I dag er jeg nede på plass nummer 13. Antall sidevisninger er også synkende.  Det må jo gå ut over noen, og da er det naturlig for meg å la det gå ut over de 12 bloggene som ligger over meg på bloggtopplista.  Hva er det de skriver om som drar flere lesere enn det mine innlegg om snømenn og byplan gjør?

Det er selvfølgelig disse ukemenyene.
Derfor er jeg utrolig spent på hvordan det kommer til å slå ut når jeg etter planen lanserer Gamle Gubben Grå og Kjerringas ukemeny.  Etter planen kommer den på søndag ettermiddag. Nei, den kommer ikke til å inneholde salt karamellpudding. Karameller skal være søte, ikke salte.
En stund drev de nede på Kafe’ Pasta og spurte om jeg skulle ha salt karamell i kaffe-latten min. De spør ikke om det nå lenger….

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Styling av barnerom det ikke ser ut som det bor barn i, og stenging av kommentarfelt har vi lest om i flere uker nå. Kanskje noen trenger å fornye seg litt?
Eller, kanskje ikke. De ligger jo solid over meg uten å fornye seg i det hele tatt.
Tviler fremdeles på at den taktikken ville virke for meg.

Legebesøk har jeg tenkt å holde meg langt unna.
Perle armbånd frister mer. Noen armbånd i skikkelige glade sommerfarger så jeg er klar til våren kommer.  Kanskje også noen til ankelen. Er litt fint med litt perler rundt ankelen når sandalsesongen starter.
Og så var det bokplanene da.  Kanskje jeg skulle blåse litt støv av de?

Lista over tidligere norske MGP slagere fra nord vekker minner til live.
Ikke minst Romeo med Ketil Stokkan fra 1986. Den norske finalen så jeg hjemme hos han som var min Romeo da.  Han hadde invitert meg den lørdagskvelden. Bare vi to, Matheus rose’ vin i glassene og Romeo på TV.  Fin kveld.  Ikke så fin fyr i lengden.

Det ble ikke noe giftemål med “Romeo” fra 1986. Og da er vi fremme ved gårsdagens tema på bloggtoppen.
En blogger som har drevet og planlagt bryllup i flere uker nå la ut et innlegg med tittelen Jeg har ikke lyst til å gifte meg rett før klokka 18 i går.  Den overskriften fikk selvsagt henne oppover på bloggtopplista.  For selvsagt var det en clickbaite. Selvsagt skal hun gifte seg. Hun skal bare ha en litt mindre bryllupsfest. Dette bekreftes i et innlegg fire timer senere, og på nytt i dag morges.
Jeg ønsket meg og bare en liten markering da Gamle Gubben Grå og jeg giftet oss i 1994. Derfor giftet vi oss hos byfogden og ikke i kirken. Men bryllupsfest måtte jeg ha. Slekta hadde blitt for skuffet hvis vi bare hadde giftet oss i stillhet slik jeg ønsket.  Vel, vi hadde en fin markering og n hyggelig fest det er godt å tenke tilbake på.
Håper denne bloggeren klarer å skape en minnerik dag uten alt for mye stress og press.

En annen blogger irriterte seg over denne åpenbare clickbaiten og skrev et innlegg om at han i likhet med meg heller ikke skal gifte seg. Jeg fordi jeg allerede er gift. Han fordi han har vært gift en gang – og mener at det å gifte seg er noe man bare gjør en gang.  Han skriver noe som jeg må bruke litt tid på å reflektere over

For meg er ekteskapet for alltid, i gode og onde dager som det heter. En hellig pakt! Jeg sto hele tiden ved ‘i gode og onde dager’, men i ekteskapet er man to. Burde være. …
….at man gifter seg flere ganger ser jeg ikke på som ekteskap, da er det ikke noe hellig ved det. Skulle egentlig vært et annet ord på det når en gjør det flere ganger – ‘bedragerskap’-

Jeg vet ikke helt om jeg deler Bunnys tanker om “Bedragerskap”. (Selvsagt er det Bunny som nok en gang får denne  kjerringa til å reflektere) Men jeg deler hans oppfatning om at mange tar litt for lett på det å gifte seg.  At de kanskje ikke helhjertet går inn for at dette skal vare i gode og onde dager.  Et samliv er ikke en dans på roser, men noe man må jobbe med for at skal fungere.
Jeg og Gamle Gubben Grå har vært gift i over 27 år. Det har vært nok av både gode og onde dager. Og noen ganger har det kanskje føltes som om livet ville bli så mye bedre og lettere med en annen partner.  Likevel er det fremdeles oss. Det blir det nok livet ut.  Gamle Gubben Grå har alltid sgt at vi skal være sammen til Dovre faller. Det er noe evig over det. Akkurat som ekteskapet vårt.

Samtidig har jeg venner som har funnet kjærligheten i voksen alder.  Som har kommet seg ut av ekteskap som ikke var bra verken for em eller ektefellen.  Hadde de bestemt seg for å gifte seg nå så hadde jeg virkelig gledet meg med dem og fått tårer i øynene av sentimental lykke.

Folk må gjøre det som føles rett for dem, men hvis det begynner å bli ekteskap nummer tre eller fire ja da ener jeg at kanskje festen og gavene kan bli litt mindre storslagne?