ikke– ikke bare ble hun mislikt av de andre ansatte av de andre ansatte, men også av husfruen selv.
Catharine Elisabeth Stang hadde flere ganger truet med å gi henne sparken, men hver gang hadde Sofie blitt reddet av herr Stang.
Catharine Elisabeth sine følelser for Sofie ble gjengjeldt. Sofie var ikke spesielt positiv til husfruen heller. Flere av de andre tjenerne hadde hørt henne si at hun ikke kom til å sørge den dagen husfruen gikk bort.
Lørdag kveld den 12. oktober 1872 begynte fruen å føle seg dårlig. Neste morgen våknet hun med diaré og milde smerter. Lege ble tilkalt, men fru Stang avfeide sykdommen som en bagatell – dette behøvdes det ikke legehjelp mot. Da legen hadde gått og fruen fikk servert formiddagskaffen av Sofie fikk hun plutselig voldsomme brekninger og kraftig diaré.
Om natten og utover neste dag ble hun dårligere ig dårligere. Om morgenen tirsdag den 15. oktober døde hun, 63 år gammel.
Det gikk bare gå to år etter Catharine Elisabeths død før familien Stang på nytt rammes av en tragedie. Den 9. desember 1874 hadde grosserer Stang vært ute på torget en times tid. Han hadde spist mye og tung mat, og måtte åpne ytterfrakken litt.
Om kvelden fikk han servert byggsuppe til kvelds av Sofie. Noen timer senere kom sykdommen. Byggsuppen kom ut igjen gjennom kraftige brekninger og diaré.
Dagen etter ble herr Stang dårligere og dårligere. Utover kvelden mistet han bevisstheten, ig om natten døde han.
Det ble antatt at sykdommen skyldtes forkjølelse – grossereren hadde tross alt stått ute i lengre tid med åpen jakke, og han var ingen ung mann lenger.
En ny generasjon styrte Stanggården da 1875 begynte. Blant de unge som bodde i huset var seksten år gamle Mathilde Wiel fra Eidsberg, som bodde hos slektningene i Fredrikshald for å gå på skole. I januar fikk hun influensa og ble sengeliggende. Sofie ble satt til å passe henne.
Natt til 19. januar, en drøy måned etter grosserer Stangs død, fikk Mathilde hyppige brekninger. Det fortsatte utover dagen etter. Sofie insisterte på at hun ville føle seg bedre hvis hun drakk et glass saft, og det gjorde hun.
Mathilde var konstant tørst, hadde ikke matlyst og hadde smerter i store deler av kroppen. Men hun døde ikke.
Mindre enn en måned senere, den 10. februar, stod huset til familien Stang i lys lue. Verken avdøde herr Stangs sønn, Mathilde eller noen av de andre i huset kom til skade i brannen, men det var nære på. Mathilde var fortsatt dårlig etter sykdommen og hadde problemer med å gå. Hadde det ikke vært for at en nabo tok seg inn i det brennende huset og reddet henne ut, hadde hun kanskje brent inne.
Brannen ødela verdier for omtrent 4300 spesidaler. Bare deler av huset stod igjen.
Ryktene begynte å gå om hvem som kunne ha tent på brannen, og Sofie ble kalt inn til avhør. Man hadde ingen konkrete bevis, bare ryktene å forholde seg til. Den 23. mars 1875 ble likene til Niels Anker Stang og Catharine Elisabeth gravd opp og sendt til Ebenezer sykehus i Fredrikshald for undersøkelser. Det var allerede den gang en nokså enkel sak å påvise arsenikk i lik, også lenge etter dødsfallet. Dagen etter, den 24. mars 1875, ble Sofie konfrontert med likene, og hun tilsto da drapene. Den 31. mars 1875 tilsto hun også drapet på Maren Johannesdatter og drapsforsøk på Mathilde Wiel. Hun tilsto også brannstiftelse og tyverier. Marens lik ble gravd opp den 12. mai 1875, og også der fant man spor etter arsenikk.
DmHun ble og misstenkt for drap på en gartner, på faren sin og på ei eldre kvinne, men dette benekta hun. Med tanke på at hun allerede hadde tilstått mer enn nok til å få dødsstraff er det liten grunn til at hun skulle nekte for dette hvis hun var skyldig. Det var heller ikke noe bevis for at disse personene i det hele tatt ble drept. Mens sladderen hadde rett på noen punkter, har den en tendens til å vokse seg litt vel stor.
Den 25. juli 1875 ble hun av byfogden i Fredrikshald dømt til døden etter kriminalloven av 1842, § 14-1. Dommen ble opprettholdt først i Christiania stiftsoverrett den 23. august 1875, og så i Høyesterett den 6. november 1875. Den 27. november bestemte Oscar II at henrettelsen skulle gjennomføres.
Sofie ble halshogd på Borgermesterløkken i Fredrikshald på morgenen den 18. februar 1876. Dette var tredje gang Theodor Larsen. svingte skarpretterøksa; fjerde og siste gang ble da han en uke senere sendte Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen over i det hinsidige. Det kan du lese om i et senere blogginnlegg.
