Da jeg åpnet blogg.no i dag og så Kokkejævel ligge rett ut på gulvet på kokke-kjøkkenet sitt trodde jeg han hadde forstått kritikken av hans promotering av at det er helt OK å blande sterke vanedannende medikamenter og alkohol.  Mine kommentarer om det kan du lese i innleggene Alene igjen… og  Kr.f. myter….. At han la seg flat. Men nei da. Det var bare enda mer skryt over hvor flink han er, hvor hardt han arbeider.  Prolaps, sorg, boklansering, ekstremt lange arbeidsdager.  Han fikser alt. Han er uovervinnelig. Nå kan vi plusse på lansering av nettbutikk og hjerteflimmer.  Er han ikke fantastisk?  Ja, unnskyld. Jeg glemte jo å nevne hovedgrunnen til at jeg fremdeles leser og kommenterer denne bloggen. Han er jo selvsagt også toppblogger. Har ligget nesten konstant på toppen av bloggtopplista siden han startet bloggen i fjor.

Han får bare drive på.  Jeg er på en 18.plass på bloggtopplista og er kjempefornøyd med det. Når Kokkejævel skryter av at livet hans og smertene er så uutholdelige at han drømmer om å møte en trailerfront i høy fart, ja da får han bare drive på med skrytet sitt. Jeg synes ikke han er beundringsverdig, bare dum.  Men selvsagt vil han ikke høre på gode råd. Hvem vil vel det? Jeg var heller ikke mottakelig for gode råd da jeg holdt på som han. Jeg er jo, eller var, kjerringa som fikser alt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har bare en gang drømt om å møte en trailerfront i høy fart. Det var 25. Januar 1994 litt over 9 på morgenen. Jeg hadde kjørt Datter til moren til venninnen min og var på vei hjem til Gamle Gubben Grå og rekkehuset. Der skulle jeg raskt skifte til svart, og så skulle vi begi oss til krematoriet for å ha bisettelse for Tiril, vår andre datter. Jeg orket ikke tanken på den bisettelsen.  Jeg trodde jeg ikke ville klare å gjennomføre den. Jeg hadde det så utrolig vondt. Så da jeg så den hvite, store semitraileren komme mot meg på omkjøringsveien tenkte jeg at hvis jeg treffer den da slipper jeg bisettelsen, da slipper jeg å ha det så vondt som jeg har det nå. Da slipper jeg å være til. Tanken på trailerfronten var virkelig forlokkende. Det eneste som fikk meg fra å svinge over i motgående kjørebane var vissheten om at hvis jeg gjorde det ville jeg påføre Datter og Gamle Gubben Grå ubotelig smerte. Det hadde det like vondt som meg, jeg kunne ikke la de miste meg i tillegg.

Senere, da livet var på det travleste, som høsten 2017 rett før jeg møtte veggen. Da har vel tanken på å møte for eksempel en varebil eller få et beinbrudd eller noe annet som gjorde at jeg kunne ligge i en hvit sykehusseng og hvile en uke eller tre virket forlokkende.
Senere, januar 2018, når jeg møtte veggen og ble sykemeldt var det godt de første fire døgnene jeg lå i nesten komatøs søvn under pelspleddet på sofaen.  Men etter de deilige komatøse dagene var det grått, grått og kjedelig og forferdelig trist og ikke orke alt jeg ønsket. Ikke lenger være en del av det travle, pulserende livet jeg elsker.

Samtidig ble jeg etter hvert lettet over at jeg fikk denne advarselen.  Lettet over at jeg fremdeles var her. Her sammen med de jeg er glad i. for jeg har tre ganger fulgt folk til graven som på forskjellige vis arbeidet seg i hjel.  Den yngste, en fyr i førtiåra, husker jeg best.  Han var en mellomleder med masse ansvar i et stort firma. En av de høye herrer møtte opp i bisettelsen og holdt en vakker tale om hvor flink og pliktoppfyllende avdøde hadde vært.  Hvordan han hadde stått på for firmaet. Var et eksempel til etterfølgelse, sa sjefen.  Neste dag kunne en ny person skru opp navneskiltet sitt på kontordøra der min venn før hadde regjert.
Ved den båra sto det også tre barn i skolealder. For dem var det ingen som kunne erstatte Pappa.

Men Kokkejævel får drive på.  Han vil ikke høre på gode råd.
Nei, jeg mener ikke at han skulle si til Kagge at de må utsette boklanseringa til januar fordi det er så mye å gjøre på jobben. men det burde likevel være mulig å nyte suksessen.  Det burde være mulig å være til stede i sitt eget liv og få med seg det som skjer. Ha tro på at hams fantastiske ansatte klarer seg uten han, klarer å ta ansvar å gjøre jobben like bra selv om han ikke er der og passer på dem. Begynner man klokka 6, kan man gå hjem klokka 16. 10 timers dag er helt innafor. Da har han tid til å nyte suksessen også, samt være der for den gravide kjæresten sin.   Men han får bare drive på.

Hvis han har så mye å gjøre, hvorfor da øke arbeidsmengden med å starte nettbutikk med “spinn-off-produkter”?  Er det virkelig en skrikende etterspørsel etter T-skjorter, forstykker og forklær med Kokkejævel på?
Hvem er disse menneskene som har et enormt behov for disse produktene? Jeg spør Gamle Gubben Grå om han hadde kjøpt et forstykker med Kokkejævel sitt logo på. Han har jo arbeidet mange år som kokk. Nei, det hadde han ikke. Vi blir enige om at kundemassen er blodfansen som kommer til å pakke det pent inn ågi det til sine sønner, nieser og barnebarn i julegave – og så blir de hyllevarmere i et eller annet kott.  OK Kokkejævel tjener noen kroner, men er dette virkelig et produkt verden må ha? Er dette noe han virkelig må jobbe seg u hjel for å få til i tillegg til alt det andre?
Men han får bare holde på.

I går tok han seg råd til å lønne en av de unge ansatte for litt overtid.  Den unge mannen ser fornøyd ut der han står og arbeider. Liker jobben sin, liker ansvaret og arbeider gjerne overtid.   Du skjønner Kokkejævel, slike ungdom får gjerne dollartegn i øya når de hører ordet overtid, og de jobber det med glede. Jeg vet, for jeg var overtidsjeger i 20 år.  Gi de ansvar og de vil vokse enda mer som arbeidstakere.  La de avlaste deg slik at du kan  lede bedriften, tenke ut de lure nyhetene, dra bedriften din videre. Der er du nok den beste. Men for å ta de beste avgjørelsene må du ha en hjerne som ikke er overarbeidet.
Jeg skal gi meg nå. Jeg vet jeg snakker for døve ører. Han får bare holde på.

Jeg har noe så sjeldent som en frimandag. Jeg skal nyte den sammen med Gamle Gubben Grå. Stelle i hagen, pusle og ordne i Drømmehjemmet. Lade batteriene.  Gjøre ting som gir meg energi.  For jeg skal aldri, aldri tilbake til den tiden jeg var så sliten at jeg drømte om en hvit sykehusseng.  Jeg skal ikke være en av de som arbeider meg til en alt for tidlig død.  Jeg skal tilbake til det travle hektiske livet jeg elsker, og jeg er der snart.  Men jeg skal samtidig ta vare på meg selv, for jeg har så lyst til å være her sammen med de jeg er glad i lenge, lenge.  Og jeg har lyst til å være til stede i livet mitt nyte det her og nå.
Men Kokkejævel or bare drive på med sitt…