I dag er det fest og feiring i Drømmehuset. Kjerringa slipper å kommentere en ukemeny eller annet mat-relaterte innlegg. Jeg skal sitte å reflektere over en feiring som fant sted for noen dager siden nede i Grekenland. Interessant nok i grunn. Men jeg skrev om den feiringa også i innlegget Feiring i Chania. Litt usikker på om jeg klarer å utfylle noe særlig om den feiringa.
Men de fleste dager har noe med seg. Så jeg tok for meg dagen i dag for å se om vi har noe vi kan markere i dag.  Gjør dere klar for en liten historieforelesning.

Katolikkene, er flinke på merkedager. I dag er det minnedag for 117 martyrer fra Vietnam som ble drept i perioden 1745 – 1862.
Jeg innrømmer gjerne at det at det finnes 117 vietnamesiske martyrer var nytt for meg, og jeg måtte søke opp litt mer informasjon.

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Disse 117 martyrene døde mellom 1745 og 1862 under kristenforfølgelser som egentlig varte fra 1625 til 1886 og kostet totalt 130.000 livet.
Blant de 117 var 96 vietnamesere og 21 utenlandske misjonærer. Av misjonærene var 11 spanjoler og 10 franskmenn.
Av martyrene ble 76 halshogd, 21 kvalt (hengt og garrottert), 6 brent levende, 5 lemlestet ved at lemmene ble hogd av en etter en og 9 døde i fengsel som følge av tortur.
For de som i likhet med meg ikke er så belært i henrettelsesmetoder er garrottering en henrettelsesmetode som består av et tau som ble lagt om halsen på den dømte, som satt på en stol, og som så ble strammet ved hjelp av en pinne.

Blant martyrene var en kvinne, den hellige Agnes De.
Den hellige Agnes De ble født i 1771 i Ba Den i Vest-Tonkin i Vietnam i en kristen familie. Hun var mor til 6 barn. Hun ble arrestert for sin tro og døde i fengselet i provinsen Nam Dinh den 12. juli 1841, 70 år gammel. .

Den tradisjonelle vietnamesiske religion er buddhismen, sammen med elementer fra taoisme, konfutsianisme og lokal forfedredyrkelse. Den katolske kirken ble innført av spanske og etter hvert også franske misjonærer i begynnelsen av 1500-tallet.
Til tross for begynnende forfølgelse slo kristendommen rot og tidlig på 1600-tallet var det rundt 800.000 kristne i Vietnam.

Forfølgelsen gikk i bølger gjennom 16- og 1800-tallet. Litt avhengig av hvem som styrte i Vietnam.
I 1802 etablerte den første keiseren fra dynastiet Nguyen, Gia Long, seg med hjelp av den jesuittiske generalvikaren for Cochinkina, Pigneau de Béhaine. Det sikret at kristendommen i området kunne nyte en periode av ro i de første 20 år av 1800-tallet. Mange ble omvendt og kristendommen hadde stadig fremgang.

Men dette ble dramatisk slutt på under Annam-keiseren Minh Mang som regjerte fra1820 til 1841. Han trodde at opprørsforsøk mot ham var inspirert av misjonærene, så han satte i gang forfølgelser av kristne. Han kunngjorde også strenge lover mot buddhisme og taoisme. Kort sagt nok ikke en religiøs mann. Han var mer en ivrig konfucist. Ifølge konfusianismen skal de yngre ha respekt for de eldre, kvinnen skal ha respekt for mannen, og alle skal respektere keiseren, som har himmelens mandat til å styre. Altså man skulle ikke ha andre guder enn han.

Fra 1832 utviste han alle utenlandske misjonærer og beordret de vietnamesiske kristne til å avsverge kristendommen ved å trampe på krusifikser. Alle kirker skulle ødelegges og kristendomsundervisning ble forbudt.
Svært mange led døden under hard tortur, inkludert partering ved at alle lemmene ble hogd av en etter en. Dette kalles «lang-tri» eller langsom død. Torturistene kuttet først av føttene ved anklene, så ved knærne; så fingrene, armene ved albuene og så videre til bare torsoen var tilbake. I beste fall ble torturen avsluttet med halshogging.

Minh Mang.

Minh Mang ga også ordre om at alle prester skulle arresteres. De fleste slapp unna, men Frans Isidor Gagelin ble tatt, fraktet til den keiserlige hovedstaden Hue og drept den 17. oktober 1833.

Den hellige Frans Isidor Gagelin ble født i 1799 i Montperreux i Frankrike. Han ble sendt til Vietnam i 1822. Ved ankomsten dit ble han viet til prest. Han arbeidet nidkjært som misjonær inntil forfølgelsen brøt ut og keiser Minh Mang bestemte at alle prester skulle arresteres. Han overga seg til mandarinen i Bongson i Annam og ble tatt med til den keiserlige hovedstaden Hue, og dømt til døden for «å forkynne religionen om Jesus». Han ble langsomt kvalt til døde på skafottet den 17. oktober 1833.
Tre dager senere fikk keiseren liket gravd opp for å sjekke om Frans Isidor Gagelin hadde stått opp fra de døde.

