Jeg har aldri likt å se bilder av meg selv. I det miste ikke siden jeg var barn. Jeg liker heller ikke å bli tatt bilder av. Sånn stå pent og la seg forevige. Men å påstå at det er smertefullt og gjør vondt langt inn i sjelen å se bilder av meg selv, slik Heidi Rosander skriver i sitt innlegg at hun føler, er nok å ta litt hardt i for min del. Jeg blir overhode ikke uvel. Vil heller ikke påstå at jeg blir flau eller skamfull. Selvkritisk og si at det antrekket eller den vinkelen ikke var den heldigste, ja den er på plass, spesielt når lokalavisa viser frem en av “godbitene” sine. De har noen bilder i arkivet som jeg ser lettere forstyrret ut på.
Mange husker nok bråket da jeg lot meg avbilde med Jan Davidsen men uten bh.
Jeg har blitt flinkere til å bruke bh på slike arrangement etter det. Ikke fordi jeg synes det bildet av Davidsen og meg er så ille, men fordi jeg ikke ønsker at puppa mine skal stjele hele showet. Ønsker jo at folk skal få med seg hva jeg sier i en politisk debatt, ikke kun ha fokus på brystene mine.
Jeg har aldri vært sånn super-fornøyd med kroppen min. Jeg var alt for tynn som barn og ungdom og alt for tykk som voksen. Jeg ble kalt skjelett og det som verre var i skoledagene, og folk debatterer puppene mine i kommentarfelt om politikk når jeg er voksen. Så i andre folks øyne har det liksom alltid vært noe feil med kroppen min.
Jeg derimot er fullstendig klar over at denne kroppen har en god del skavanker og feil. Vekta og kroppsfiguren er kanskje ikke det som jeg ser på som den største utfordringen.
Overgangen fra undervektig sylfide til overvektig dundre har flere forklaringer. En hjerteoperasjon som gjorde at jeg ikke trengte forbrenne så mye energi bare for å bevege meg. 5 svangerskap. Et langt ekteskap med en kokk. Det at jeg er allergisk mot ordet trening. Jeg har aldri hatt unnskyldninger for ikke å trene, bare konstatert at det ikke er en del av min livsstil. (Det å gå tur med hundene defineres helt klart ikke som trening i mitt vokabular, men som turgåing.) Det at drivstoffet til denne kjerringa i mange år var Coca-Cola har sikkert og bidratt til vektøkningen og kroppsformen.
Heidi har vært flink til å få fokus på stigmatiseringen av overvektige.
Jeg har ikke vært så synlig i den kampen. Antakelig fordi jeg ikke definerer meg selv som overvektig.
Jeg er fullstendig klar over at jeg er overvektig. Det er ikke det at jeg ikke er klar over fakta. Det er bare at jeg ikke lar vekta definere hvem jeg er. For selv om jeg har mer enn nok av kilo, er jeg så mye mye mer enn det.
Jeg definerer meg selv som menneske ut fra tanker, meninger og hva jeg har utretta i livet. Ikke ut fra det rent visuelle. Jeg vil gjerne gå ned mer enn det jeg har gjort, og det er og planen. Men det ønsket har med helse å gjøre, ikke med utseende eller å føle seg vel i egen kropp.
Jeg er i grunn relativt fornøyd med den personen jeg er, selv om kroppen min har en god del av både skavanker og kilo. Det er ikke det som sier noe om hvem jeg er.
Jeg har gått ned rundt 20 kilo siden jeg var på mitt største, omtrent da bildet over ble tatt. Det merkes. Det er lettere å bøye seg. Mindre og drasse på når jeg skal opp en motbakke, og det har garantert hatt positiv innvirkning på så vel blodsukker som blodtrykk. Så ja, vektreduksjon er bra for helsa, og for hverdagens gjøremål. Så ingen grunn til ikke å forsøke å gå mer ned i vekt, jeg har fremdeles nok av kilo å ta av.
Likevel kan jeg si med hånden på hjertet at jeg er glad i kroppen min, vi har jammen vært gjennom en del sammen.
Jeg har aldri, eller i det minste ikke siden jeg var veldig ung, brukt tid og energi på å tenke på at jeg er stor og stygg, eller tynn og stygg. Jeg har aldri sett på meg selv som billedskjønn eller pen, men det har heller aldri vært noe jeg har strebet etter å være. Jeg har alltid vært opptatt av å bli akseptert, likt, godtatt, bruk hvilket ord du vil, som den personen jeg er. Har aldri hatt som mål å være dum og deilig.
