I høst ble jeg motvillig nødt til å ta grep.  Livet jeg elsket som tillitsvalgt og radiograf var forbi. Motvillig innså jeg det andre kanskje hadde sett en stund. Det var på tide å kaste inn håndkle og la andre overta.

Det var ikke lett å forlate noe jeg hadde trivdes så godt med og som i stor grad definerte hvem jeg var. Jeg følte både sorg over det jeg forlot og usikkerhet for fremtiden.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Treningsleiren var en vekker, og en tid for refleksjon. Jeg innså hvor mye alle vondtene og skavankene mine påvirket hverdagen min.  Etterhvert innså jeg og hvor sliten jeg var og hadde vært lenge.

Jeg følte meg gammel og ubrukelig etter treningsleiren. Parkert på sidelinja utenfor det hektiske, travle livet jeg elsket men verken hadde fysikk eller energi til å henge med på lenger. Jeg prøvde å være optimistisk med tanke på fremtiden, men det var ikke lett.

Det første lyspunktet var da jeg overraskende nok var i jobb igjen etter bare en drøy uke. Den så jeg ikke komme! Det var godt å være en del av en arbeidsplass igjen. Godt å se at det fremdeles var bruk for meg .

Det neste lyspunktet kom i jula  Du ble ti år yngre med en gang du satte deg på den ballen sa Datteren da jeg testa treningsballen jeg fikk i julegave. Og ja, jeg visste at treningsleiren på mange måter hadde vært en ungdomskilde. Eller kanskje jeg ikke helt var blitt ung igjen, men i det minste hadde jeg fått en sprekere og mer bevegelig kropp.

I romjula gikk Datteren og jeg tur rundt Grønntjern. Det var morsommere å gå tur med deg i dag enn det har vært på lenge sa Datteren. Du går fortere og stopper ikke hele tiden for å ta bilder.
Og ja, jeg har tenkt på det flere ganger de siste månedene.  Jeg går tur mer enn jeg labber tur.  Jeg har et høyere tempo, og klarer i større grad å gå og skravle samtidig.  Jeg er ikke sprek. Jeg er fremdeles den treige dama jeg alltid har vært, men jeg er mindre treig. Det føles godt.

Jeg savner fremdeles livet jeg levde.
Samtidig har jeg mer energi i hverdagen. Jeg er ikke så sliten hele tiden nå som jeg tar meg tid til å hente meg inn igjen mellom slagene. Jeg smiler mer. Jeg ler oftere.

På torsdag var jeg i AMU.  Politisk oppnevnt medlem.  Temaer som sykefraværsstatistikk og andre arbeidsmiljørelaterte temaer er temaer jeg kan mye om. Det engasjerer meg.  Og plutselig kjente jeg det flammende engasjementet bli vekket. Hjernen gikk nesten varm mens jeg sammenholdt ny informasjon med ting jeg hadde hørt før og trakk mine konklusjoner,  Jeg følte meg levende og engasjert igjen, og litt forundret tenkte jeg Når følte jeg det egentlig slik sist?  

Misforstå meg rett. Det er mange saker som har engasjert meg politisk i det siste. Flere saker hvor hjernen har jobba og jeg har følt på engasjementet.  Men det er en stund siden jeg har følt på den boblende gleden.   Noen ganger har det vært mer plikt enn glede. Nå satt jeg i AMU og storkoste meg.
Og det beste av alt, jeg var ikke utslitt etterpå.

Jeg var kjerringa som fiksa alt.
Jeg fikser ikke alt lenger. Jeg kan ikke fortsette det livet jeg hadde. Det har jeg ikke helse til.
Men det betyr ikke at alt er over.  Jeg kan fremdeles leve et liv med mye engasjement. Jeg kan fremdeles bruke kunnskapen min.

Motvillig forlot jeg livet jeg elsket.
Overraskende må jeg innrømme at jeg har det bedre nå. Jeg har mer overskudd. Jeg smiler mer. Jeg ler oftere.
Grepene jeg motvillig har tatt har gjort meg godt.
Og for første gang så er det å ta vare på meg selv første prioritet.
Jeg gleder meg!