I denne forfølgelsen, som varte til 1840, ble de spanske dominikanske biskoper Ignatius Delgado og Dominikus Henares, som begge hadde arbeidet over 50 år i landet,  arrestert og drept.  Deligado var 77 år gammel, Henares 73 år gammel. En relativt høy alder i 1838 som var året begge ble drept.

I 1840 forsøkte keiser Ming Manh en forsoning med Frankrike og sendte to mandariner som ambassadører. til Frankrike. Men kong Ludvig Filip nektet å motta dem. Likevel ble det litt roligere en periode, muligens fordi Minh Mang døde i 1841 etter å ha falt av en hest.

Etter en kort periode med ro startet nye forfølgelser i 1847 under Annam-keiseren Tu Dúc , da de kristne ble mistenkt for å medvirke i et opprør. Mange franske misjonærer ble fengslet og dømt til døden, inkludert en prest ved navn Lefèbvre. Han hadde riktignok konspirert mot keiseren, såhelt feil var ikke de anklagene.
Uten å vite at Lefèbvre var blitt løslatt, blokkerte den franske marinen havnebyen Da Nang ved Hue og bombarderte byen.
Den rasende keiseren truet med represalier mot misjonærene, men satte ikke truslene ut i livet.
I stedet lot han sinnet sitt gå ut over en vietnamesisk båtskipper, Matteus Gam, som var arrestert for å ha smuglet utenlandske prester inn i landet. Gam ble henrettet fordi den franske marinen blokkerte havnebyen.  En blokade som skyldtes at Lefèbvre riktignok var blitt arrestert, men uten at franskmennene hadde fått med seg at han og var blitt løslatt.
Jeg føler at Matteus Gam døde på grunn av en god del forhold som ikke hadde noe med han å gjøre. Mulig en fattig trøst at han ble saliggjort til martyr 53 år etter at han ble torturert og halshugget.

De franske og spanske anstrengelsene for å beskytte sine landsmenn forårsaket et stort fremmedhat og antikristne grusomheter. Keiser Tu Dúc utstedte dekreter mot kristendommen også i 1848 og 1851. Innfødte katolikker ble svimerket og fikk eiendommene sine konfiskert.

Eldre misjonærer begynte å appellere til Frankrike for beskyttelse, og den apostoliske vikaren Pellerin dro til Frankrike for å be regjeringen om å etablere et permanent nærvær i Vietnam ved å kreve territoriale konsesjoner som britene og franskmennene hadde gjort i Kina.
I 1856 bombarderte franske krigsskip igjen Da Nang, og to år senere angrep et korps, hovedsakelig fransk men også med spansk deltakelse, havnebyen. Men de klarte ikke å befeste styrkene sine.
Aksjonen førte til at Tu Dúcs forfølgelse av Kirken ble verre mellom 1856 og 1862. Enda en gang måtte utenlandske misjonærer , innfødte prester og legfolk lide døden for kristendommen.
I 1862 sto keiser Tu Dúc også overfor et opprør i nord, som var oppmuntret av franskmennene, og han kunne ikke kjempe på to fronter.
I juni 1862 ble det undertegnet en ydmykende avtale mellom Frankrike og Annam som garanterte religionsfrihet, og det var begynnelsen på slutten for forfølgelsene i Vietnam, men også senere var det eksempler på masseforfølgelser på 1870- og 1880-tallet, ettersom Tu Dúc Mnnlot å følge opp avtalen om religionsfrihet og behandlet katolikker som franskmennenes kollaboratører.
I 1885 var det på ny et fryktelig blodbad over hele Vietnam.  163 kirker ble brent og 4.799 katolikker ble drept og 1.182 døde av «sult og lidelser». Ingen av disse ofrene er imidlertid anerkjent som martyrer.

Tự Đức ble rammet av en svulst i ryggen og ble stadig mer svekket. Han døde i 1883 samtidig med at franske styrker rykket mot Huế.

Så er 117 av de rundt 130.000 som ble drept av forskjellige grunner blitt saligkåret til helgener i ettertid. Mulig kommer det flere saligkåringer, men alle 130.000 som ble drept under kristenforfølgelsen blir nok ikke helgener. Blant annet fordi det nok ligger en del dødsfall med i det tallet som kanskje var mer politisk betinget enn direkte religiøst.

De 117 martyrene ble saligkåret i fire grupper, de første 64 den 27. mai 1900 av pave Leo XIII, den andre, den 20. mai 1906 og den tredje den 2. mai 1909, begge av den hellige pave Pius X (til sammen 28), og den fjerde den 29. april 1951 av pave Pius XII (25 martyrer, inkludert to spanske biskoper).
De ble  så alle sammen helligkåret i Roma søndag den 19. juni 1988 av pave Johannes Paul II.
Helligkåringen i Roma fant sted uten kommunistregimet i Hanois deltakelse. Den nåværende regjeringen i Vietnam inntar det standpunkt at martyrene ganske enkelt var agenter for kolonimaktene.

Før var minnedagene deres spredt over hele kalenderen, ofte på de enkeltes dødsdager. Nå feires de sammen den 24. november.

Dette ble et langt innlegg. Historie-forelesningene mine blir gjerne det. Håper noen har orket å lese hele innlegget og kanskje lært litt.
Jeg synes vi skal tenne et lys for de 117 vietnamesiske martyrene i dag, og kanskje et lys for de mange vietnameserne som ble drept og aldri ble martyrer.