Eg trur eg e forelska i høsten. har Monica kalt sitt siste innlegg. Jeg er litt usikker på om jeg ville ha brukt uttrykket forelska, men høsten er helt klart min favoritt-årstid. Høsten er jo en fargeprakt hvor selv en hverdagslig kjøretur ned til Kiwi nesten kan ta pusten fra deg, så vakkert er det.

Høstdepresjoner har jeg aldri følt på. Først når kulda og vinteren tar fatt for alvor kommer depresjonstendensen til meg.  Sånn fra når vi kaster ut juletreet i midten av januar og det ikke funnes noe håp om lys og varme på flere uker og måneder. I 2023 hadde vi det siste snøfallet i mai, bare nevner det.

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

En iskald januardag med masse snø og blå himmel kan ha sin sjarm, på bilder. Men jeg trenger ikke så mange slike dager før jeg har fått mette mi. De har så mye styr med seg. Snømåking, vedbæring og så må jeg ha på flere lag tøy bare jeg skal ut med søpla.

Og så er det de færreste vinterdagene som er skinnende hvite med klar blå himmel og ferdig-måket snø. Vi har alle de dagene som er fulle av snø som faller, vind og kulde og for ikke å glemme isete veier som gjør at en risikerer både liv og lemmer bare en tar turen ned fra trammen.

Jeg kommer nok aldri til å like vinteren. Likevel vil jeg ikke bytte bort noen årstid. Jeg hadde ikke satt så pris på våren hvis den ikke kom etter at vi hadde hatt vinter.
Hadde blitt helt feil om vi nå kunne begynne å lete etter vårtegn om en måneds tid.

Våren liker jeg. Begynner tidlig å lete etter vårtegn. Alt for å korte ned vinteren, få den til å virke litt kortere. Gi meg selv håpet om at det kommer en vår.

Det er så deilig å vandre rundt å kjenne vårsola begynne å varme. Kunne gå uten å være engstelig for at hvert skritt skal bli ditt siste og du ligger der med lårhalsbrudd og hjerneblødning.

Se naturen våkne til live, trekke ut fra stue og peisvarme til kurvstolene på trammen.
Våren er nummer to når jeg rangerer årstidene. Ikke fult så fin som høsten, men nesten.
Våren er nesten like vakker som høsten, men har noe mer stress og forventninger til seg. Man skal beise terrassen, ordne kjøkkenhagen, plante blomster, rake løvet man ikke rakk på høsten. Få alt på stell.
Om høsten skal man bare høste det man rakk å få gjort på våren. Resten er det ikke så farlig med. Blomsterbed og krukker kan langsomt visne.

Sommeren er også flott. Men den har i likhet med våren mer forventninger i seg. Man skal liksom være så aktiv om sommeren. Er man ikke ute og bader så skal man grille. Enten med vennegjengen, familien eller halve nabolaget.

Og så må man jo feriere. Må jo ha en reise å snakke om der vi samles rundt grillen.
Hagen er selvsagt feilfri. Struttende blomsterbed, ampler som henger fra taket og nesten helt ned til bakken og bugnende kjøkkenhage og drivhus. Blir man “tatt” i å ligge rett ut på sofaen inne med en bok har man feilet som menneske. Selv på en regnværsdag.

Sommeren er flott, men den har alltid noe heseblesende over seg. Det er alltid noe man burde ha gjort, spesielt når sola skinner. Folk stresser som om det skulle være den siste soldagen. Ikke bare den siste soldagen denne uka, men hele året – eller kanskje for bestandig.

Nei gi meg en vakker høstdag, eller en dag hvor regnet siler ned og jeg kan være inne med verdens beste samvittighet. Jeg er ikke i tvil. Høsten er min årstid, og jeg nyter høstdagene med hele meg.