Og når vi er inne på temaet Dum og deilig. Jeg husker og bildene i utstillingen Dry Joy. Eller jeg så aldri utstillingen, husker bare debatten og de bildene som var vist i media. Jeg husker og at de provoserte meg. Hvorfor velger en kvinne å bruke kunsten til å latterliggjøre seg selv og alle oss andre feite kvinner? Hvorfor ikke bruke kunsten til å fremstille hvor tøffe, flotte og sterke store kvinner kan være?
Folk har ofte et litt forstyrret forhold til “det vakre” – som heller ikke jeg synes er særlig imponerende når det skal stå på sin egen hånd – men jeg synes du får frem det essensielle poenget her: Overvekt og dårlig form er et medisinsk problem, eventuelt noe vi kan kalle en “paraplyårsak” til mange medisinske konsekvenser, ikke først og fremst noe eststisk (hvor folk ofte feller så fæle dommer over seg selv som man noensinne vil høre). Velvære kan kanskje være et godt nok veiledende ord i forhold til hva poenget er. At man ikke sliter når man går i trapper og den typen ting.
Velvære er et godt uttrykk. Det og å unngå følgekomplikasjoner
Du har jo forklaringen på hvorfor du har endel ekstra kilo, og du vet jo hva som skal til om du vil gå mer ned i vekt. For jeg tenker man må være slik man liker å være, og kjenner seg vel med, og det kan jo være et veldig ulikt antall kilo for ulike personer, så lenge det ikke blir sykelig den ene eller andre veien.
Det siste bildet av deg her er forresten et veldig fint bilde av deg!
Når det gjelder å gå på tur med hundene skal du ikke kimse av det. Du beveger deg, bruker muskler og ledd og ikke minst , det mentale. Og å ha en kropp som fungerer selv med ulike begrensninger er så viktig jo eldre man blir. Tenker jeg…
Jeg vet at jeg får “trening” av å gå tur med hundene. At jeg får bevegelse og brukt musklene og alt det der. Godt for det mentale og. Setningen er mer ment for å understreke at jeg ikke trener. Det er ikke min personlighet. Kanskje litt vanskelig å forstå hva jeg mener – sånn annet i mitt eget hode.
Poenget mitt er at mange er så veldig fokusert på kroppsfigur og det ytre. At an faktisk kan leve greit selv om kroppen ikke er identisk med idealet.
Jeg synes folk er alt for opphengt i hvordan folk ser ut. Jeg synes en heller bør henge seg opp i hvordan folk oppfører seg og hva de sier om og til andre. Det er det en kan gjøre noe med om man er interessert.
Ja oppførsel har langt mer å si om et menneske enn kroppsform.
Jeg synes at du er pen, og siden du selv omtaler kroppen din så tenker jeg at du er flott og kvinnelig. Du har tatt på deg kledelige klær som fremhever yppige former, og du er flott! Våger jeg videre å foreslå at en riktig bh med bøyle ville løftet den flotte damen til høyder din GGG ville få pustevansker av?😇🤩😉 Stilig er du. Om gubben din ikke ser det bør han tas med til optiker? 😶😅
Ja, og til presisering vil jeg si at det er min ærlige mening. Alle disse tynne skranglete damene er mest som kleshengere..👀
Tusen takk for komplimenter. Sånt varmer jo alltid.
Nå handler dette innlegget like mye om at det ikke er det ytre, det visuelle som teller. Og ja, noen liker de hengslete og skrapa damene, andre liker de mer fyldige med kurver. Men innerst inne er det personligheten man faller for og ikke kroppsfiguren.
Du bare klarte ikke å la være å si noe stygt?
????
Hæ?
Fint innlegg, ikke lett det med kropp. Hva andre synser og tror!
Overvekt og hva andre tenker. Du har fine former og med de rette klærne som fremhever – så tenner du sikkert mange
lys hos det andre kjønn! Synes du hadde et sommerlig antrekk over her og du er jo fin i kjole – den grønne du kjøpte i fjor, var meget kledelig. Du er mor og hustru – vær stolt av deg selv!
Takk for komplimenter. Jeg har ingen problemer med å godta meg selv og kroppen min. Det er ikke den som forteller hvem jeg er og hva jeg står for.
Det er klart at en bør kle seg etter størrelsen. Ikke alle klær passer like godt på en stor person.