Da jeg for halvannet år siden ble nominert til å stå som nummer to på stortingslista til Rødt ble jeg stolt og rørt.  Tenk at noen mente at jeg var verdig en slik plass! At noen mente at jeg var skikket til å være med å styre landet. Sitte i nasjonalforsamlingen.

Selv om sannsynligheten for at Rødt skulle få inn to representanter fra Buskerud var omtrent ikke-eksisterende (vi fikk ikke inn noen, som forventet) følte jeg meg beæret.  Jeg mener at de som velges til Stortinget bør være noen av våre fremste  og beste politikere. Uavhengig av parti.

Etterhvert har jeg begynt å lure på om det virkelig er slik. For hvordan kan du mene at du er i stand til å være med å styre et land når du ikke er i stand til å styre og ha oversikt over ditt eget liv?

Vi husker jo alle fra i sommer og høst alle stortingspolitikerne som ikke visste helt hvor de bodde. Eller som ikke helt forsto hvor langt 40 km var.  I går var det på ny en sak om reiseregninger som preget nyhetene. Vel, dom i en tidligere kjent sak. Rett skal være rett.

Det er når jeg leser om denne rettsaken jeg blir oppgitt og litt forbanna. For her har vi en stortingspolitiker som har levert 56 fiktive reiseregninger. Altså levert 56 reiseregninger for reiser som ikke har funnet sted, og følgelig har blitt dømt for grovt  bedrageri. Og hvordan reagere hun? Legger hin seg flat? Beklager hun og forteller at hun angrer på det hun har gjort? Noe jeg forventer som et minimum av et anstendig menneske. Ja, i den grad et anstendig menneske blir dømt for grovt bedrageri.

Nei. Akkurat som flere av de stortingspolitikerne som ble tatt for å ha sniki til seg stortingshybler så skylder hun på stortingets administrasjon. Ja Aftenposten kan fortelle at hun  som er dømt for grovt bedrageri retter fengende kritikk mot Stortingets administrasjon for at de ikke oppdaget “feilene”. Selv har hun handlet i god tro  og ser på seg selv som uskyldig.

Jeg blir kvalm av en slik ansvarsfraskrivelse!

I retten var en reiseregning fra slutten av juli 2018 en av de 56 reiseregninger som ble gjennomgått. Da oppga stortingspolitikeren at hun hadde vært på en tjenestereise til Odda og Tyssedal i Hordaland. Formålet hun oppga, var «kraftindustrien». For dette fikk hun utbetalt over 3100 kroner. Samtidig viste bilder i sosiale medier at hun var i Haugesund disse dagene.

I retten påpekte aktoratet at stortingspolitikeren flere ganger hadde endret forklaring overfor både Aftenposten, Stortinget og politiet om den aktuelle reiseregningen. Først oppga hun at hun hadde vært i Tyssedal. Senere forklarte hun at reisen var avlyst, og at reiseregningen var ført etter kalender

Politiet hadde tilgang til stortingspolitikeren sin kalender. I retten påpekte aktor at det ikke lå noen slik reise der. Ap-politikeren forklarte da at hun har problemer med å huske detaljer tilbake i tid.

Jeg har problemer med tall og datoer, sa Liadal og viste til at hun husket hvilket år barna ble født, men ikke når de lærte seg å sykle.

Her er det nok stortingspolitikeren og ikke ungene hennes som er ute og sykler. For selv om jeg nok og må ha litt betenkningstid og regne litt på fingrene for å finne ut hvilke år ungene  mine lærte å sykle husker jeg stort sett hvor jeg har befunnet meg i løpet av dagen.

I retten viste aktoratet frem utdrag fra Stortingets reisedatasystem. Disse viste at den aktuelle reiseregningen var levert 31. juli 2018. Dette var samme dag som den angivelig var avsluttet.

Aktoratet lurte på hvordan det var mulig å levere reiseregning for en avlyst reise samme dag som reisen ikke har funnet sted.

Om jeg har gjort det, så er det sterkt klanderverdig, sa Liadal

Men understreket samtidig at det likevel kunne hende at hun faktisk hadde reist til Odda og Tyssedal, men at hun ikke kunne huske dette.

Hvis vi skal tro henne på hennes ord, at hun gjennomfører en god del reiser hun ikke husker noe av, blir mitt neste spørsmål: Er vi tjent med å ha stortingspolitikere som ikke husker noen ting fra reisene de tar for fellesskapets midler?

Jeg har møtt noen stortingspolitikere opp gjennom årene. Som tillitsvalgt og som lokalpolitiker.  Som  regel har min hensikt med å delta på disse møtene ikke å sole meg i glansen av å ha håndhilst på en stortingspolitiker, men at politikerne skal få med seg et inntrykk fra møte som kan være med å påvirke en sak i den retningen jeg ønsker. Det er ikke så viktig om de husker meg, men jeg håper de husker budskapet mitt.  Jeg ville ikke føle meg tjent med å ha en stortingspolitiker til å representere meg som ikke husker lenger enn nesa rekker.

Hun leverte reiseregninger for å ha kjørt Oslo Haugesund tur/retur for å delta på et kultur arrangement samtidig som hun postet bilder på sosiale medier av at hun og familien var på Øyafestivalen i Oslo.  Jeg aner ikke om hun husker noe av festivalen.  Men hun hevder hardnakket at det er mulig at hun kjørte 90 mil tur retur til Haugesund og deltok på det arrangementet i Haugesund samme dag, før hun dro på Øya uten at hun husker det.

Jeg vet ikke om det virker så betryggende å tenke på at hun muligens har kjørt 90 mil i mer eller mindre bevisstløs tilstand.  Og hvis hukommelsen er så dårlig som det hun hevder, hvordan kan hun da mene at hun er skikket til å være med å styre landet?

Jeg forventer at våre fremste folkevalgte tar ansvar for sine egne handlinger. At de har såpass med hukommelse at de husker hvor de har vært i løpet av dagen, og at de ikke skylder på andre og kommer med knallhard kritikk av systemet for at de ikke ble avslørt fortere enn de ble.  Er det jeg som er kravstor og forlanger for mye?